Bokelskere.no

Iallefall for min egen del er det gjerne bautaene, de store romanene, jeg tar med meg videre. Dette året har jeg lest forbausende få slike bøker, og det har for det meste gått i lyrikk på fritiden og i artikler og kompendier i studietiden. Likevel finnes det noen titler jeg vil trekke frem og bejae, først og fremst D.H. Lawrence samlede dikt. Fordommen er at fyren ikke kan skrive dikt fordi han var så urimelig dyktig til å forfatte romaner (og et stakkars menneske kan da ikke være god til begge deler, kan det vel?), men der tar man feil; han er jo på nivå med Whitman, kanskje noe mellom Whitman og Blake (Blake sin visualitet og styrke, Whitman sin flyt og lek). Diktene hans har for meg vært en slags vekker for hva som er mulig å få sagt, og jeg vil utvilsomt vende tilbake til dem, nei hva sier jeg, "vende tilbake", som om jeg vil forlate dem! jeg tror jeg skal ha vanskelig for å slippe dem av syne de nærmeste to årene, akkurat nå sitter jeg og tviholder på de to bindene de er samlet i fordi lånetiden på biblioteket har runnet ut! Men ja, la meg også nevne tre romaner som har vært en fryd, nemlig Chandlers The Long Good-bye, Dr. Zhivago av Pasternak og Julie av Rousseau. Ellers av dikt har jeg kost meg til fjells med Wildenveys samlede. Og så håper jeg å bli ferdig med Stendhals Le Rouge et le Noir som er så godt skrevet at jeg ikke forstår hvorfor jeg har utsatt den så lenge. Bra det er juleferie og kaldt.

Bøkene Phoenix 1 og 2 kjente jeg ikke til, men av din beskrivelse og av det jeg kjapt har søkt meg frem til på nett, er de absolutt noe jeg må gå til innkjøp av, om jeg enn må lete i lang tid på antikvariat eller bibliotek (de finnes vel ikke i nye opplag). Slike bøker kan bli uvurderlige når jeg omsider begynner å skrive på masteren, jeg tenker nemlig å skrive om Lawrence. Derfor, mange takk for at du nevnte disse to tekstsamlingene!

Hva med Emily Dickinson? Hun sammenlignes med Whitman eller ihvertfall blir plassert i sammen med han som modernistiske pionerer. Jeg har lest henne først i år og burde hatt henne på lista.

Jeg er usikker, jeg har ikke lest nok av henne til å kunne sammenligne dem så alt for bastant. Sist vinter begynte jeg på hennes samlede dikt, men bindet er så jævlig svært og avskrekkende at jeg ga opp å lese det intensivt, noe man ikke skal gjøre uansett (å bruke kort tid på en så vid produksjon). Jeg endte istedet opp med å sette et slags forsett om å lese minst ti dikt før jeg la meg for å sove, men etter en stund kom jeg over andre bøker som tok oppmerksomheten, og så ble det vanskelig å vende tilbake. Kan vel kanskje hevde at det innimellom er en nær likhet mellom Lawrence og Dickinson i stil og uttrykk, et modernistisk oppbrudd, en eksentrisitet og stolthet. En likhet er iallefall at de ofte skriver korte dikt og at de begge er begeistret for blomster. Men ellers vet jeg ikke, jeg tror likhetene slutter der. Dickinson, likesom tilbaketrukket, skjermet, reflektert, en slags dødspoet, kristen endog, og Lawrence som jo er ganske annerledes, som med nietzscheansk vigør hatet kristendommen, som måtte vekk for ikke å kveles, som dro ut, reiste, kjente, smakte, følte, som levde og skrev om livet mer enn om noe annet, likesom en bror av Hamsun og Hemingway.

Jeg har bare såvidt lest Dickinson, men nok til å tenke at hun er kristen ja, men til tider også ganske uerbødig ovenfor sin Gud. Takk for stikkord om Lawrence, fordi om det var Whitman jeg tenkte på. Det er han og Dickinson jeg har sett at nevnes i samme åndedrag. Jeg er uansett temmelig blank på alle tre, men eide Gresstrå en gang og ble såpass inspirert av ditt forrige innlegg at jeg bestilte den på nytt.