Bokelskere.no

Leseåret har vært ujavnt. 2012 ble året da jeg oppdaget Sara Stridsberg. Det er jeg glad for. Også glad for endelig å ha lest noe av Toni Morrison. Av de norske var Per Pettersons "Jeg nekter" en soleklar vinner. Og av klassikerne oppdaget jeg at "Onkel Toms hytte" er et langt mektigere verk enn jeg tidligere har trodd.

Petterson si bok står på lista. Reknar med at det blir siste boka eg rekk før klokkene ringer inn det nye året. Per Petterson er min favorittforfattar (saman med Cormac McCarthy og Hemingway), så den gledar eg meg veldig til. Såg den blei "kåra" til den beste boka dette året av Dagbladet sine anmeldarar, så forventningane er store.

Av McCarthy har jeg bare lest Blodmeridianen. Den ble for morbid for meg. Hvordan vil du sammenligne den med Grenstriologien?

Eg har gitt alle dei fire bøkene, pluss Veien, terningkast seks. Vanskelig å seie kva for ei av dei som er best. Kanskje er det Blodmeridianen..... eller Veien. Men alle bøkene i grensetrilogien er gode og. Hmmm.... Blodmeridianen er blodig, men det var vel det ville vesten og. Det er jo gjerne spesielle mennesker som søker det utrygge, og så kjem vi andre etter og oppretter regler og lov og orden.

Grensetrilogien er vel mindre voldsom enn dei to andre. Veldig gode bøker.

Jo, men jeg føler han i Blodmeridianen egentlig befinner seg utenom tid og rom. I et karikert og overdrevet "Vesten". For meg ble det for lite dybde i karakterene og for mange grusomheter jeg ikke så noen klar hensikt med. Litt som film der man bare må putte inn noen nakne damer. Jeg tror uansett du vil like Leikvolls Bovara og sikkert Fiolinane også (den har jeg riktignok bare lest omtale av). Jeg drister meg til å foreslå de siden jeg ikke fant de i boksamlingen din. Beklager om jeg bare overså de.

Du har nok rett i at han karikerer det ville vesten, men samtidig tar han utgongspunkt i tid og stad. Han vekslar mellom begge utan at vi som lesarar heilt veit kva som er kva. Blant anna er Glanton og gjengen hans reelle historiske personer, men McCarthy legg nok til det som passar han.

At karakterane er utan djubde vil eg seie meg ueinig i. Dommar Holden er svært så samansett. At ein så (tydelegvis) opplyst person samtidig kan vere ekstremt rå og brutal viser jo spennet i karakteren. "Gutten" har jo vår sympati, men samtidig søker han opp det brutale livet, som han deltar i. Som det blir sagt av den amerikanske kritikaren Ted Gioia på hans gode nettside om moderne klassikarar:

"Although the unnamed ‘kid” is the ostensible focal point of the story,
McCarthy is clearly far more fascinated by Judge Holden, the
erudite nihilist who accompanies Glanton on his depredations. A
survey conducted by Book magazine in 2002, placed Holden as one
of the fifty greatest characters in fiction since 1900. And with good
reason. The paradoxical behavior of this savage savant serves as the
magnetic center of the novel, and personifies that mysterious
combination of brutishness and scrupulousness that permeates
Blood Meridian."
(http://www.thenewcanon.com/Blood_Meridian.html).

Eg føler ikkje volden er der berre for underhaldinga si skuld (om det er mogeleg at nokon kan sjå på slik brutal vold som underhalding...), men nettopp for å skape kontrast og djubde i karakterane. Korleis kan vi som lesarar vere fascinert av karakterar som begår slike ekstremt avskyelig handlingar? Voldshandlingane er nok med på å skape ei grense, ei grense mellom det VILLE vesten (ikkje ein romantisering av perioden, litt lik romantiseringa av mafiaen i våre dagar) og den siviliserte verden. Det blir og ei grense mellom kaos og orden. Den sterkaste sin rett, slik den kan framstå når mennesket sin ondskap kjem fram til overflata.

Men eg kan absolutt forstå at all volden kan gjere at mange lesarar avbryt boka.

Eg har lyst å lese Leikvoll sine bøker, særleg den første, men eg er litt redd at eg blir skuffa. At det blir nettopp vold utan meining. Men bøkene står på ønskelista mi, så ein gong blir det nok til at eg prøver meg på dei.

Dette svaret likte jeg å lese. Mulig karakterene gikk meg hus forbi fordi jeg var oppgitt over pinte valper og knuste babyer. Gutten står igjen som figuren jeg husker best, men for meg er han nok mest figur. Jeg husker at Glanton vekslet i mellom grusomheter og stille filosofi (i mangel av bedre ord). For meg forble han likevel fjern og handlingen/reisen inneholdt for lite plott til at jeg klarte å forstille meg hvordan han ville vært som menneske. Det er kanskje det jeg mener med dybde. At jeg ser for meg et helt menneske. Uansett har antagelig du rett, i den forstand at du har fått mer ut av teksten. Hadde det ikke vært for at McCarthys VIlle Vesten er en så hinsides grusom verden så skulle jeg lest den om igjen og sett om jeg fikk mer ut av det.