Bokelskere.no

I dag begynte jeg på "The Fall of Giants" av Ken Follett, som har stått og ventet i bokhylla et års tid. Snart mistenkte jeg at jeg hadde en amerikansk utgave: veldig liten skrift og veldig smale marger rundt siden. En kikk på skrytesitatene på forsiden og inni bekreftet anelsen - alt var fra amerikanske aviser og anmeldere. Jaja - jeg liker egentlig ikke formatet på disse bøkene, men leste fornøyd i vei - til jeg plutselig, i skildringen av de walisiske kullgruver, støtte på ordet "neightborhood". -BOR-??
Oversetter de virkelig engelsk til amerikansk? Eller er det bare trykkeriets stavekontroll som har gått amok?

Jeg tror ikke - men vet ikke da - at de har gjort så mye med språket for øvrig. Første kapittel er en skildring av en trettenårig gutt som starter sin arbeidskarriere i en walisisk kullgruve i 1911, og språket er jo preget av lokal uttrykksmåte, faguttrykk, historisk uttrykksmåte osv.
Tenkte egentlig ikke på at de har oversatt eller omskrevet noe særlig mer, bare på stavemåten....color og neighborhood og favor i stedet for colour og neighbourhood og favour.

Leser jeg en amerikansk bok, er jo det helt greit, men dette er en engelsk bok av en engelsk forfatter, og historien foregår hvertfall foreløpig i Storbritannia...og når Dai og Rhys og de andre går ned i gruva, så bryter det liksom illusjonen litt når det dukker opp amerikanske stavemåter - jeg glemmer at jeg ikke er med dem i gruva, men husker plutselig at det bare er en bok jeg leser.

Har egentlig aldri tenkt over at de gjør dette før! I England irriterer jo språkfolket seg over amerikanismer. Jeg kan egentlig skjønne at de kanskje føler behov for å oversette en del ord som har veldig ulik betydning på engelsk og amerikansk, men det er ikke i nærheten av å være så ulikt som norsk og svensk (da mener jeg de normaliserte skriftspråkene, ikke dialekter og talemål).

Ikke noe stort problem, altså, bortsett fra at det "forstyrrer" meg i lesingen når det dukker opp slike ord som i mine øyne er feilstavet :)

Apropos engelsk/amerikansk leser jeg for tiden Laura Ingalls Wilders bøker høyt for barnet mitt. Der spiser de veldig mye nybakte, varme kjeks, til og med til middag! Men biscuits betyr jo noe i nærheten av rundstykker på amerikansk, ikke kjeks som den britisk-engelsk-tenkende oversetteren har trodd. Kjeks heter jo cookies på amerikansk... Det ble liksom litt rart med alle de kjeksene, men tok litt tid før jeg kom på det ;)

Sannsynlivis for å gjøre det salgbart. Jo mer populære bøkene blir og jo mer de selger jo flere oversettelser blir det. Som påpekt er det Britisk Engelsk og Amerikansk Engelsk, og hvis man begynner å se nærmere på det er det mange, for oss, subtile forskjeller, og noen veldig tydelige. Fordi det bare ganske enkelt er Engelsk for oss kan vi synes det er rart. Vi hører så mye av begge språkene at det blir det samme for oss. Det amerikanske bokmarkedet er stort nok til at det gir mening. Men, jeg holder på å gå fra vettet her; mener dere virkelig neightborhood, med t?

Neida, t-en var en trykkfeil :)

Det er omtrent det samme som at vi oversetter bøker fra svensk eller dansk til norsk tenker jeg, så helt unaturlig er det vel ikke.

Helt enig, den parallellen tenkte jeg også på - nordmenn burde jo fint kunne lese i alle fall danske bøker uten oversettelse, men ingen stusser over at danske bøker oversettes til norsk? Og forskjellen på amerikansk og britisk engelsk er vel ganske sammenlignbar med forskjellen på norsk og dansk.

Hm, nei, engelsk er jo ikke bare engelsk, slik jeg antar mange nordmenn tror. Selv har jeg vært plagsomt klar over at det er en forskjell, fordi jeg lærte amerikansk engelsk fra barndommen av, hadde lest endel på amerikansk engelsk, vært i USA, m.m. da jeg plutselig fikk en snever og intolerant lærer på ungdomsskolen som konsekvent ga meg FEIL på amerikanskstavede ord og sto over pulten min med hendene i siden og sa: "YOU are learning British English in this school!!" Jeg gikk ned to karakterer fra forrige lærer. Tjue år siden nå, men det har brent seg fast. Siden har jeg bodd i UK og lest mye British English også, og etterhvert lært å bli glad i det uttrykksfulle og nyanserte med språket, og selvfølgelig innsett at jeg har hatt godt av å lære begge deler...

På meg virker det helt logisk at de oversetter.

Jeg ser ikke helt "problemet" ditt. På amerikansk er det mest naturlig med neighborhood ( The New Oxford American Dictionary), men jeg observerer at enkelte skriver neightborhood. At britiske bøker blir oversatt til amerikansk engelsk og amerikanske til britisk engelsk, er naturlig. Den språklige egenarten er nok like viktig for de engelsktalende, som det særegne norske språket med to skriftspråk er for nordmenn.
At amerikanere eller nordmenn skulle være gale av den grunn, finner jeg noe merkelig.

Målføre har vi en vrimmel av i Norge, men bare to norske målformer. Eller språkformer, som det også heter.

Rettet opp, men til skriftspråk og ikke målform, siden ordet målform, ikke faller naturlig for meg.
Men hva med samisk?
Er det den tredje norske "målformen" eller finnes det bare to?

Samisk er et språk. Eller flere (nord-, sør-, lule- og enda flere varianter som kanskje er så ulike at de må betegnes som egne språk; her er jeg på temmelig ukjent grunn). Norsk er det iallfall ikke.

Mja - spørs vel hvordan du regner: nordsamisk skiller seg (har jeg blitt fortalt) vesentlig fra sørsamisk, for eksempel. Og lulesamisk er visst ganske forskjellig fra begge de førstnevnte. Så snakker du sørsamisk, skjønner du ikke nødvendigvis nordsamisk, med mindre du har lært nordsamisk på et eller annet vis, og så videre... I tillegg har jo kvensk, romanes og romani relativt nylig fått status som minoritetsspråk hjemmehørende i Norge, og så har du norsk tegnspråk som OGSÅ er et "opprinnelig norsk" språk Men NORSK språk har bare to målformer: bokmål og nynorsk. Den norske og nordiske språksituasjonen er beskrevet i St.meld. nr. 35 (2007-2008) "Mål og meining" - (jeg er nerd, jeg måtte inn på regjeringen.no og søke litt...)

Oppdaget nettopp at samisk har tre målformer, og norsk har to. Ja, slik går det når man oppholder seg for mye "utaskjærs" og ikke følger med de viktige sakene i Norge. :)

Måtte altså sondere litt selv underveis i forrige post, så jeg har ikke helt oversikten, jeg heller. Uten at jeg vil påstå at jeg har oppholdt meg SÅ mye utaskjærs... ;-P Men språk er interessant, uansett, så bra du de facto lokket meg inn i den stortingsmeldingen! :-)

Bare hyggelig, kanskje jeg kan friste med Alf Lombard og Alle jordens språk, i samme slengen?
En flott bok soom klassifiserer alle verdens språk, både levende og utdødde. Eller visste du fra før, at Saho tales av gjetere i fjellstrøkene sørvest for Massaua (Eritrea). Nesten 50.000 snakker Saho, ifølge Lombard, men skriftspråk mangler de. :)
Ellers er det alltid greit med en plausibel forklaring på sin uvitenhet. (utenlandsopphold og ammetåke er blant de beste, men den ene er utelukket for min egen del)

Lombards bok mener jeg å ha hørt om, ja - men jeg har den ikke. (Ennå. Jeg faller ofte for fristelsen til å kjøpe bøker om språk. Æh - for noe tull. Jeg faller ofte for fristelsen til å kjøpe bøker punktum.) Saho-eksempelet ditt traff veldig godt - akkurat sånt som får meg på kroken. Men har du lest Atle Næss og Åshild Næss (far og datter): Et hav av språk? Kjempebra! Og det samme gjelder Rolf Theils Skyformasjonane på San Fransisco sørhimmel i grålysninga 30. april 1882 og grunnane til at vi ikkje har sett namn på dei - men det er jo så utrolig mange bra språkbøker. Og jeg har bare lest en brøkdel av dem. (Ennå.) Skal notere meg at jeg må sjekke Alf Lombards bidrag til floraen.

De bøkene har jeg ikke lest, men jeg skal være på utkikk etter dem.
Dessuten må jeg bare beundre din tilstedeværelse med hensyn til "trådinnhenting". Her peiler du oss tilbake til Amerika. :)

Haha - jammen gjorde jeg dét! Så gem du er, da - som tillegger meg en slik tilstedeværelse! :-D (går man lenge nok i sirkler, ender man til slutt opp der man startet ;-P)

For et interessant sidespor! Synes ikke det er så viktig å holde seg strengt til temaet :)

Det var da enda godt, at du som trådstarter synes det er OK at vi bragte tråden litt på vidvanke! :-)

Takk, ja... Jeg er vel like merkelig jeg, når jeg finner en bok på nynorsk som virker interessant, og tar meg selv i å lure på når blir den oversatt til norsk??

:) - eller bokmål?

Nettopp... for meg er det visst bare bokmål som er norsk... enda jeg er stor tilhenger av alle de fine, sjarmerende dialektene våre... bare ikke skriftlig...

... og så du, som har kåret An-Magritt til beste bok lest i 2012 - !?

Får jeg påpeke at ingenting der var nynorsk - det var dialekt eller riksmål, tysk eller svensk eller... hehe Det er den standardiserte, stiliserte, falsktklingende og oppdiktede stilarten til Aasen jeg ikke liker i papirform... Aasen selv var en stor dobbeltmoralist - hans dagbok er på riksmål, den svikeren! En stor fare for at jeg pusser nynorskbrukerne på meg, det er jo flere her inne som har det som hovedmålform, men beklager, skal jeg ha noen sjans til å like det, må dere skrive på dialekt...!

Oisann - der misforsto jeg deg nok. Jeg leste innlegget ditt dithen at du verken likte nynorsk eller dialekt i skriftlig form.

I forhold til talespråkene her i landet er nok bokmål like oppdiktet som nynorsk, men vil du ikke, så vil du ikke - sånn er det med den saken.

An-Magritt er ei strålende bok uansett - der er vi enige!

Ja vi får holde oss til vårt naturlige, frie og fornorskede dansk! For en innledning av Ivar Aasens 200 års jubileum her på bokelskere. Lenge leve majoriteten!

Hehe, verdens vakreste språk, kan muligens være islandsk for mine ører... Uansett hvor godt jeg liker meg i Danmark er jeg fortsatt en smule indignert over at de har ødelagt språket vårt med 400-årsnatta...

Det som er synd, er jo at bokmålet dreper så mange fantastiske ord. Vi snakker om at engelsk er slikt et rikt språk med mange ord, men vi HAR mange flere ord på norsk enn dem som brukes i skriftspråket. Det er vel delvis en arv fra dansketida, er det ikke?
Folket snakka norsk, med alle sine dialekter, mens prestene og øvrigheta for øvrig skrev dansk. Og dansk var språket de skulle skrive....så mens majoriteten av nordmenn snakket om auget eller auet, skrev de øyet. De snakka om hauet eller hausen eller huet eller huggu, men skrev hodet. Nå har vi begynt å SI hodet....skriftspråket påvirker talespråket (jf også artikkel i Aftenposten her om dagen).

Dette er likevel ikke så aller verst, siden ordene er av samme opphav - man gjenkjenner auge i øye (eller eye) og huggu i hode (eller head). Men vi har jo - eller hadde - en hel masse ord som IKKE finnes igjen i dansk, lokale ord, beskrivende, malende og flotte gloser. Bare at de fant ikke veien til ordbøkene... Det er litt trist...

Her er vi inne på dialekter igjen, da, i min opprinnelige dialekt finnes endel ord som ifølge Tanums store vitseordbok er utdødd, avlegs. Pjåkå betyr å stulle, men det er vel bare de gamle som forstår det. Typisk eksempel. Viktig at vi holder på dialektene!! Hadde folk forstått det, hadde jeg gjerne skrevet på dialekt. Har observert at å samle på gamle ord er et kjært tema for særoppgaver på videregående, og enkelte lokalaviser har denslags som fast spalte...

Som nynorskbrukar må eg jo berre påpeike at nynorsk ikkje er ein dialekt... Forøvrig einig med deg i at dialektar tek seg best ut i munnleg form.

Jeg er fullstendig klar over forskjellen mellom dialekt og målform. Men ettersom dialektene våre er så forskjellige, blir nynorsken en ukledelig "one size fits all"-uniform jeg aldri helt har klart å svelge. Det er mitt problem med dette målføret. Alle våre vakre dialekter, derimot... Og bokmål er det relativt få som snakker, selv om det kalles "bokmålsdialekter" og "nynorskdialekter". Gjorde jeg det tydeligere hvorfor jeg erter på meg dere nynorskbrukere? Bokmål er faktisk ikke et hår bedre... Ting kan uttrykkes så uendelig mye bedre i hver enkeltpersons lokale form.

Du treng ikkje forklare! Eg har vel i grunn sjølv eit noko ambivalent forhold til mitt eige skriftspråk. Eg prøver å vere konsekvent og nokolunde korrekt når eg skriv, og ønsker å behalde nynorsk som skriftspråk. Men eg er ikkje så glad i å lese skjønnlitterære tekstar på nynorsk. Det vil seie, eg kan gjerne lese barnebøker, men av ein eller annan grunn vel eg sjeldan å lese 'vaksenbøker' på nynorsk .

Hehe, det var bare for å greie ut en eventuell floke, for det er så dumt om noen tar ting for personlig - det er jo en debattside! Jeg kan være vissa krass innimellom... Uten at jeg er på krigsstien av den grunn. Bokmål-nynorsk er tema voksent nok for hundre laaange debatter og har holdt mållagene gående i godt over hundre år...

Ja, det kan nok vere ein ganske betent debatt og :) Men til tross for at eg er glad i skriftspråket mitt, og ivrar etter å behalde det, så blir eg ikkje personleg fornærma av at andre meiner noko anna. Men eg kjenner den sorten og, og tenker som så at det må vere utruleg travelt å ta alle motstridande synspunkt som personlege fornærmelsar :)

Så sant, og ettersom jeg ikke kjenner deg, valgte jeg den høflige varianten nå...

Jeg som er født og oppvokst i Bærum (og skjems ikke!) leser gjerne f.eks. Frode Grytten, og når jeg er vel inne i en god skjønnlitterær bok på nynorsk har det mange ganger forbauset meg at jeg glemmer at det er nynorsk jeg leser! Jeg har forøvrig en svigersønn fra Volda og den dialekten er vel den som er nærmest nynorsk, og jeg bare elsker den!

Har et par kamerater fra tjukkeste nynorskland i Møre og Romsdal, og jeg nyter å høre på deres I, ikkje og korsen (hvordan). Har ikke kommet så langt som til Frode Grytten, men hatt lyst til det (Grytten er vel i Åndalsnes?). Hvordan er han som forfatter? Er språket godt å lese?

Han skriver ganske konsist vil jeg si og har en flott setningsoppbygging. Drivende stil! Les Bikubesong først, så ser du om du blir grepet! Lykke til!

Takk for tipset!

Håper du liker boka!

Frode Grytten er født i Bergen og oppvokst i Odda. I flere av bøkene sine skriver han fra Odda, bl.a. i boka Bikubesong. Den vil jeg virkelig anbefale. Jeg har tidligere skrevet dette om boka:

I denne boka blir man sugd inn i de mest fantastiske historier! Den uvanlige kjærlighetshistorien mellom "Prinsessa av Burundi" og Adam Bodor, månelanding på rådhustaket, securitasvakta som drømmer om å bli politi, bokseren som ville lære å slåss, "Fittetjuven" som bruker grunnsteinen fra rådhuset som håndbrekk og ellers mangler alle sperrer, og mye, mye mer. Her er sårhet, kjærlighet, utroskap, frustrasjon, aggresjon, røff humor og - ja, her fins vel i grunnen det meste?
Grytten har en knapp skrivestil, men det er så presise beskrivelser at jeg ser alt sammen klart for meg. Det er vanskelig å trekke ut noen favoritter fra disse historiene siden alle er gode. Men "Å kaste hatter opp i lufta" pirret nysgjerrigheten til å finne ut hvem Pio Nock var. Jeg fant ut at han var en berømt klovn, sjonglør og linedanser. Han hadde et nummer hvor han balanserte på line med en flokk løver under seg i manesjen, og som ventet på at han skulle falle ned. Han døde i manesjen 77 år gammel av hjerteattakk.
Jeg tror jammen jeg har funnet en ny favorittbok!

Og som Lise Munthe sier, så er det lett å glemme at det er nynorsk man leser. Språket flyter utrolig lett og elegant!

Jeg takker, jeg har ikke spurt tante Wiki, det var bare en assosiasjon til at jeg har hørt Grytten som stedsnavn i det senere som lå og fløt på toppen av hodet. Jeg må nok ganske enkelt prøve denne...

For min del trur eg det har mykje med vane å gjere. Det fins flest bokmålsbøker, og det er det eg er vand med å lese. I tillegg var det iallefall tidlegare sånn at nynorskbøker var noko eg måtte lese ( alt av skulebøker og liknande), medan bøkene eg sjølv valde å lese ( for morro skuld) oftast var på bokmål. Så nynorsk litteratur har muligens blitt assosiert med plikt for min del?