Bokelskere.no

Jeg har skrevet en bokomtale om Johannes. Du finner den her.

Jeg har ligget litt etter dere i lesingen, men er nå ferdig med “Johannes”. Dere har skrevet fyldig og godt om den allerede, men jeg har likevel lyst til å kommentere noen av momentene du lister opp til diskusjon, Lillevi.

Først må jeg si at det er den fascinerende blandingen av beinhard realisme og det som framstår som en bibelsk lignelse som løfter og gjør “Nattens brød” så ulikt det meste annet jeg har lest. Jeg er enig med deg i at det er en lysere og lettere stemning i “Johannes” enn de to første bøkene. Humoren er vel til en viss grad der i “An-Magritt” og “Plogjernet” også, men det er kanskje mest litt besk galgenhumor? I “Johannes” synes jeg den underfundige humoren også får mer plass. (For eksempel: Hestejelkeren leste i to katekismer. I en med og en uten Det syvende bud. Om Lorentz Mortensen Angell: Vel dyrket han sin Bacchus med måte. Og om Johannes: An-Magritt klarte å dra hjulmakeren i land. Han tørket utrolig fort i solskinnet oppe på Kiempeplassen.) Og tørrpinnen Johannes lærer seg også til slutt å forstå og til og med å bruke denne humoren selv!

De mellommenneskelige forholdene synes jeg du beskriver godt når du skriver fra avhengighet til forakt er veien kort. De er heller ikke vant til å rose hverandre; tonen er tøff. Så selv om de har lyst til å si noe pent til henne da hun deler slitet og strevet med dem, blir det vanskelig. Ingen måtte få høre et godt ord – for skikk og sed forbød nå engang det. Ved å krenke den gjorde en seg latterlig. Og Å skamrose et alminnelig menneske opp i øinene gikk ikke an. Hun var ingen storingse.

Jeg har ikke inngående kjennskap til historien fra 1600-tallet, men en liten skumlesing i “Trondheims historie 97-1997 – Innvandrernes by 1537-1800” gir et bilde av at det rundt 1600 i Norge skjedde en profesjonalisering innenfor forvaltning/administrasjon, industri og handel som krevde fagfolk. Siden det var mangel på utdannede kandidater innenlands, ble Norge et mulighetenes land for mange innvandrere. I 1645 antar man at minst halvparten av byrådet bestod av innflyttere. Angell-familien kom til byen omkring 1650. Det var Lorentz Mortensen Angell, Morten Angell (død 1688) og en søster som døde i 1664. Det står om Lorentz: Han drev en allsidig handel, han fikk del i forsyningen av kobberverkene og i eksporten av kobber, han ble jordeier, han engasjerte seg i skipsfart og han deltok til og med i et kompani for hvalfangst i Nordland. …i Trondheim i 1680-årene var Lorentz Angell den største enkeltlångiver. Falkberget skriver: “Alle fremmede gjorde karriére. Landets dører var løftet av hengslene. Eventyrere og lykkeriddere strømmet inn. Byens gamle borgere tapte staden. Kvartal for kvartal.” Som du også skriver i din anmeldelse, Lillevi, så møter vi innvandrerens problemer med å bli akseptert. Johannes føler på det, men også Pistolen (langt om lenge kunne vel også han bli en god nordmann) og Lorentz Mortensen da stadsfysikus sier at de begge er nordmenn (Han velsignet den brutale stadsfysikus for hans Vi! Vi! For første gang sa en nordmann Vi til Angell. Vi! Vi!). Og problemstillingen er stadig like aktuell i dag. En annen morsom detalj fant jeg i kapitlet Tidens tegn, hvor Angell ønsker mer penger i omløp fordi han mener det vil øke velstanden for alle. Ikke så ulikt John M. Keynes’ økonomiske teori? :)

Jeg stusset litt da Ove Bjelke lurte på om An-Magritt var en heks, men med tanke på at Lisbeth Nypan ble dømt i Trondheim og brent på bålet for trolldom i 1670, så er det kanskje ikke så rart likevel.

Jeg synes boka inneholder en imponerende mengde sitatvennlige visdomsord, elegant billedbruk og ikke minst er full av symbolikk. An-Magritt selv er nok som Marit sier, et ønske om å framstille en redningsperson for samfunnet. Hun blir vel også redningen for Johannes på samme måte som han blir for henne. Og det er ingen tilfeldighet at han heter Johannes: Johannes! Johannes! Apostelen hette også Johannes. Pedro kalte ham kjærlighetens apostel. An-Magritt er den livsbejaende og viljesterke anføreren. Hun staket alltid ut en veg. Og I hennes sinn bodde et helt folks overvintrede vilje og trass. Loddsnora brukes på nytt som symbol også i denne boka. Hun skal arve Hedstrøms loddsnor for å skille mellom rett og urett, og hun er Johannes’ vinkel, passer og loddsnor. Og Johannes gir et bilde på betydningen av troskap og lojalitet: …lyt je vør tru mot ham så langt jeg makter det. Også i tankom. Er vi it tru innvortes hjelper det lite å vørr tru utvortes. Nei – sa An-Magritt – kjøttet hell vi alltids styr på. Verre er det å taumkjøre sjela.

Hevnen er ikke så fremtredende i denne boka. Jeg finner derimot flere steder hvor verdien av ydmykhet trekkes fram: Jeg sakner ydmykheten. og Det er farlig å spegle seg i altfor blank is, Johannes! (An-Magritt, s. 145 og 156), Når han – Johannes – måtte avstå fra den verdigheten skjedde det for han skulle ydmyke seg. (Johannes, s. 159), og Hans ødeleggelser førte til sjelens opphøielse. I det ytre til fornedrelse! (Jürgen, s. 166).

Jeg klarer heller ikke å finne mye spor av feminisme i Falkbergets framstilling, men på slutten av kapitlet “En farlig herold”, vurderer Angell å overlate An-Magritt ansvaret for en korngård, og tenker: Tiden burde nå snart være inne til at den norske kvinne tellet… Det var det nærmeste jeg kunne komme :)

Alle tre bøkene hittil har vært usedvanlig gode, og jeg ser fram til den siste også!

Tusen takk for dine tankevekkende og informative betraktninger, Bjørg. Jeg er imponert over hvor mye du får med deg. Jeg skal se nærmere på dette og prøve å gi deg en tilbakemelding.