Bokelskere.no

En gammel klassiker. Henny Moan er kanskje ikke den rette til å være oppleser, og det ville vært en fordel om noen av de gamle klassikerne ble revitalisert gjennom nyinnspillinger.

På tross av dette var det fint å "lese" denne boka - drøyt 25 år etter at jeg hadde denne som pensum på videregående. ;-)

Sværmere er et stykke unna å være favoritt, men Gud hjelpes, hvor mange gylne øyeblikk og muntre detaljer denne vesle romanen er fylt med! Scenen hvor Rolandsen stamper gjennom skogen gir meg en latter hver gang jeg henter den tilbake fra hukommelsen.

Jeg har lest boka på nytt, og har laget en ny bokomtale:

I bokas åpningsscene ankommer den nye presten og hans frue kystsamfunnet Rosengård et sted i Nord-Norge. På kaia har bygdas folk møtt opp for å hilse den nye presten velkommen. Blant dem står telegrafist Rolandsen, ikke helt edru. Det er han som følger presten med følge til prestegården.

Rolandsen har tidligere fridd til Elise, den vakre datteren av handelsmannen Mack, som er bror av den Mack som holder til på Sirilund (jf. bøkene om Benoni og Rosa samt Pan). Frieriet ble imidlertid avslått, og nærmest i trass har Rolandsen forlovet seg med husjomfru Marie van Loos - også kalt "faen løs" bak hennes rygg. Van Loos er et meget strengt og humørløst fruentimmer, og det er ikke vanskelig å forstå at den godeste levemannen Rolandsen ikke legger noe særlig i denne forlovelsen. I motsetning til van Loos som med arge øyne er vitne til forlovedens hemningsløse flørting med alt og alle, og som forsøker å holde ham i ørene uten å lykkes det aller minste ...

Rolandsen har ambisjoner om å bli noe mer enn kun telegrafist. Når han ikke flyr rundt og bedårer stedets kvinner med sitt gitarspill og sin kraftige sangrøst, er han opptatt av en ny oppfinnelse. Han har nemlig oppfunnet et nytt fiskelim som er betydelig billigere å produsere enn det Mack selger. Dette skal gjøre ham rik! Problemet er bare at han ikke har penger til patentet. Han er så og si en bankerott millionær.

Da det finner sted et innbrudd i Macks forretningslokaler og livspolisen hans blir borte, utlover Mack en belønning på det dobbelte av det som har blitt ham frastjålet. Og det på tross av at det ikke står så veldig bra til med økonomien, skjønt dette er det siste Mack vil innrømme og derfor frenetisk forsøker å dekke over ved å utlove denne rause belønningen, som også vil bli tyven til del, bare han står frem. Rolandsen ser sitt snitt å sikre seg midler til patentet, og innrømmer et tyveri han ikke har begått, selv om det koster ham stillingen som telegrafist fordi all hans ære med et sverdslag blir borte. Mack er både overrasket og skuffet, men utbetaler belønningen til Rolandsen, som umiddelbart går i gang med patentsaken. I mellomtiden rømmer husjomfru van Loos bygda etter å ha brutt forlovelsen med Rolandsen, og så reiser hun til Bergen - langt bort fra skammen.

Underveis følger vi presteparet. Presten er ikke så velbeslått som han gjerne liker å gi inntrykk av, og han fortviles over prestefruens sløseri og hennes manglende evne til å styre deres hus. Alt er kaos, og hjemmet bærer preg av rot og skitt. Fruen har nemlig en tendens til å slippe det hun har i hendene hver gang hun får et nytt innfall. Nye innfall får hun absolutt hele tiden, og hjemmet deres ser ikke ut. Fruen kan ikke forstå hvorfor presten maser slik om hver minste lille bagatell.

Så kommer det frem at det slett ikke var Rolandsen som sto bak innbruddet han tilsto, og helvete er løs i den lille bygda. Samtidig er nyheten om at han er i ferd med å bli en rik mann pga. sin nye oppfinnelse i ferd med å spre seg. Og at Mack enten kan bli hans konkurrent eller kompanjong ... Mack som aldri har trengt å be noen om noe som helst i hele sitt liv ... Og så spørs det om Elise får et annet syn på Rolandsen, nå som han med ett er blitt rik?

Med unntak av "Benoni" og "Rosa", må dette være den morsomste boka Hamsun har skrevet! Hamsun er her så bitende sarkastisk at det er en sann fryd! Rolandsen beskrives som en mann som tar kraftig for seg av livets gleder. Ingen har klart å binde ham, og han inntar rollen som spillemann og ungkar, en mann som har noe som kvinnene lar seg sjarmere voldsomt av. I og med at boka er filmatisert med Bjørn Floberg i rollen som telegrafisten, er det ikke til å komme forbi at det var ham jeg hadde på netthinnen mens jeg leste boka. For øvrig må jeg si at beskrivelsen av småkjeklingen mellom presten og prestefruen var noe av det mest fornøyelige med hele boka! Den gang som nå var det pengene som rådde og som anga hvilken verdi man hadde i samfunnet, like det eller ikke like det ... Dermed var det om å gjøre å skjule at man ikke hadde så mange shillinger å rutte med når det kom til stykket. Fasaden var overmåte viktig! Hamsun harsellerer med alle - fattige og rike. Alle får sitt pass påskrevet. Aller best er han når han harsellerer med oppblåsthet, hovmod og selvhøytidelighet.

Henny Moan er kanskje ikke den rette til å være oppleser, og det ville vært en fordel om noen av de gamle klassikerne ble revitalisert gjennom nyinnspillinger. Like fullt var det morsomt å gjenlese denne boka! Her blir det terningkast seks!

Ei fornøyelig bok og jeg er helt enig i det du skriver, unntatt at den får ikke terningkast 6 av meg, men terninkast 5 :)
Ove Roaldsen, du verden for en type, han er sammensatt slik at mange menn vil nok kjenne seg litt igjen i hans verden.
Det er de mange små og store hendelsene som gjør boka til et stort "svermeri" av fortryllende detaljer. Hamsun hadde en evne utenom det vanlige å beskrive bl. a. slike små og store hendelser i et lokalmiljø.
Der er han en mester.