Har du et dikt om nyttår eller andre merkedager/veiskiller? Jeg fant dette diktet av Kolbein Falkeid i dag:

ÅRSSKIFTE

Nå gløtter tiden
på timeglasset:
- Et sandkorn faller.
- Et år forsvinner.
Vi står tilbake
og raker sammen
en liten gravhaug
av gamle minner.

Vi raker sammen
og ser tilbake.
Tilbakeblikket -
hvor tungt det veier!
Så kaller tiden
fra svingen forut,
og vi må vandre
med hva vi eier.

Ungdomsfødsel

Jeg lukter skinke og bensin
og hoggorm og matavfall
og brakkvann og vår bikkje og tørre jorder
og gammel frukt og sånne våte klær
som har ligget for lenge,
og det er bare under arma.

Jeg har hudormer i en krans rundt nesa
og kviser du kan stille klokka etter.
17.45 hver fredag, som Vesuv eller Etna med gugg i,
på haka.
har utbrudd klokka 18 presis lørdag
for da skal jeg møte venner.

Jeg har sinnssykt lange føtter.
Ikke bare lange, men brede og klaskete føtter som
ankommer steder lenge før resten av kroppen. Nå kommer
det sikkert noe stort og lekkert, tenker folk, men så er det
bare meg ... med tynne legger og lange sko.
En klovn, da, omtrent, en klovn som ikke er morsom.

Jeg har en krevende personlighet.
Mildt sagt. Jeg er bråkete når du vi ha det stille, og jeg er
stille når du vi ha kommunikasjon.
Hvis du vil ha svar av meg, er det lavt og kort og utydelig,
og når du vil ha ro, er jeg bråkete, høylytt og forbanna.
Jeg er uforutsigbar, usjarmerende og trøtt.

Jeg har fett hår, slapt håndtrykk, himlende øyne, glefsende
Kjeft, og hele meg renner over av forakt, sinne,
frustrasjon og spørsmål.
I kveld skal jeg kle meg ut som konfirmant
og ønske dere velkommen.
Velkommen – og håper dere går snart. Jeg er litt opptatt.

Jeg holder på med en ungdomsfødsel her.

(Fra boka "Til ungdommen" av Linn Skåber)

Om kanskje ikke direkte et årsskiftedikt, så noe å tenke på i hvert fall :-)

Det eneste riktige

Når klokken er 11 i Danmark,
er den 5 i USA,
10 i London, og 18 i Kina,
og 13 omkring Moskva.

Hvor er vi danske et udvalgt folk,
at vi netop er født i selve
det lille velsignede land, hvor klokken
er 11, når den er 11.

Piet Hein

Takk for et morsomt og tankevekkende dikt! Og vi er jo alle verdens navle ;-)

Sommerleiren.

Sommerleiren jeg ble sendt til som barn
Det store huset på Dal. Jeg kan fremdeles
se det for meg om kvelden, når vinduene
mørkner, fylt med ufremkalte bilder
av barns våkne, oppsperrede blikk

Jeg husker en kveld jeg stakk av
Jeg står forvandlet til skygge og is
idet jeg forsøker å se gjennom et vindu
og vet at det må være steder i huset
hvor alt er fortapelse og nåde.

• Stein Mehren.

Et lite sommerdikt av Hans Sande:

I HEILE VERDA

I heile verda finst det hundre tusen
millionar menneske
men ingen andre enn du og eg
ligg ute i enga
med bruspulver i navlegropa
og ventar på regnet

(Fra samlingen "Kyss ein bananfrosk")

I anledning 8.mars 2017,

Camilla Collett

Du frys i dine sjal Camilla Collett
ein gong var du for varm
ein brennande rosebusk i Norges Dæmring
vraka av skalden
gret
og vart langsomt omskapt til grantre
levde ditt hjarteliv
i den tempererte sone:
husvarmens høflege og trygge kompromiss
men kvitglødande
var dine skapningsstunder
i tapper og tidleg kamp
mot det heilage allmenne kvinneburet
med kniplings-lenker tilslørte tankar
og stive korsett av normer og dyd

Du
syster av grunnloven
såg det: fridom var berre for fedrar
og søner og brør
og du ropa til morgondagens døtrer
om rett til å velje sin veg
rett til å lære å flyge
rett til å leve raudt

Var det eit rop i vind?

Du frys på din sokkel
ennå -
er ikkje istida slutt?

Åse - Marie Nesse

I anledning 8. mars

DANS DOTTER MI

Ta på dei raude
danseskorne dotter mi
og dans
La ingen få knebla
din song eller
hemma din draum
Dans dotter mi
Dans

Grip dagen
og fyll han
med din styrke

Vakker er du
Slå vakt om
grensene dine
Vent ikkje på å
bli vald av livet
Velg sjølv

Av Bente Bratlund Mæland

2016-versjonen av Julekveldsvisa

Vi ha’kke vaska gølvet, vi ha’kke børi ved
Nei, vi har egen vaskehjelp og peis på DVD
Nå har vi slått på ruteren og sætt opp trådløst nett
Vi sitt i kvert vårt hjørne nå med nesa i et brett

Dra Mac-en bortåt glaset, så sett vi øss og ser
og prøver google leia der julestjerna er
Ta bilde tå den stjerna, legg julefilter på
så deler du’n på Snapchat sånn at bror din kæinn få sjå

Og mor treng itte stresse, hu er blitt rutinert
for midda’n kjæm på døra i en boks fra Godt Levert
Og når den står på bordet tar vi Iphone-kameraet fram
for pinnekjøtt det smaker aller best på Instagram

På Spotify synger Justin Bieber jula inn
og plastikkjuletreet har vi handla brukt på Finn
og stjerna står og skinner, hu er et vakkert syn
men søstra mi fikk Tinder-match, så hu må ut på by’n

Ja, det var fyste gongen som julestjerna brann
men ingen fikk det med seg for vi satt og såg på «Skam»
som sendes fra en satellitt som er så klar og stor
Du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor

(Jon Niklas Rønning)

Jan Jakob Tønseth har skrevet dette utrolig fine diktet om vintersolverv:

Himmelen kysser jorden,
sin brud.
Dette er den golde stund
der is og stjerner møtes.
Solen er medskyldig.
Den brenner et annet sted.

Med ett,
ved den ytterste berøring,
står bruden stille.
Så vender hun sitt ansikt.
Natten skal briste.

Hei, vet du hvilken samling den er hentet fra?

Det er hentet fra samlingen Referanser (fjerne og nære), 1979.

tusen takk :)

Slik du forlater et bål av Hans Børli

Slik du en høstdag inni tømmerliene
forlater et bål –
som ennå brenner – slik du
tar redskapen din og går
bort i skodda og stillheten
mens skjæret fra bålet du tente
famler over stammene bak deg,
over ansiktene til dem som
ble sittende att i lysringen –
Slik
skulle jeg ville bryte opp
fra dette livet.

Skjønt jeg vet jo at det er
bare en kort frist. Om ikke lenge
vil kvitoska fyke i vinden
over den kalde gropa etter
alle flakkende bål, rådyret
prente sin snøskurte klauv
midt i eldstedet.

Er det rart den til-Børli-e Hans står på leselista mi til jul... Om dette diktet vil jeg si at det første "verset" står seg suverent aleine også. En fantastisk måte å bryte opp fra dette livet!

«Om dette diktet vil jeg si at det første "verset" står seg suverent aleine også.»

Det kan du for så vidt ha rett i, selv om jeg ikke deler ditt syn. Det andre verset gir diktet en egen dybde gjennom å minne oss om vår forgjengelighet. Det er nettopp disse siste linjene som gjør at diktet ikke slipper taket i meg.

Lykke til med lesingen av Hans Børli.

Helt enig i at sluttlinjene minner oss om vår egen forgjengelighet. Men om jeg stopper før sluttlinjene, altså det siste verset, så kan jeg samtidig la det stå slik, men jeg kan også dikte min egen avslutning. Da er jeg jo inne på det uuttalte som hjernen kan kose seg med å bryne seg på :-)

Ja visst kan du tolke et dikt som du vil, og dikte din egen avslutning. La hjernen få noe å bryne seg på, som du sier. Det er jo nettopp dette god poesi gir oss!

Jeg synes Marit H. (innlegget under) sammenfatter Børlis poesi på en fin måte. Hans evne til å se det store og universelle i det lille og hverdagslige, til å skape undring og ettertanke over vår egen «plass på jorden». Det er noe av disse perspektivene du mister (etter min mening) ved å avslutte etter første vers.

Marits innlegg minnet meg på et av Børlis dikt som rommer lignende perspektiver, «Når menneskene har gått heim». Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg leste det for første gang som ung. Jeg har lest det flere ganger opp gjennom årene, og fortsatt vekker det denne undringen og ettertanken i meg.

Børli skrev egentlig om to ulike verdener. Den jeg først oppdaga var om livet i skogen, menneskene og deres gjøremål der, så som tømmerhogst - eller "bare" betraktninger rundt skogen og livet der generelt. Det andre er mer universelt som du og Marit H. så riktig poengterer. Når sant skal sies, og det skal det jo, brukte jeg mange år på å oppdage disse diktene. Gleder meg til å lese om Børli og hans tanker som ga utslag i så vakker og innholdsrik poesi - samtid som jeg har Børlis samlede ved siden av.

Jula er ei fin tid å bli klokere på :-)

Ikke to ulike verdener, Steinar. Skogen er en del av noe mye større, og jeg synes diktene hans som oftest gjenspeiler det. Men du har rett: Jula (og resten av året, for den del) gir alltid muligheter for å bli klokere.

Skogen er en betydelig del av verden slik som f.eks havet er, ingen tvil om det. For meg ser det ut som Børli skrev om disse tingene i ulike perioder(?), eller kanskje jeg bare blei lurt av rekkefølgen i hans samlede.

En blir så klart klokere hele året, men for min del har jeg disse knappe to ukene jula varer som den beste leseperioden i året. Bedre enn påsken!

Det fine med Børli er hans blikk og følelse for sammenhengene i universet. Den siste strofen i diktet minner oss om vår egen forgjengelighet, og dermed også om "det evige livet" som går videre uten oss.

Gleden over barn

Farlig ferd

Like viktig som Amerikas oppdagelse
er vendesirklene over et nyfødt barn
og sjøfarten i disse milde passater.
Like viktig som Magellans og Cooks reiser,
er vår passering av datogrensen i en barnehånd
og ferden over ansiktets stillehavsdyp,
som sannelig er farlig nok.
Det rosa forberget i barnets morgenfjes
er landkjenning og Kapp det Gode Håp.
Det første smilet er en mørk lagune
med et korallrev så eksotisk
at det sannelig kan glede en Odyssevs, Sinbad
og Robinson Crusoe.

Harald Sverdrup

Julebord i enkeltmannsforetaket

Bedrifta var samla,
det var meg og eg.
Eg var der som tilsett,
og sjefen var meg.

Så drakk me og åt,
sjefen og eg.
Eg las eit dikt, då kosa eg meg.

Sjefen heldt tale,
og skryten fekk eg.
Eg takka for året,
og gav blomar til meg.

Etter desserten gjekk eg frå bordet,
og drog med meg sjefen inn på kontoret.
Eg såg meg i augo, kviskra sjefen i øyra.
Sjefen min smilte, det er slikt han vil høyra.

Eg er nokså lur,
eg veit kva som trengs.
Eg gjekk opp i løn,
og fekk sjefen til sengs.

Jon Hjørnevik

Ha, ha!
Til trøst og oppmuntring for oss som faktisk feirer med denne typen julebord :-) :-)

Flere tips her ;D

Hjørnevik er morsom. Og så leser han diktene sine så fint!

Han var helt ukjent for meg, men ser nå at det ligger mye ute på youtube. Morsom fyr, ja :D

Ja, ikke sant?
Jeg har hørt Hjørnevik lese to ganger under arrangementer under Litteraturuka i Drammen, i 2008 og 2011, og det var veldig bra. Kjente ikke til ham før det. Vet også at han har lest inn en lydbok med noen av diktene sine.

Jeg har et par diktbøker av Hjørnevik. Han har flere morsomme dikt som jeg har brukt til høytlesning i lystige lag. Fint at en kan finne dikt og fortellinger til ulike tilstelninger ol.

Et dikt om avskjed:

Nei tapper?

Venner seier til meg: "Du er tapper
som kan vise slik styrke og ro
no når han så nyleg er død." - Nei, tapper?
Det kan berast, det eg gjennomlever no.

Det tyngste er tilbakelagt. Det tyngste
var å måtte sjå korleis han
tok til å miste seg sjølv og gli vekk
inn i eit veglaust og skoddefylt land.

Visst er tomrommet der, og kulden,
og avmaktskjensla framfor stengd port.
Men det kan berast så sant ein kan tru
at for den ein har mist var det godt å gå bort.

Halldis Moren Vesaas

Et dikt av Kolbein Falkeid i disse skolestart-tider:

God tur, skolepike

God tur, skolepike,
Med den røde ranselen som en soloppgang på ryggen
og flettene lik gardiner trukket til siden
for nakken din, denne hvite nonnen
jeg alltid har lyst å si omforlatelse til,
går du
til dine første skoledager.
Ansiktet ditt ryker av en forventning
like eksplosivt fruktbar
som en nybrøytet åker i regnskoglandene.

Å såmenn,
vær rene på hendene og barhodede
når dere med såkorg går ut på dette jordet.
Jeg tror ikke kunnskapene dere kastet ut
er spilt korn, men jeg vet:
alt som uten baktanker,
uten skepsis, umaskert
og uvettig vergeløst
går ut til livet med tilliten
som et kostbart gulleple i hendene
er hellig.

Så god tur med deg, skolepike.

Another fresh new year is here . . .
Another year to live!
To banish worry, doubt, and fear,
To love and laugh and give!

This bright new year is given me
To live each day with zest . . .
To daily grow and try to be
My highest and my best!

I have the opportunity
Once more to right some wrongs,
To pray for peace, to plant a tree,
And sing more joyful songs!

William Arthur Ward

Et fint dikt dette.

Odd Børretzens ord ved årsskiftet 31.12.2007

jeg vil si noe om å lytte
om å sitte helt rolig
og høre at jorden puster

jorden puster langsomt

det er, tror jeg, mye godt å si
om å høre at jorden puster
sånn som jorden har pustet i millioner av år

jeg vil si noe om å drømme
drømme om et land
en jord
en verden uten lange kniver
hvor barn går på skole
hvor du ikke hører noen skrike
fra noen kjeller
hvor du hører vinden som
synger i en park
hvor gamle folk sitter helt
stille og mater duene
om å drømme
om en verden som smiler langsomt mot skyene

det er, tror jeg, mye godt å si om å drømme

det er mye godt å si om å vite at tiden ikke går

det er vi som går
toget som går
alle verdens klokker som går
tiden går ikke .
den ligger stille og venter
som tiden alltid har gjort

og det er mye godt å si om å vite
at når et eldgammelt år dør
så blir det født et nytt samme natt
og det er mye godt å si om å håpe
at det neste vil smile til oss
som et nyfødt velpleiet barn
som smiler nede i en hvit seng

det er mye godt å si om å drømme
om neste vår

det er mye godt å si om å
sitte helt stille og høre at
jorden puster

det er mye godt å si om å
sitte helt stille
og håpe
og drømme
og merke
jordens langsomme tålmodige puls

Et litt vemodig juledikt av Helge Stangnes fra samlingen Vintersang:

Heim til jul

I et rom på sjukeheimen står ho Anna framførr skapet
og kler vinterkåpa på seg, førr no e besøket slutt.
Ho må komme seg av gårde, ho har venta altførr lenge,
men no har ho pakka veska og e klar om få minutt.

Det va her i dag det skjedde då ho kom i dagligstua
og fekk se at bord va pynta og den store stjerna tent,
at ho fekk slik uro i seg: Ho må heim til julestrevet,
førr i dette store huset e ho ny og lite kjent.

Stille smyg ho ut av rommet og finn vei til ytterdøra
som e stengt med enkel vrilås som ho åpne med et knepp,
og desembersnoen møte ho i mørket utom trappa
der et katteskrik ved veggen flerre natta så ho kvepp.

Over fjorden, bak en skydott, heng en mager adventsmåne
som sprer lys langs brøytekanten der ho gamle Anna trør,
og i snyen vises merka av to tøfla og en krokstav,
ho går på, ho har det travelt, men ho skulle starta før.

Det e langt til Blomsterbakken, nesten mila etter veien,
og no sitt han vel og undres over kor ho e blitt a'.
Han har sikkert lagt i omnen, kanskje vente han med kaffi,
ho har vore lenge borte, men ho veit at han blir gla'.

Ho passere mørke gårda, hus som søv bak utelyset,
og e snart på kjente trakta, nær sitt eie barndomsland,
men ho kjenne ho e sliten, og så tar ho te å fryse,
ho e blitt så sveitt av marsjen og må kvile litegrann.

Så, omsider, e ho framme. Ho kan se det gamle huset,
men fra veien opp til gården e der ingen trakkasti.
Ho finn døra låst og bolta og en farlig tanke tar ho
at ho e her heilt åleina, og at nåkka e førbi.

Ho får prøve vedskjådøra, som ho med litt strev får åpna,
og sig ned på høggestabben. Her e hus i alle fall.
Ho får sitte her og vente til han snart står opp og fin ho,
men no vil ho berre sove, ho e trøytt og ho e kald.

Ute ule austavinden rundt det gisne plankeskuret
der ho gamle Anna bale med si siste julestri.
Men så står han der i skjådøra og ber ho om å komme,
og ho går han glad i møte, ventetida er førbi.

Det blir styr på sjukeheimen då de ser at ho e borte.
Det blir leiting, der de fleste ifrå bygda stille opp,
men aksjonen blir fort avblåst då de oppå Blomsterbakken,
inni skjåen attom huset, finn en kald og livlaus kropp.

Det blei sagt av de som fann ho, at ho satt med smil om
munnen,
men eg vil ikkje gå god førr at historia e sann.
Kanskje gjekk ho ut av livet i ei glea over møte
med en trufast venn og partnar, og fekk feire jul med han.

I dag er det vintersolverv og årets korteste dag - nå går det mot lysere tider. Her er et lysdikt av Rolf Jacobsen:

Bare tynne nåler

Det er så tynt, lyset.
Og det er så lite av det. Mørket
er stort.
Det er bare tynne nåler, lyset
I en endeløs natt.
Og det har så lange veier å gå
Gjennom så ødslige rom.
Så la oss være varsomme med det.
Verne om det.
Så det kommer igjen i morgen.
Får vi tro.

Og et lite dikt fra ukjent opphav:

vintersvart

årets lengste
natt forbi

mens solbanen snur
starter lyset
sin lange
ferd tilbake

Ty efteråt skall du forstå
att just vid soluppgången
är natten särskilt kall
-men så börjar fägelsangen!

Harry Blomberg (1893-1950)

For hundre år siden, den gang jeg var en irriterende og oppesen ung tenåring, deklamerte jeg ofte disse "dype" linjene fra Brecht's Buckowerelegiene, til de som sto var ved "et veiskille" og måtte ta valg som ikke dreide seg om rosa eller hvit leppestift på neste fest eller siste ukes forelskelse.

Hjulskiftet

Jeg sitter i veikanten.
Sjåføren skifter ut et hjul.
Jeg liker meg ikke der jeg var.
Jeg liker meg ikke der jeg skal.
Hvorfor ser jeg på hjulskiftet
med utålmodighet?

Jeg fikk gåsehud fra topp til tå :)

Det er ikke alltid like greit å bli utsatt for "beleste bedrevitere" i en viss alder. :)

Jeg hadde nok himla med øynene og ikke skjønt bæra. Heldigvis har jeg blitt noen erfaringer og år eldre. Gåsehuden har jeg stor glede av, den forteller meg mer enn det jeg egentlig ser og hører.

hehe ser deg for meg!

Og nå begynner julestemningen å komme etter hvert:

Hvem er det som gjemmer seg under sengen?

Den grå sokken?
Den slitte tøffelen?

Nei
Det er julen
som ligger der under sengen
og venter på desember
Kryper litt tidligere fram
for hvert eneste år
sprekkferdig av forventning
Gro Dahle

På mørkeste vinteren står ikke sola så høyt at den kommer inn gjennom vinduene her vi bor. Men om noen få uker er den her igjen med bud om at våren nærmer seg. Her er et dikt av Astrid Krog Halse om en slik merkedag:

Soloffer

Ho bessmor la smør åt glasa
den dagen sola kom att.
Så sett' ho seg framåt karma
med bundinga si og batt.

Ho gløtta åt Skaråsskara.
Det var slik ei ljøske i går.
"Idag kjem ho hit åt garda" -
Son sa ho kvart einaste år -.

Idag kjem ho hit åt garda
- "Nei, at det lid så langt!"
Ho vogga seg ho 'pi stola
og mintes så mykjy og mangt -.

Sola steig opp borti skara,
la gull over tømmergrå vegg,
vart helsa tå skjorapara
så' skratta 'pi nakjin hegg.

Ho smaug inni bessmorromet
og leita fram gåvån sin.
Ho takka for fine smøret,
- for vart over skrukkut kinn -.

Strauk så ho bessmor på håret
og leikt seg 'pi spi-ilglas.
Ho blenkt ti ein litin tåre.
Her var itt så mykje tå stas.

Idag er ho attkoma, sola,
men ingen har offer å gje.
Det sit ingor lenger 'pi stola
- så' lengtar og takkar og bed-.

NYTÅRSTUR

Nytårasmorgen skal man gå
i Zoolisk Have
ledet af familiens små
ind i den enklave
hvor den slægt vi stammer fra
vandrer om den dag idag.

Mærke, i hvor stor en æt
man er verdensborger
se i nyfødt solskin kledt
sine verdags sorger
i et længre perspetiv
end et år og end et liv.

Piet Hein

Dager

Hva er en dag? En målestokk for tid,
en tidsenhet - i grunnen valgt vilkårlig?
Med all respekt for astronomens flid,
tror jeg han definerer tingen dårlig!
At dagen nærsagt er et individ,
det vet enhver som tar en dag alvorlig.

En dag kan tale til deg som en venn,
forstå ditt sprog og tyde dine gåter;
en annen dag glir fjern og fremmed hen,
men hjelper deg på mange skjulte måter,
mens andre dager er som tause menn,
og atter andre ligner barn som gråter.

De drar forbi i tiden som en strøm
av vesner du skal kjenne - noen svale
og lattermilde som en munter drøm
og andre med en røst som kan befale.
En dag er faderbarsk - en moderøm -
men alle vil de ha din sjel i tale.

Hver dag har fått sitt eget grunnmotiv,
sin toneart, sitt budskap den skal bære;
den lever med et kunstverks egenliv,
så av din hjelper dagen kan du lære
at ikke tidsfordriv, men dødsfordriv
bør alle dine egne dager være!

A. Bjerke

Ikkje akkurat eit nyttårsdikt, men det høver likevel godt på ein dag som denne:

Din veg

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far

i aude fjell.

- Olav H. Hauge

Kanskje ikke om nyttår akkurat, selv om det har vel har litt relevans til kongens nyttårstale.
Godt nytt år alle bokelskere!

Syndromeda

Jeg bor i galaksen Syndromeda. Det at jeg er unik ... det at alle vi som bor her er det, gjør oss like. Vi lever alle i vår unike lille verden, i vårt eget altomfattende syndrom. Ingen kan forstå meg, og jeg kan ikke forstå noen ... men innerst inne, og ytterst ute, og i alt som er i mellom, er vi like.

Spør ikke hva det nye året vil bringe,
men hva du kan gjøre for at det skal bli
et godt, nytt år!

Noe av den samme tankegangen finner du i dette diktet av Astrid Krog Halse:

Nyåret møtte deg nakje

Nyåret møtte deg nakje
og du ska få på det kle'e.
Ei stjerneklår natt fekk du vakje
og vente i von og gle'e.

Kvar dag ska du tvinne dei trå'an
så sia ska smettas ti vev.
Ska mønstret bli gle'a ell' tåran
Du veit vel kva nyåret krev?

Røser og vakraste lettin
ska kappa åt nyåret hå.
Og gløm ikkje tå du ska smett inn
i veven ein gulltvinna tråd.

Den gulltvinna tråden ska skine
når året er kome på hald -.
For varme er tankane dine
om verda ikring deg er kald?

Diktet står i samlinga Oska og elden.

Takk skal du ha, det var et fint dikt! :-)

Og så var det nyttårsforsettene...

ETTER EIN RANGEL

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skråla visor meir i laddevinsrus,
men syngja åndelege songar på Zions bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møter skal eg sky som berre fan,
trur eg,
og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kapellan,
trur eg.
Eg skal sitja som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffi medan drøset går um åndelege ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lid til høgste natt,
trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.
Eg skal leggja meg når grisen går til kvila i sitt bol,
og stå upp når hanen flaksar og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt,
trur eg,
taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt,
trur eg.
Men i dag lyt det få væra, for eg er so spøkje tyrst
at eg mest må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.

Jakob Sande

Dikt av Jakob Sande

Ja, det glemte jeg å skrive - nå har jeg rettet det opp. Takk for at du sa ifra!

Nytårsnat.

Nu tier vel dagens stemmer,
og jorden sin smerte vel glemmer.
Hvor verden er øde og stor og forladt -
Sylvesternat!

Det pusler om grantræets rødder,
det tripper med tuden små fødder.
Det ånder så tungt gjennem skog og krat
Sylvesternat.

Det skraber så skarpt på min rude,
der tuder en hund langt ude.
Og stjerneskud tændes og slukkes brat
Sylvesternat.

Vilhelm Krag

Nytaar i Norge

Ring ind, ring ind det nye Aar,
og ring det gamle ud!
Og gid hvert Slag, den Klokke slaar,
maa være Vølve-Ord, der spaar
en Nytaars-Stund, en Hæders-Dag
for gamle Moder Norges Sag,
- ja det, det give Gud!

Det vil ei ske, det er ei sandt,
hvad onde Vetter spaar,
at dette Folk, som Norge fandt,
med hvad det drømte, hvad det vandt,
men hvad det faar, og hvad det gir,
med hvad det er, og hvad det blir,
er skabt til Husmands-Kaar.

Vor gamle Saga siger nei,
og det med rene Ord.
Hun gik sin egen sterke Vei
og satte Spor paa Strand og Hei
og peger freidig længer frem
og syner Leid og signer Hjem
for den, som vil og tror.

Og Henrik Arnold Wergeland,
var falsk hans Skalde-Mund,
og løi hans klare Hjerte-Brand,
og var han selv en Lygtemand,
som lokked Norges unge Blod
at heise Seil og stevne mod
et Skibbruds Vaade-Grund?

Og inde i vor egen Barm
- sig er det ikke saa? -
det lyder gjennem Døgnets Larm,
at Norges Lykke, livsensvarm,
den er vort lyse, sterke Haab,
vort Hjertes Drøm, vor Viljes Daab,
et Maal, vi har at naa.

Og ei vor Tro skal blive bleg,
fordi i Fordums Tid
er hændt, at Norges Vagthold veg,
at somme taug, hvor andre sveg;
vel er det sandt, desværre! - men
det skal, ved Gud, ei ske igjen!
- et Ord - giv Næven hid!

Fordi vi har vor Far og Mor
og vore Minder her,
fordi vi føler og vi tror:
paa Norges Grund vort Livskald gror,
- at den er vor, og længer frem
den bliver vore Sønners Hjem:
vi derfor har den kjær!

Saa lev da, Norge, frit og rankt
i Folke-Kredsens Rund,
med Panden klar, med Skjoldet blankt,
ja, lev et Liv saa rigt og langt,
som jeg, din Søn, det gjerne vil
og lægger alt mit Ønske til
i denne Nytaars-Stund!

Per Sivle.

Er det Wergeland som riksmålsmann han anklager her, tro?

Diktet var skrevet i 1891. Tror han så på Wergeland som en bromlebass.