Bokelskere.no

En av de fineste bøkene jeg har lest - ser at den ikke er nevnt her inne noe sted, så her kommer en liten anmeldelse av den.
Finnes det noen her inne som har lest noe annet av Vian? vil gjerne høre i så fall...

Boken forteller historien om Colin, som lengter etter kjærlighet. Så møter han sin Chloé og de gifter seg. Alt er fint helt til Chloé blir syk og Colin må ut og søke arbeid for å kunne betale for medisiner. Samtidig er Colins venn, Chich, på vei utover stupet på grunn av sin fasinasjon av filosofen Jean-Sol Partre. Det er en enkel og alminnelig historie som vi har hørt før, helt til du begynner å lese. Boris Vians univers er surrealistisk. Her kommer det fisker ut fra kaldtvannskranen, kunstløpere verper egg midt i en piruett og skyene lukter kandissukker og hvitkløver. Chloé og Colin har det mest fantastiske bryllupet og er lykkelige. Men Chloé får en vannlilje på lungen, og den gjør henne syk. De prøver å drive den ut med blomster, men den er for sterk og ødelegger og tærer på alt og alle. Samtidig med at Chloé svinner hen, eldes både kokken Nicholas og hus-musen. Veggene i leiligheten deres trekker seg sammen og solene skinner mindre og mindre.

Nesten alt i boken er skrevet på en totalt uventende måte. Det er blomster og rosa skyer og to soler som skinner – og det er vakkert, vakkert, vakkert. Men under alt det fantastiske får jeg følelsen av å skimte konturer fra den virkelige verden – så finnes vannliljen egentlig på lungen til Chloé, og fisket Nickolas virkelig ålen ut av kaldtvannskranen? Er dette slik virkeligheten ser ut bare i hodene på hovedpersonene? Eller er det slik fortelleren forestiller seg den tragiske historien for å klare å leve med det? Ikke vet jeg.

Boris Vian bruker språket på en ny måte – setter uventede elementer sammen og får nye virkninger ut av det. Hvis du synes det høres merkelig ut med en mus som tar selvmord, så kommer du til å få et nytt syn på det etter denne boken. I tillegg er noen av setningene hans så fine at jeg stoppet helt opp, og måtte lese dem om igjen. ”Ytterdøren gled igjen bak ham med en lyd som et kyss på en naken skulder.” Jeg kunne høre det for meg, klinkende klart.

Digger denne boken. Vian var også jazzmusiker, noe som kan forklare den spesielle ordbruken, det generelt springende og drømmeaktige ved hele greia. Men jeg vet ikke om jeg ville kalt dette ortodoks surrealisme i Bretons og Aragons betydning; at verden på et visst punkt i boken blir desidert uhyggelig og uforståelig er jeg derimot med på. Måten dette skjer på er hva som gjorde inntrykk på meg iallfall.

Fullførte nylig "I Spit On Your Graves", og selv om den skildrer en helt annen verden enn den vi møter "Dagenes Skum" er boken høyst lesverdig. Les min korte omtale her.

Virkelig blant mine yndlingsbøker her i verden. Fy faen. Surrealisme blir realisme i denne boka. Følelser er virkelighet, liksom. Enhver underlig ting er resonans av følelsen, tanken, bildet, bare at i boka står ikke hendelsen frem for så å legge bildet bak, eller ved siden av, nei, hendelsen Er bildet. Språket er vakkert, handlingen fantastisk. Alt i alt, wow wow wow wow.

Lest hjerteskjæreren, den hadde sine kule sider, men var ingenting i forhold til Dagenes Skum. Forøvrig anbefaler jeg generelt bøkene i den tidenserien som Dagenes Skum er utgitt i. F.eks Cocteau (de skrekkelige barna). Og utenom serien har han ei bok som heter Hvit bok, som er virkelig vakker og betagende.

Men ja, Dagenes Skum, inspirerende, livsviktig, super<3