Jeg mener nok heller ikke at det er fortellerstilen alene som utgjør forskjellen. Men jeg mener at et bokprosjekt der forfatteren vil vise innsiden av et menneskesinn - et menneske som etter min oppfatning har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse - nødvendigvis må gå mer i dybden med å vise tanker og holdninger enn en mer tradisjonell fortellerstil. Og det er ikke alt i menneskesinnet som er like vakkert. Om det så er Hamsuns eget sinn det beskriver, synes jeg fremdeles det er stor litteratur.
Hvilken betydning får forfatterens menneskesyn for den litteraturen han/hun skaper? Og for oss som tolkere av denne litteraturen?
En forfatters menneskesyn vil nok ha stor betydning for den litteraturen vedkommende skaper. Jeg kan for eksempel sammenligne Pär Lagerkvists Dvergen og Hamsuns Sult. Begge har usympatiske hovedpersoner, men Pär Lagerkvist prøver også å vise hvilke krefter i samfunnet som skaper dvergene blant oss og plasserer for så vidt et visst ansvar på oss alle. Dette finner jeg ikke på samme måte hos Hamsun. Men jeg synes likevel han i sine bøker har mange gode beskrivelser både av personer, miljø og psykologi som det er noe å lære av. I tillegg har han et uforlignelig, originalt og godt språk, samt en herlig humor i flere av bøkene.
Viser 1 svar.
Interessant at du nevner Dvergen, en litterær skikkelse jeg fikk en viss sympati for, i motsetning til jeg-personen i Sult, som irriterte meg. Lagerkvist skaper en ond og usympatisk person, som vi kan forstå og ha medfølelse med, uten at det ondes karakter svekkes.Dvergen rørt meg dypt. Jeg tenker at han er skapt av en forfatter med omsorg for og forståelse for mennesket.
Nå har jeg strengt tatt ikke uttalt meg om Hamsuns litterære kvaliteter. Til det kjenner jeg han ikke godt nok :-)
Sist sett
