Bokelskere.no

Dette er skremmende lesning om et rettsvesen og helsevesen som svikter totalt på alle punkter og dømmer en uskyldig mann for åtte drap - bare fordi han selv tilsto. Les hele min omtale på ritaleser.com

Denne saken har interessert meg så lenge jeg kan huske, selv om jeg bare var 4 år når jeg så at Therese Johannesen hadde forsvunnet er det noe spesielt ved den saken som har festet seg.

Thomas Quick følte seg oversett og ensom da han var innlagt på Sæter rettsspsykiatriske sykehus, han forsto fort at han måtte komme opp med en mer spennende historie for å få mer oppmerksomhet. Og det klarte han, med god hjelp av psykologer og etterhvert politi og påtalemyndighet. De ville så gjerne være med på å avsløre Nordens verste seriemorder at de var mer enn villig til å overse at historiene ikke stemte med virkeligheten. Thomas Quick fikk internasjonal oppmerksomhet, utflukter, restaurantbesøk og nærmest ubegrenset tilgang på narkotika ved å fortelle historier som lett kunne motbevises.
Etter min mening hadde de mer fokus på egen vinning enn på hva dette ville gjøre med pasienten og ikke minst familien til drapsofrene. Uten disse personene ville aldri Thomas Quick blitt den han var.

Hannes Råstam må ha brukt utenkelig mye tid på å gå gjennom materiale til denne boken. I etterordet får vi vite at han gikk inn i saker med hele seg og det er lett å se når man leser denne boka. Den er grundig, interessant og den sparker fra seg, spesielt i retning av de involverte autoritetene, men også i retning av journalistene. Dette er en sak han kan være stolt av og en bok han kan være stolt av, det er bare synd at han ikke fikk oppleve den fullstendige frifinnelsen av Sture Bergwall. Vi trenger flere journalister som Hannes Råstam.