Bokelskere.no

Jeg lurer på hvilke bøker andre har slitt seg igjennom/ følt at var krevende å lese og konkludert med at det var de verdt? Og hvilke du slet deg igjennom og konkluderte med at dette var bortkastet tid?

Begrunn gjerne hvorfor også.

Jeg setter Peter Nadas sitt første bind i Parallelle historier i første kategori. Krevende fordi det ikke er selve handlingen som driver romanen og at den inneholder svært detaljerte og innstendige kroppslige skildringer som jeg synes er slitsomme å lese. Verdt det fordi menneskeskildringene var merkelige, inntrengende og fordi jeg aldri har lest noe lignende før.

I andre kategori har jeg egentlig ikke noen. Avbryter ofte. Men jeg har en kortroman, Leikvolls Bovara. Den fullførte jeg vel bare fordi den var så kort og i ettertid sitter jeg igjen med groteske bilder i hodet jeg like gjerne kunne vært foruten.

Det passet bra at denne diskusjonstråden ble vekket til live denne uka. Jeg har nemlig nylig slitt meg gjennom Arne Garborgs "Fred". Ut fra lengden på boka, så jeg for meg at det ville ta 2-3 dager, men det skulle vise seg å ta tre uker. Normalt er jeg godt vant med nynorsk, siden en betydelig del av min familie/ slekt er fra nynorskdistriktene Sunnmøre og Jæren, men nynorsken i " Fred" er en utfordrende affære, selv for en litt erfaren. Vurderte flere ganger å avbryte, men handlingen drev meg videre. Angrer ingenting på at jeg leste boka, men den blir neppe gjenlest.

Gratulerer med vel overstått får en vel si! Jeg har Garborgs samlede stående. For meg ble påminnelsen om denne tråden et bevis på at jeg har blitt enda sløver enn da jeg starta tråden :) Ser fortsatt det ikke som et mål å fullføre bøker som ikke treffer meg, men har som mål å slutte å avslutte bøker bare fordi det jeg er lat!

Slet meg igjennom A Tale of Two Cities, men slutten var definitivt verdt det! Slet også med Villette, som jeg aldri helt har forstått.

hoh....held på med same bok no, eg, som eg må ha lest på ....over ett år. fengar ikkje så veldig, nei. Men førsteboka var så bra....så eg skal fullføra denne om det så skal bli over mitt lik...!! Oh yes. Men no fungerer den best som "sove/roe seg ned-litteratur"...! :D

Jeg har nesten et tvangsmessig forhold til det der at en bok jeg har startet på skal jeg også lese ut. Det kan jo hende det skjer noe på slutten som endrer hele mitt syn på boka! (Hvis det handler om at den er kjedelig, eller at jeg ikke forstår meg på den e.l.)

Sleit meg nå nylig igjennom "Flodhesten i dagligstuen".
Hovedgrunnen til at jeg sleit med denne var at den, dessverre, er veldig dårlig oversatt! Også endel fakta i starten som jeg vet fra før av.
Men takket være det at jeg aldri avslutter en bok før jeg er ferdig leste jeg ut denne også. Noe jeg er glad for at jeg gjorde! Siste delen av boka ga meg veldig mye :D

Av skjønnlitteratur sleit jeg meg igjennom Ikke rør deg av Margaret Mazzantini, tidligere i høst. Den er av typen bort-kastet-tid-bok. Den ga meg ikke noe, og handlingens hovedvekt var noe helt annet enn jeg tenkte den skulle være da jeg leste bak på boka før jeg kjøpte den.

Slet meg igjennom midtpartiet i Min kamp 6. Klarte ikke å følge de endeløse resonnementene og referansene til Mein Kampf. Forøvrig må jeg si at jeg er meget fasinert av måten Knausgård skriver på og ville aldri vært foruten alle bindene i Min Kamp.

Jeg er litt feig sånn at jeg veldig sjelden avbryter ei bok, jeg vil helst vente så lenge som mulig for å gi boka en rettferdig sjanse. Og ofte kan det ta litt tid å komme inn i bokas rytme og få utbytte av det jeg leser. De to bøkene jeg kommer på akkurat nå som jeg har slitt med i begynnelsen, er Falkbergets An-Magritt og Lenz' Tysktime. I An-Magritt slet jeg med språket. Det ble en tung blanding av gamle dialekt-uttrykk, tysk, latin og svensk som skapte liten flyt i lesingen til å begynne med. Men så løsnet det, og historien om An-Magritt bare vokste og fengslet meg mer og mer. Tysktime synes jeg ble veldig langsom i mange partier, så jeg måtte "være i en langsom rytme" selv før jeg greide å se historien.

Så er det ikke alltid at det gir den helt stor opplevelsen selv om en sliter seg igjennom ;-) Jeg vil ikke si at det har vært bortkastet tid likevel (er det så ille så avbryter jeg...), men Dickens' Store forventninger ga meg ikke så veldig mye.

Jeg lurer jo litt på hva det er som får meg til å fortsette å lese de bøkene som butter litt imot, og det er nok en forventning om at det kan komme noe det er verdt å slite litt for. Så leste jeg denne artikkelen i Adresseavisen i går: Kunsten å lese. (Vær oppmerksom på at du må scrolle en del fpr å få fram artikkelteksten under bildet.) Ivar A. Bjørgen snakker her om at det må være noe i boka som kan løfte og bevege deg. Hvis du i tillegg vil at boka skal sette spor i deg, må du bidra selv med å sette deg inn i forfatterens opplegg og vurdere tankene bak. Sitat: Avgjørende for utbyttet av den aktive lesningen er i hvor stor grad det er noe å oppdage ved å søke etter konstruksjon og mening. Igjen kan altså utbyttet skyldes både forfatteren og deg.
Og det er kanskje dette som avgjør om vi sitter igjen med følelsen av at det har vært verdt strevet eller om det ikke har gjort noe særlig inntrykk på oss?

Har lest raskt gjennom en del av innleggene i denne spalten og konstaterer at vi er forskjellige. Mange er jeg enige med andre dypt uenig. Noen nevner mine toppbøker som vanskelige og andre som jeg ikke synes om/ gir opp får god omtale.
Jeg har slitt meg gjennom mange bøker, både fag og skjønn, og mange har jeg også lagt til side eller helt gitt opp. Her og nå vil jeg nevne to bøker jeg har slitt/ sliter med:
Lord Jim av Joseph Conrad, dette er en av de virkelig store romanene i den engelskspråklige verden. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg startet på den, og til slutt kom jeg da til siste side. Boka hadde mange fantastiske sider ved seg og jeg tenkte at denne må jeg lese om igjen ( men det blir det nok neppe noe av!?!).
Den andre boka jeg vil nevne her er Sneskavelen brast av Hans E Kinck. Jeg har vært svært begeistret for forfatteren og ønsket å lese mye av han, har de fleste bøkene hans i bokhylla mi. Har nå lest 160 sider og sliter, boka er lagt på is - men jeg ønsker å fullføre en gang.

Asher Levs gave. Strir med den, har vel halde på med den no eitt års tid...kjedelig oppfølgar til ei veldig bra første; "Mitt navn er Asher Lev". Anbefalar førsteboka varmt! :)

Har selv til gode "gaven", men er veldig enig i at Mitt navn er Asher Lev er god. Den er en av mine favorittbøker. Tror jeg ga den en 6er!

Jeg håper absolutt at du gir "Asher Levs gave"/"The gift of Asher Lev" en sjanse også, Strindin - jeg er en varm tilhenger av begge! (Og av Chaim Potoks forfatterskap generelt - men jeg må nok innrømme at jeg har ikke ferdiglest alt jeg har begynt på av ham. Han har for eksempel én roman fra Vietnam-krigen, som jeg ikke husker navnet på nå, men som jeg la til side (foreløpig!....) for noen år siden. Det ble så kaldt og tungt og hardt og hungrigt for disse stakkars vietnamesiske krigsofrene, at jeg falt av lasset den gang da.)

Morsomt tema for en tråd, forresten - jeg har nok selv en stabel av bøker som kunne fått plass i denne tråden, men jeg har visst, lykkeligvis, fortrengt flesteparten av de bøkene som jeg ikke har kommet igjennom fordi de var for utfordrende (de som bare var "alminnelig elendige" føler jeg liksom ikke hører hjemme i DENNE tråden?). Men jeg har sagt det før her inne: HAMSUN er en forfatter jeg år om annet prøver meg på, men gir opp: jeg SER at det er bra, men det treffer meg ikke likevel.

Ja, altså: jeg glemte visst å få med at jeg tror den Koreakrig-boken (ja, for det var jo Korea, ikke Vietnam - flaut!) til Chaim Potok definitivt vil være verdt å ha lest, når jeg en dag får fullført den! Om jeg ikke husker feil, så tjenestegjorde Potok selv i den krigen, som rabbi for amerikanske soldater. Han visste altså hva han snakket om, når han beskrev krigens redsler og konsekvenser for den sivile befolkningen. Her er omtalen på amazon.com - og bokens tittel er I am the clay:

"Potok writes powerfully about the suffering of innocent people caught> in the cross-fire of a war they cannot begin to understand....Humanity and compassion for his characters leap from every page." SAN FRANCISCO CHRONICLE

As the Chinese and the army of the North sweep south during the Korean War, an old peasant farmer and his wife flee their village across the bleak, bombed-out landscape. They soon come upon a boy in a ditch who is wounded and unconscious. Stirred by possessiveness and caring the woman refuses to leave the boy behind. The man thinks she is crazy to nurse this boy, to risk their lives for some dying stranger. Angry and bewildered, he waits for the boy to die. And when the boy does not die, the old man begins to believe that the boy possesss a magic upon which all their lives depend....

Kongens fald. Kåra til Danmarks beste bok, liksom. Meir trøyttande skal ein leite lenge etter.
Franzen si Freedom. Eg klarte faktisk ikkje å fullføre, sjølv om eg prøvde. Har omlag hundre sider igjen, og det freister på ingen måte å plukke den opp att.
Eg klarte å fullføre Shantaram, og eg er glad eg gjorde det, men eg fekk dårleg samvit kvar gong eg tilrådde den i bokhandelen i vekene etterpå. Den er langdryg.

Gjorde akkurat det samme som deg med Freedom. Korrigeringer leste jeg på norsk og ga meg alt etter 100 sider. Tror han er en enten eller forfatter fordi mange jeg ellers deler en del preferanser med synes han er veldig god.

Jeg slet meg gjennom Moby Dick i et forgjeves forsøk på å finne det som gjorde boken så bra som mange mener den er. Det samme med Olav Duuns Juvikfolket. De to er nok noe av det kjedeligste jeg har lest.

Har akkurat slitt meg gjennom en bok som alle berømmer som fantastisk, nydelig, favoritt. Og der satt jeg og syntes nesten hele boka var fullstendig uforståelig. Jeg klarte ikke å følge tankegangen, hverken i drømmetilstand, i feberfantasier, eller i det syke sinn.. Det hjalp ikke så mye å lese setninger om igjen heller. Jeg var bare ikke der. (kanskje ikke intellektuell nok). Men jeg ser jo i ettertid at jeg har fått litt å tenke på. Likevel det ble for tungt. Hvilken bok? "Juleoratoriet" av Göran Tunström. Sorry.

Artig du nevner den boka, den las jeg for flere år siden og synest heller ikke noe om den. Etter at jeg meldte meg inn her las jeg så mange go' ord om den at jeg faktisk las den om igjen og da synest jeg den var slettes ikke så verst, ingen favoritt men en bok som jeg faktisk husker bruddstykker fra enda.
Men det er ikke den "verste" av Tunstrøm, jeg har lest "De hellige geografene". Den husker jeg som en helt meningsløs bok, skjønte ikke bæret av den. Har den jeg ikke i bokhylla, så den har nok havnet et eller annet sted ute i periferien.

Den kunne jeg ha nevnt også:)! Tror det var den siste boka jeg leste i fjor. Fikk ikke mye ut av den, men var/er så høy på pæra at jeg tror/trodde jeg forstod den. Hm..., kanskje jeg ikke gjorde det. Kom i hvert fall aldri i flyt. Det samme opplevde jeg med Simon og Eiketrærne som jo er en annen svensk bok mange roser. Den er langt enklere skrevet, men jeg opplevde begge som sentimentale.

Så godt å høre at noen har det som meg. Jeg fikk en litt sånn der "keiserens nye klær"- følelse. Boka fikk nordisk råds litteraturpris - altså er den god. Oppleste sannheter som ikke er sanne for alle.

Første gang jeg begynte Anna Karenina syntes jeg den var et he........, helt gresk hvor mange personer og forbindelser det var i starten, .....helt til jeg etterhvert forsto at det ikke var så mange personer likevel, bare mange "kjælenavn". Har i ettertid vært glad for å lese denne vakre, dramatiske og intense romanen, ....måtte bare komme igang skikkelig :-)

Jeg er nok noe 'spesiell' i mange av deres øyne da jeg alltid fullfører boka jeg har begynt på. Uansett. Noen vil si det er å å kaste bort tiden men jeg, jeg er ikke så opptatt av tid og hvordan å bruke den best mulig. Jeg setter pris på følelsen av disiplinen, utfordringen og oppnåelsen det å lese bøker som er tunge eller som ikke falt i smak gir meg. Jeg må også påpeke at om jeg ikke liker boken etter endt lesningen kan jeg slakte den med god samvittighet.

Jeg lurer på hvilke bøker andre har slitt seg igjennom/ følt at var krevende å lese og konkludert med at det var de verdt?

• Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Celine står øverst på listen.
  Positive: Språket er en drøm. Boka er pakket med gode sitater og livsvisdom.
  Negativt: Den er kjedelig. Det hender ingenting samtidig som det hender noe hele tiden bare at forfatter toner dette ned til det søvnige. Historien er også tragisk og forbausende negativ (dog ikke så negativ som jeg trodde den ville være!) Romanen har fått terningkast seks av meg, den.

• Kentauren av John Updike
  Favoritt boken til Watanabe i Norwegian Wood av Haruki Murakami (derfor jeg lånte Kentauren på biblioteket). Språket er vakkert og godt men historien er meningsløs og sær.

• Hell's angels av Hunter S. Thompson.
  Journalistiske bøker er ikke helt min stil. Likevel lærte jeg en hel del og jeg er ikke lite stolt av å ha fått meg gjennom den.

• Sataniske vers av Salman Rushdie. For en forfatter! Nå i ettertid fremstår historien som levende og stødig. Men spennende, det er det ikke. Litt sånn som Reisen til nattens ende: Hvor vil forfatterne hen? Kommer vi frem snart?

• Silmarillion av John Ronald Reuel Tolkien. En bok jeg svært gjerne vil lese om igjen. Sammen med resten av alle leste og uleste bøker av Tolkien.

Og hvilke du slet deg igjennom og konkluderte med at dette var bortkastet tid?

Bortkastet tid vil jeg vel ikke kalle det, man må jo lese dårlige bøker for å vite hvordan gode bøker føles. La meg heller kalle det bortkastet tid fra forfatterens side:

• Et forbløffende, talentfullt, dypt rystende verk av Dave Eggers. Biografisk bok. Forfatteren frastøter meg. Ikke bare for at han var uhygenisk men også fordi jeg hverken satte pris på arbeidet hans (drev et klissent dårlig kjendismagasin) eller personligheten hans, Når jeg skriver dette rynker jeg på nesa bare av å måtte tenke på denne boka.

• Første spørsmål av David Nicholls. Hovedpersonen frastøter meg. Jeg liker ikke 'skrivestilen' til forfatteren (stilen jeg ikke liker, språket hadde jeg ingenting i mot). Boka er også fylt med klisjeer (dårlige klisjeer sådan).

• Mørkets elsker av J.R. Ward. Søppel. Jeg lo meg gjennom hele boka.

• Der regnbuen ender av Cecelia Ahern. Grusomt.

• Miss Peregrine og øyas hemmelighet av Ransom Riggs. Tåpelig.

• Mennesket og maktene av Olav Duun. Faktisk. Min søster ville så gjerne jeg skulle lese den. Tvang meg gjennom. Hadde det ikke vært for alle analysene jeg leste på nettet om boken etter endt lesningen hadde det meste av bokens gode kvaliteter og poenger gått meg hodet forbi. Språket er tungt også.

• Stormfulle høyder av Emily Brontë. Mørk, dyster, ondskapsfull, deprimerende!! Tvang meg gjennom. Gråt av lidelse underveis. Ville det aldri noen ende ta?

• Store forventninger av Charles Dickens. Dickens vet å dra det ut i langtekkelige (han også, merk Emily Bronte).

Nå fikk du et lengre svar enn jeg hadde planlagt men jeg ble så ivrig.

Artig svar! Som sikkert mange vil være uenig i, Eggers boka er det jo sagt mye bra om og klassikerne. Jeg har bare tenkt at langtekkelig ja slik framstår eldre skrivemåter for oss ( ikke uten unntak). Og noen ganger er det verdt det, andre ganger ikke.

Takk for det. :0)

Enig med deg om Sataniske vers. Midnattsbarn er mye bedre.

Det er godt å høre. Den og resten av bøkene til Rushdie er nemlig på leselista :o)

Den boka jeg har hatt vanskeligst for å komme gjennom er Per Pettersons "Ut og stjæle hester." Språket irriterte meg og historien gikk meg på nervene. Jeg var rett og slett sint på hele boka, og hadde jeg ikke vært så sta ville jeg lagt den fra meg, men jo mer jeg leste jo staere ble jeg. Men i ettertid skjedde noe av det rareste; jeg begynte å like den. Etter den hadde sunket inn, så det var en todelt opplevelse. Men den ville jeg ikke vært foruten.

Jeg leste noe av en kvinnelig forfatter, har nok fortrengt navnet, på videregående for et prosjekt. Det eneste jeg sitter igjen med er en del ubehagelige bilder og beskrivelser og en motvilje mot å plukke opp noe annet av samme forfatter.

Ellers er det ikke så mange bøker jeg ikke har fått noe fra. Skulle jeg begynne på en bok jeg bare ikke orker å lese legger jeg den tilbake igjen i "skal lese", for så å plukke den frem igjen en annen gang. Så langt har det fungert med alle.

Den boka jeg husker å ha slitt mest med, er "Det svundne er en drøm" av Aksel Sandemose. Den ble rett og slett litt for massiv og full av digresjoner for meg. Men selv om jeg jeg bare ga den en treer, anerkjenner jeg bokas litterære kvaliteter, og syns det var greit anvendt tid.

To bøker som var skuffende, selv om jeg ikke nødvendigvis slet livet av meg underveis, var "Middagen" av Herrman Koch og "Mordets Praksis" av Kerstin Ekman.

Hvis du hadde lest Hjalmar Söderbergs "Dr. Glas" først, ville du nok likt og forstått Kerstin Ekmans "Mordets praktik" bedre! Jeg synes begge bøkene er fantastisk godt skrevet og det er bøker jeg aldri glemmer!

Det var akkurat det jeg gjorde. Jeg siterer fra min egen omtale:

*Jeg skulle gjøre en skikkelig jobb her, og leste "Doktor Glas" før jeg gikk løs på "Mordets praksis". Etter å ha lest begge bøkene er det viktigste resultatet at jeg spør meg selv hvorfor Kerstin Ekman har skrevet en historie som i all hovedsak er fortalt før.

De første 60 sidene er denne boka så lik originalen i både sti og innhold at jeg får en følelse av plagiat. Siden blir forskjellene klarere gjennom at "Mordets Praksis" er mer moderne i form og språk, men historien/temaet er stadig svært likt.*

Dette er nok mer i kategorien "Bøker du ønsker du ikke hadde lest"; men altså: "Om barna vet man ingenting" av Simona Vinci. Huff, plutselig sitter man der og har ikke lyst til å vite mer, men så ønsker man ikke å lure på hvordan det egentlig gikk heller...Så den ble lest ut. Forferdelig bok.

Opp Oridongo av Ingvar Asbjørnsen. Jeg slet meg nesten gjennom. Det var ikke mange sidene jeg hadde igjen da jeg valgte å avbryte boka. Nesten ferdig, og jeg husket ikke en dritt av det jeg hadde lest!

Jeg har lest UT Sofies verden, det holdt hardt men jeg klarte det. Las den rett etter den kom ut, og jeg kan huske at jeg kjente ingen som hadde klart å lese den ut da.
Jeg tuslet ned på biblioteket for å låne den, det gikk så trått med lesningen at jeg måtte ned 2 ganger for å fornye lånet.
Boka og hovedpersonen Sofie irriterte meg fra de første sidene, hun fremsto som langt forut for sin alder i sine spørsmål og adferd. Synest å huske jeg reagerte på det, ellers var innblikket i filosofiens historie grei nok. Husker mest den negative følelsene jeg hadde da jeg las den, tror nok jeg skumleste deler av den for å kunne si : jeg har lest den ut :-)
Det var bortkastet tid, hadde det vært i dag hadde jeg nok vært en av de mange som avbrøt boka.

Jeg leste den også ut en gang for lenge siden. Den gangen var jeg lærer i ungdomsskolen og ville gjerne holde meg oppdatert på bøker som ungdommen lovpriste i høye toner. Ideen om å konstruere en roman som også skal fungere som lærebok i filosofi, er kanskje dristig og kreativ, men for meg ble hele historien bare oppkonstruert og uspennende.

For mange år siden lå jeg på sykehus og lånte Sophies verden som lydbok. Jeg husker ikke så mye av handlingen fordi jeg sovnet som regel. Da kunne den ikke være så veldig spennende. Bøker som jeg ikke liker pleier jeg å avbryte. Det finnes så mange bøker som jeg har lyst til å lese, så jeg bruker ikke tida til bøker som jeg syns er dårlige.

Jeg avbrøt, men jeg husker at venninnen min elsket den da vi gikk på ungdomsskolen. Det samme gjaldt nok Kabalmysteriet.

Jeg slet veldig med Ringenes herre da jeg leste den for første gang. Det tok meg veldig lang tid å komme meg gjennom den, og jeg tror jeg hadde glemt halvparten av handlingen innen jeg endelig var ferdig. Deler av boka opplevde jeg dessuten som rimelig langtekkelig og trøttende. Jeg sovnet i alle fall stadig mens jeg leste, for så å våkne med boksidene klistret til ansiktet.

Det var dog vel verdt strevet, for Tolkien har gitt meg noen av de beste leseopplevelsene så langt i livet, og han er også en av de viktigste grunnene til at jeg har endt opp med en dyp lidenskap til fantasy og science fiction.

Jeg ga opp når det sto side opp og ned om entene....de trege tre-vesnene....omtrent midtveis i "To tårn", tror jeg.

Hmm, det er jo en av de beste delene! Jeg leser boka omtrent en gang i året, og koser meg like mye hver gang jeg treffer Treebeard igjen.

Jo, se, det stemmer - "Den første norske oversettelsen (Krigen om ringen) ved Nils Werenskiold utkom fra 1973 til 1975." Det var de bøkene søsteren min hadde, etter å ha lest dem hos min onkel.

Jeg syntes det gikk så forferdelig saaakte....like sakte som entene.... Men det er vel tredve år siden jeg leste disse bøkene, aldri prøvd på nytt. Ble litt inspirert da det kom en tegnefilm av "Ringens brorskap", men de lagde bare den ene - den ble aldri fulgt opp.

Hm, nå kom jeg på at bøkene het "Krigen om ringen", ikke "Ringenes herre", kan det stemme?

Du skriver til ei som aldri har kommet seg ut av Tom Bombadils hytte (er det ikke noe sånnt han heter?). Du har min fulle beundring! Jeg er veldig glad i filmene.

Han heter Tom Bombadil, ja. Den første delen av boka er litt tyngre enn resten, men om man klarer å komme seg til To tårn, har jeg inntrykk av at det løsner litt for de fleste. Jeg ble fullstendig hekta mens jeg holdt på med kapittelet "Om krydder og kokt kanin".

The life and adventures of Nicholas Nickleby av Charles Dickens er en bok jeg slet med å komme igjennom. Første halvdel var litt treg og det var mye å følge med på, men i siste halvdel løsner det og man får bra betalt på slutten. Da nøstes alle trådene opp og jeg satt igjen med en veldig positiv opplevelse.

Har ikke hatt det problemet med bøker, men for øyeblikket har jeg kommet opp i sånn situasjon :)
Nå leser jeg Natten Brød av Johan Falkberget og sliter meg gjennom kapitel for kapitel :)

Det er fire bøker i serien og jeg har lest første boken Ann-Magritt og brukt flere uker på den. Holdt på å avbryte underveis, men ville gjerne lese den ferdig.
Nå har jeg tilogmed valgt å begynne på andre boken Plogjernet og sliter meg gjennom sidene der også.
Man kan jo undre på hvorfor jeg ikke avbryter :)
Jeg velger å fortsette lesingen fordi historien om Ann-Magritt er veldig bra og det foregår en felleslesing her på nettstedet og det gir motivasjon til å lese videre. Har blitt veldig betatt av jenta Ann-Magritt og vil gjerne vite hvordan det går med henne. Liker også dårlig å avbryte en bok. En ting er om boken er dårlig, men her er historien fantastisk, den oppleves bare som tung å lese :)

Det varmer mitt hjerte at du er betatt av An-Magritt og holder fast ved henne, selv om du sliter. Du sier lite om hvorfor du sliter, er det språket? Det har jeg i så fall forståelse for. Etter å ha bodd mange år i Sør-Trøndelag, og som fortsatt regelmessige gjest i området, ser jeg at jeg har en fordel. Jeg kjenner, i hvert fall til en viss grad, språket, kulturen, naturen og folkelynnet. Da jeg leste disse bøkene i min ungdom, var det mye jeg ikke fikk med meg.

Nattens brød er bøker for langsomlesing. Ikke bare rommer de en salig språklig blanding, men så mange lag og nyanser av menneskelivet. Det er partier der jeg også sliter – i den forstand at jeg må lese langsomt og konsentrert, gå tilbake og lese avsnitt på nytt, stoppe opp og tenke over hva Falkberget vil formidle. Diskusjonene her er til stor hjelp.

Når det er sagt, vil jeg ikke være disse bøkene foruten. Gir du dem av din tid og oppmerksomhet, får du så mye tilbake. Som du sier, historien er fantastisk!
Lykke til videre i lesingen, Hedvig! Håper det går bedre etter hvert. La oss få høre hvordan det går.

Jeg syntes språket i første boken var tung og det drepte lesegleden veldig.
Vurderte flere ganger om jeg skulle fortsette, men som tidligere nevnt fortsatte jeg fordi du med flere oppmuntret til å fortsette, samt at jeg ble veldig glad i An-Magritt.
Andre boken føler jeg er lettere å lese siden jeg nå har fått språket mer innunder huden.

Når jeg startet leseprosjektet så var målsettingen å lese en bok i måneden, altså i nov. des. jan. og feb. Jeg ser at dere leser raskere enn det og derfor er det vanskelig å henge med i diskusjonene.

Plogjernet nyter jeg å lese og An-Magritt har jeg hvis mulig blitt ennå mer glad i. Veldig glad for at jeg ikke avsluttet Nattens brød og diskusjonstråden følger jeg med på fra sidelinjen, men jeg skal forsøke å bidra litt der :)

Persolig synes jeg språket er vanskelig.

Synes du det går bedre etter hvert eller er det like tungt hele veien?
Hvor langt er du kommet, Rosita?

Jeg synes fra midten av boken var mest tung - mest pga. språket - noe sikkert fordi jeg har hørt den på lydbok og ikke lest ordene selv. Men jeg er ferdig med bok 2 og er klar i Januar for bok 3, den tror jeg skal lese selv - slik at jeg har mulighet til å slå opp ordene ( dialekten ). Selve innholdet i bøkerne fasinerer meg - spesielt da jeg har røtter langt tilbake i gruvesamfunnet på Røros - Skancke slekten som min farmor tilhører jobbet i gruvene der fra 1600 tallet frem til 1800 tallet.

Skanckegården heter en stor trebygning midt i Røros. Er dette din slekt, så artig i så fall! I Christianus Sextus frekventerer bergverksfolket en skjenkestue ved navn Frost. Hvis jeg ikke tar helt feil, er den lagt til Skanckegården.

Er enig med deg i at det kan være lurt å lese bøkene selv, før en hører dem som lydbok. Det gir muligheter til å lese i eget tempo, lese avsnitt om igjen, og ev. slå opp bestemte ord. Jeg tenker meg den rekkefølgen for min egen del.

Lykke til med lesingen, Rosita!

Tusen takk. Jeg vet ikke om bygningen har tilhørt noen i slekten min. Ja, det å lese avsnittene om igjen og ha tid til å tenke på det en har lest er viktig første gang man leser disse bøkene.

Slitt og slitt... Jeg har i hvert fall fullført Coelhos Veronika vil dø, Marianne Fredrikssons Ondskapens smil og Ari Behns Bakgård bare for å spørre meg selv hvorfor jeg ikke gjorde noe mer givende. Som for eksempel å se maling tørke.
Sult (Hamsun) og On the road (Kerouak) fullførte jeg bare fordi det var obligatorisk lesning på videregående. (Det skal sies at jeg er blitt svært glad i Hamsun i ettertid, uten at jeg noensinne har åpnet Sult igjen. Antagelig burde jeg prøve å lese den på nytt.)

Jeg avbryter stadig bøker.

Twilight og Lucifers evangelium. Twilight fordi språket var elendig og boka var full av klisjeer og gjentakelser. Jeg led meg gjennom to bøker, bok tre maktet jeg bare ikke å begynne på. Lucifers evangelium ventet jeg hele tiden på at skulle ta av, og da den endelig gjorde det, så ble det bare tragisk, så jeg følte jeg kastet bort mye tid på den boka der.

Slet meg gjennom "On the Road" av Jack Kerouac da jeg var ung. Kjøpte den pga den skulle være litt kul og hadde kult cover (mann i jeans, hvit t-skjorte og rutete skjorte lent mot lyseblå bil åpner en ølboks), - mmm, ja, og grunnen til at jeg husker coveret så detaljert er jo fordi jeg brukte forferdelig lang tid på å lese denne boka, så den lå rundt i evigheter...
Husker ikke helt hva problemet var, tror jeg syntes den var litt fjern og litt tunglest og litt uinteressant. Men så tok jeg meg sammen og leste slutten i et jafs, og DA likte jeg den plutselig godt og fikk lyst til å begynne på nytt! .....men det har jeg fortsatt ikke gjort, da, og dette er sikkert 25 år siden.... :)

Det er jo regnet som en klassiker. En slik bok jeg vet jeg har hørt om, men aldri vurdert å lese. Etter du nevnte den er det blitt litt mer sannsynlig. Problemet med slik langlesing av krevende bøker er at jeg mister tråden. Det ender ofte med at de blir avbrutt. I denne tråden tenkte jeg vi kunne gi tips om hvilke det er verdt å "holde ut";)

Ja - den VAR altså verdt å holde ut! Og det er ei ganske tynn bok, og ikke egentlig tunglest, jeg tror kanskje jeg var litt for ung da jeg leste den...den startet sin karriere som nærmest en accessory til mitt innbilte kule jeg, men jeg så verdien i den på slutten, altså. Skal nok lese den igjen en vakker dag!