Bokelskere.no

Nydelig oppsummering, Marit.

Det som har rørt meg mest i Johannes, er å komme nærmere innpå An-Magritt, på hennes sårbarhet og ensomhet. Vi ser det i møtet med Johannes, i avstanden mellom dem.

Johannes talte ymse dager mindre til henne enn (kjøre)staven gjorde. Var han likevel fra et helt annet land? Hun sa nei! I Guds påhør nei! Uten å vite det steg hun til side. En frister listet seg innpå henne. Ville noen bli så fremmed som en kjær?

Og blant bygdefolket. An-Magritt er nok ”en av dem” – men likevel en som står utenfor. Alene. Hun har sine gode hjelpere i kølfogden Hedstrøm og hestejelkeren. Men hvor er bygdas kvinner? Hvorfor føler ingen av dem omsorg for ungjenta og tar seg av henne? Skiller hun seg for mye ut? Er for selvstendig og egenrådig? Dessuten blir både karfolk og kvinnfolk etter hvert avhengige av henne, hennes kunnskaper, handlekraft og styrke. Og fra avhengighet til forakt er veien kort.

Også jeg har bitt meg merke i An-Magritt søken (eller lengsel) etter foreldrene, som hun aldri har kjent. Du formulerer det fint, Marit, når du sier at det begynner å gå opp for henne at faren ikke bare er en fjern, foraktelig overgriper. Hun er opptatt av moren og hennes skjebne og leter etter sin egen identitet.

Rørende er vennskapet mellom An-Magritt og dyrene, spesielt Hovistuten. Det er nesten så jeg tenker at oksen er den som står henne nærmest. De forstår hverandre på en helt spesiell måte.

Hovistuten slengte det store hodet inn til siden og lydde. Den skjønte visste bedre alle gudsordene enn bøxelsitterne og leilendingene i kløvvegen. Helst likte oksen at hun sang en salme til den. Da spisset den ørene – ellers var Hovistuten en taus mann. Han sa ikke mer enn han kunne stå inne for.

For meg tegnes et bilde av en ung kvinne som ”vil det jeg vil”, og som ”frøs i solskinnet”. En kvinne som skyver ensomhet og såre tanker til side for det nødvendige – hardt arbeid, pågangsmot og praktisk sans.

Hvor er kvinnene? Ja, det er et betimelig spørsmål. Det er fristende å tenke at Falkberget setter An-Magritt på en pidestal - andre kvinner finnes jo ikke i hennes verden. De vi så langt har stiftet bekjentskap med, er vel stort sett bare den nødstedte bøxel-enken som kjørte malm, og fjøstausen i arresten - begge søkte tilflukt under An-Magritts beskyttende "vinger", og ingen av dem hadde livets rett.

Det kan vel ikke være tvil om at Falkbergets tenkemåte var farget av mannssamfunnet der han hadde røttene sine. Noen feminist var han avgjort ikke, så An-Magritt er trolig resultatet av et ønske om å framstille en unik "redningsperson" for et samfunn og en levemåte som var i ferd med å gå i hundene.