Bokelskere.no

Takk, ja... Jeg er vel like merkelig jeg, når jeg finner en bok på nynorsk som virker interessant, og tar meg selv i å lure på når blir den oversatt til norsk??

:) - eller bokmål?

Nettopp... for meg er det visst bare bokmål som er norsk... enda jeg er stor tilhenger av alle de fine, sjarmerende dialektene våre... bare ikke skriftlig...

... og så du, som har kåret An-Magritt til beste bok lest i 2012 - !?

Får jeg påpeke at ingenting der var nynorsk - det var dialekt eller riksmål, tysk eller svensk eller... hehe Det er den standardiserte, stiliserte, falsktklingende og oppdiktede stilarten til Aasen jeg ikke liker i papirform... Aasen selv var en stor dobbeltmoralist - hans dagbok er på riksmål, den svikeren! En stor fare for at jeg pusser nynorskbrukerne på meg, det er jo flere her inne som har det som hovedmålform, men beklager, skal jeg ha noen sjans til å like det, må dere skrive på dialekt...!

Oisann - der misforsto jeg deg nok. Jeg leste innlegget ditt dithen at du verken likte nynorsk eller dialekt i skriftlig form.

I forhold til talespråkene her i landet er nok bokmål like oppdiktet som nynorsk, men vil du ikke, så vil du ikke - sånn er det med den saken.

An-Magritt er ei strålende bok uansett - der er vi enige!

Ja vi får holde oss til vårt naturlige, frie og fornorskede dansk! For en innledning av Ivar Aasens 200 års jubileum her på bokelskere. Lenge leve majoriteten!

Hehe, verdens vakreste språk, kan muligens være islandsk for mine ører... Uansett hvor godt jeg liker meg i Danmark er jeg fortsatt en smule indignert over at de har ødelagt språket vårt med 400-årsnatta...

Det som er synd, er jo at bokmålet dreper så mange fantastiske ord. Vi snakker om at engelsk er slikt et rikt språk med mange ord, men vi HAR mange flere ord på norsk enn dem som brukes i skriftspråket. Det er vel delvis en arv fra dansketida, er det ikke?
Folket snakka norsk, med alle sine dialekter, mens prestene og øvrigheta for øvrig skrev dansk. Og dansk var språket de skulle skrive....så mens majoriteten av nordmenn snakket om auget eller auet, skrev de øyet. De snakka om hauet eller hausen eller huet eller huggu, men skrev hodet. Nå har vi begynt å SI hodet....skriftspråket påvirker talespråket (jf også artikkel i Aftenposten her om dagen).

Dette er likevel ikke så aller verst, siden ordene er av samme opphav - man gjenkjenner auge i øye (eller eye) og huggu i hode (eller head). Men vi har jo - eller hadde - en hel masse ord som IKKE finnes igjen i dansk, lokale ord, beskrivende, malende og flotte gloser. Bare at de fant ikke veien til ordbøkene... Det er litt trist...

Her er vi inne på dialekter igjen, da, i min opprinnelige dialekt finnes endel ord som ifølge Tanums store vitseordbok er utdødd, avlegs. Pjåkå betyr å stulle, men det er vel bare de gamle som forstår det. Typisk eksempel. Viktig at vi holder på dialektene!! Hadde folk forstått det, hadde jeg gjerne skrevet på dialekt. Har observert at å samle på gamle ord er et kjært tema for særoppgaver på videregående, og enkelte lokalaviser har denslags som fast spalte...

Som nynorskbrukar må eg jo berre påpeike at nynorsk ikkje er ein dialekt... Forøvrig einig med deg i at dialektar tek seg best ut i munnleg form.

Jeg er fullstendig klar over forskjellen mellom dialekt og målform. Men ettersom dialektene våre er så forskjellige, blir nynorsken en ukledelig "one size fits all"-uniform jeg aldri helt har klart å svelge. Det er mitt problem med dette målføret. Alle våre vakre dialekter, derimot... Og bokmål er det relativt få som snakker, selv om det kalles "bokmålsdialekter" og "nynorskdialekter". Gjorde jeg det tydeligere hvorfor jeg erter på meg dere nynorskbrukere? Bokmål er faktisk ikke et hår bedre... Ting kan uttrykkes så uendelig mye bedre i hver enkeltpersons lokale form.

Du treng ikkje forklare! Eg har vel i grunn sjølv eit noko ambivalent forhold til mitt eige skriftspråk. Eg prøver å vere konsekvent og nokolunde korrekt når eg skriv, og ønsker å behalde nynorsk som skriftspråk. Men eg er ikkje så glad i å lese skjønnlitterære tekstar på nynorsk. Det vil seie, eg kan gjerne lese barnebøker, men av ein eller annan grunn vel eg sjeldan å lese 'vaksenbøker' på nynorsk .

Hehe, det var bare for å greie ut en eventuell floke, for det er så dumt om noen tar ting for personlig - det er jo en debattside! Jeg kan være vissa krass innimellom... Uten at jeg er på krigsstien av den grunn. Bokmål-nynorsk er tema voksent nok for hundre laaange debatter og har holdt mållagene gående i godt over hundre år...

Ja, det kan nok vere ein ganske betent debatt og :) Men til tross for at eg er glad i skriftspråket mitt, og ivrar etter å behalde det, så blir eg ikkje personleg fornærma av at andre meiner noko anna. Men eg kjenner den sorten og, og tenker som så at det må vere utruleg travelt å ta alle motstridande synspunkt som personlege fornærmelsar :)

Så sant, og ettersom jeg ikke kjenner deg, valgte jeg den høflige varianten nå...

Jeg som er født og oppvokst i Bærum (og skjems ikke!) leser gjerne f.eks. Frode Grytten, og når jeg er vel inne i en god skjønnlitterær bok på nynorsk har det mange ganger forbauset meg at jeg glemmer at det er nynorsk jeg leser! Jeg har forøvrig en svigersønn fra Volda og den dialekten er vel den som er nærmest nynorsk, og jeg bare elsker den!

Har et par kamerater fra tjukkeste nynorskland i Møre og Romsdal, og jeg nyter å høre på deres I, ikkje og korsen (hvordan). Har ikke kommet så langt som til Frode Grytten, men hatt lyst til det (Grytten er vel i Åndalsnes?). Hvordan er han som forfatter? Er språket godt å lese?

Han skriver ganske konsist vil jeg si og har en flott setningsoppbygging. Drivende stil! Les Bikubesong først, så ser du om du blir grepet! Lykke til!

Takk for tipset!

Håper du liker boka!

Frode Grytten er født i Bergen og oppvokst i Odda. I flere av bøkene sine skriver han fra Odda, bl.a. i boka Bikubesong. Den vil jeg virkelig anbefale. Jeg har tidligere skrevet dette om boka:

I denne boka blir man sugd inn i de mest fantastiske historier! Den uvanlige kjærlighetshistorien mellom "Prinsessa av Burundi" og Adam Bodor, månelanding på rådhustaket, securitasvakta som drømmer om å bli politi, bokseren som ville lære å slåss, "Fittetjuven" som bruker grunnsteinen fra rådhuset som håndbrekk og ellers mangler alle sperrer, og mye, mye mer. Her er sårhet, kjærlighet, utroskap, frustrasjon, aggresjon, røff humor og - ja, her fins vel i grunnen det meste?
Grytten har en knapp skrivestil, men det er så presise beskrivelser at jeg ser alt sammen klart for meg. Det er vanskelig å trekke ut noen favoritter fra disse historiene siden alle er gode. Men "Å kaste hatter opp i lufta" pirret nysgjerrigheten til å finne ut hvem Pio Nock var. Jeg fant ut at han var en berømt klovn, sjonglør og linedanser. Han hadde et nummer hvor han balanserte på line med en flokk løver under seg i manesjen, og som ventet på at han skulle falle ned. Han døde i manesjen 77 år gammel av hjerteattakk.
Jeg tror jammen jeg har funnet en ny favorittbok!

Og som Lise Munthe sier, så er det lett å glemme at det er nynorsk man leser. Språket flyter utrolig lett og elegant!

Jeg takker, jeg har ikke spurt tante Wiki, det var bare en assosiasjon til at jeg har hørt Grytten som stedsnavn i det senere som lå og fløt på toppen av hodet. Jeg må nok ganske enkelt prøve denne...

For min del trur eg det har mykje med vane å gjere. Det fins flest bokmålsbøker, og det er det eg er vand med å lese. I tillegg var det iallefall tidlegare sånn at nynorskbøker var noko eg måtte lese ( alt av skulebøker og liknande), medan bøkene eg sjølv valde å lese ( for morro skuld) oftast var på bokmål. Så nynorsk litteratur har muligens blitt assosiert med plikt for min del?