Bokelskere.no

Falkberget, Hamsun og Hugo – noen tanker om menneskesyn.

Jeg var med på felleslesing av Sult tidligere i høst. Da hadde jeg ikke lest boken siden min pure ungdom. Jeg reagerte – nå som da – negativt på Hamsuns skildringer av fattigfolk, spesielt i Fjerde stykke. Etter min mening skildrer Hamsun her de fattige på en så nedlatende, foraktelig og guffen måte. De står frem for leseren (meg) som simple og mindreverdige mennesker, nærmest uten livets rett. Ta for eksempel scenen der jeg-personen kikker gjennom nøkkelhullet på paret i sengen og oldingen. Så nedverdigende.

Falkberget er heller ikke nådig med sine fattige og uvitende fjellbønder og gruvearbeidere. Jeg oppfatter likevel at han skildrer dem med kjærlighet og overbærenhet. Vi får en godhet for dem, selv når de begår dumme og lite snille handlinger. Falkberget kjenner deres hverdag, og har forståelse for dem (han arbeidet selv i gruvene som unggutt). Vi er aldri i tvil om at Falkberget anerkjenner bøndenes og gruvearbeidernes slit, og at dette slitet danner grunnlaget for velstand og utvikling i samfunnet.

Av Victor Hugo har jeg kun lest De elendige. Jeg synes jeg fant den samme tonen hos Hugo som hos Falkberget. En forkjærlighet for de undertrykte, om jeg kan si det sånn.

Jeg har ikke lest så mye av Hamsun, så jeg skal ikke forfekte klare meninger om hans menneskesyn generelt sett. I Markens grøde oppfatter jeg noe av det samme som jeg reagerte på i Sult. Kjærlighetshistorien Victoria derimot, oppfatter jeg ikke sånn.

Hva mener dere? Har noen av dere reagert på det samme, eller er dere uenige? Hører veldig gjerne flere synspunkter på dette.

Dette kommer jeg gjerne tilbake til! Falkberget ble inspirert av Hugo og jeg tror de delte en del i politisk innstilling. Jeg er i gang med Hugo nå og vurderer å lese de opp i mot hverandre. Jeg har kun lest Sult av Hamsun. Jeg tenkte ikke over at det var forakt. Det som slo meg med Sult var den presise ironien og humoren. Tror jeg må se på den en gang til:) Dickens er jo også verdt en analyse i denne sammenhengen.

Oi, dette var et stort tema på en søndag formiddag! Skal likevel prøve å svare på noen av spørsmålene :)

Både hos Falkberget og Hugo synes jeg det skinner gjennom et positivt menneskesyn og en tro på noe grunnleggende godt hos menneskene. Hos Falkberget blir det i Nattens brød for meg en fascinerende blanding av beinhard realisme og bibelsk lignelse, mens jeg synes Hugo har vellykkede elementer av eventyrfortellingen (jeg har heller ikke lest annet en De elendige).

Hamsuns prosjekt i Sult innebærer en helt annen fortellerstil. Her følger vi fra innsiden tankene til hovedpersonen - tanker i et ikke helt friskt sinn. Det er det irrasjonelle menneskesinn Hamsun her beskriver, og hovedpersonen er ikke spesielt sympatisk. Jeg oppfatter ham som et menneske som nærmest nyter sin egen lidelse. Han fornedrer seg selv og forakter andre i ett øyeblikk, for så i neste å ha usedvanlig store tanker om seg selv eller opphøye et annet menneske helt vilkårlig. Det som alltid blir vanskelig i tolkningen av Hamsun, er at vi vet at en del av de negative holdningene som skinner igjennom i flere av bøkene hans, antakelig også var hans egne. Men mye av det synes jeg likevel er stor litteratur! Det er veldig lenge siden jeg leste Markens grøde, men jeg mistenker at jeg kanskje vil ha større problemer med å like den enn Sult. Sånn sett kunne det foreslåtte samlesningsprosjektet av den vært interessant, men det spørs om tiden strekker til...

Tusen takk for interessante svar.

Både hos Falkberget og Hugo synes jeg det skinner gjennom et positivt menneskesyn og en tro på noe grunnleggende godt hos menneskene.

Jeg er enig med deg, Bjørg. Og vil tilføye noe verdifullt, også hos de skrøpeligste og usleste.

Jeg synes du gir en god og troverdig beskrivelse av jeg-personen i Sult - i hvordan han oppfatter seg selv og andre mennesker. Slik jeg leser deg, kan/må det negative menneskesynet i Sult tilskrives romanens jeg-person. Det er denne fiktive personens menneskesyn romanen reflekterer.

Eller er det det? Kan ulike fortellerstiler forklare de ulike menneskesynene som kommer frem i bøkene til Falkberget og Hugo på den ene siden, og Hamsun på den andre? Jeg sitter igjen med en følelse av at det ikke er fullt så enkelt. Jeg tror du setter fingeren på noe vesentlig når du sier: Det som alltid blir vanskelig i tolkningen av Hamsun, er at vi vet at en del av de negative holdningene som skinner igjennom i flere av bøkene hans, antakelig også var hans egne.

Og så er det store spørsmålet: Hvilken betydning får forfatterens menneskesyn for den litteraturen han/hun skaper? Og for oss som lesere og tolkere av denne litteraturen?

Jeg mener nok heller ikke at det er fortellerstilen alene som utgjør forskjellen. Men jeg mener at et bokprosjekt der forfatteren vil vise innsiden av et menneskesinn - et menneske som etter min oppfatning har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse - nødvendigvis må gå mer i dybden med å vise tanker og holdninger enn en mer tradisjonell fortellerstil. Og det er ikke alt i menneskesinnet som er like vakkert. Om det så er Hamsuns eget sinn det beskriver, synes jeg fremdeles det er stor litteratur.

Hvilken betydning får forfatterens menneskesyn for den litteraturen han/hun skaper? Og for oss som tolkere av denne litteraturen?
En forfatters menneskesyn vil nok ha stor betydning for den litteraturen vedkommende skaper. Jeg kan for eksempel sammenligne Pär Lagerkvists Dvergen og Hamsuns Sult. Begge har usympatiske hovedpersoner, men Pär Lagerkvist prøver også å vise hvilke krefter i samfunnet som skaper dvergene blant oss og plasserer for så vidt et visst ansvar på oss alle. Dette finner jeg ikke på samme måte hos Hamsun. Men jeg synes likevel han i sine bøker har mange gode beskrivelser både av personer, miljø og psykologi som det er noe å lære av. I tillegg har han et uforlignelig, originalt og godt språk, samt en herlig humor i flere av bøkene.

Interessant at du nevner Dvergen, en litterær skikkelse jeg fikk en viss sympati for, i motsetning til jeg-personen i Sult, som irriterte meg. Lagerkvist skaper en ond og usympatisk person, som vi kan forstå og ha medfølelse med, uten at det ondes karakter svekkes.Dvergen rørt meg dypt. Jeg tenker at han er skapt av en forfatter med omsorg for og forståelse for mennesket.

Nå har jeg strengt tatt ikke uttalt meg om Hamsuns litterære kvaliteter. Til det kjenner jeg han ikke godt nok :-)