Dyrene på gården er misfornøyd fordi de presses til å arbeide mye for lite, og de føler at de lever under slavelignende forhold. Den alkoholiserte bonden følger opp driften svært dårlig; kuene blir ikke melket ofte nok, maten uteblir til enkelte måltider og dyrene har det i det hele tatt ikke bra.
En dag gjør dyrene opprør, jager bonden og mennene hans fra gården, og overtar driften selv. Nokså snart skjønner dyrene at de trenger en leder, og etter en del rivalisering blir grisen Napoleon valgt. Han fremstår etter hvert som enehersker på gården.
I begynnelsen er det mye glede og stor velstand på gården. Ingen trenger å overanstrenge seg, og alle har nok å spise. Men virkeligheten innhenter dem, og igjen oppstår misnøye og murring. Dette møtes med påminnelser om hvordan det var før, den gangen bonden styrte gården og dyrene var ufrie. Problemet er bare at dyrene for lengst har glemt hvordan det egentlig var i gamle dager. Frykten for fortiden er imidlertid så innprentet i dem at de gir seg uten å mukke.
Handlingen i boka har helt klare paralleller til hvordan totalitære samfunn fungerer, og boka er helt klart politisk. Her får vi innblikk i utnytting av maktposisjoner og "folkets" avmakt overfor sin enehersker. Mantraet om at "all animals are equal" endres umerkelig til "all animals are equal, but some animals are more equal".
En fornøyelig og tankevekkende bok, og utvilsomt en klassiker man "bør" får med seg.
Sist sett
