Bokelskere.no

Her er et forsøk på oppsummering etter at boka er lest ferdig:
(Vær obs på at noe av bokas innhold blir røpet underveis.)

An-Magritt strever fremdeles med å gjenopprette Kiempen og sin mors ære, og dette skal hun klare ved å gjøre Kiempeplassen til en krongård. Hun har vært forutseende og skaffet seg såkorn mens det ennå var å få tak i, og lykkes med havreåkeren sin. Samtidig med at hun arbeider seg opp fra fattigdommen, er det mange tidligere selveiere som har mistet sin odel og må leie sin egen jord etter at de begynte å jobbe for Kammertjeneren og smeltehytten. Og dermed kommer misunnelsen inn.

Misunnelse, hevn og kjærlighetsbudskapet ser jeg som sentrale tema for denne boka. Misunnelsen gir seg de mest groteske utslag, og med en fullstendig mangel på rettssikkerhet kan sladderen føre til katastrofe. Dette er et samfunn hvor det trykte ord stort sett enten er religiøse tekster eller juridiske dokumenter. For menigmann går det litt i surr om regler stammer fra Postillen eller Christian Qvart. Det er heller ikke så rart, siden det meste av det som religionen definerer som synd, også gjerne er det samme som er straffbart etter loven. Og både prest og dommer har sanksjonsmuligheter overfor synderen. I kapitlet ”Den nye tiden” dukker stadsfysikus Didrik Eckhof opp og lager et visst oppstyr ved å kreve bevis for skyld før det dømmes – noe som er både uventet og upassende.

Side om side med gudstroen er det også mye overtro (ikke alle vil skille på disse to, men det lar jeg ligge i denne omgang..). Det er en forestilling om at enkeltindividets synd kan føre til at et helt samfunn straffes, for eksempel med uår. I overtroens evige fangenskap ble de synske og tilla drømmer og fugleskrik skremmende varsler. (s. 63) Misnøyen får i boka utløp ved at man rammer den som er enklest å ta. Jeg stoppet opp litt ved kapitlet ”I Kaifas gård”. Falkberget har mange bibelske referanser. Med ganske gjennomsnittlige bibelkunnskaper, tyr jeg innimellom til Google. Kaifas var yppersteprest, og det var til hans gård Jesus ble ført etter at han ble arrestert. Kaifas var også den som hadde gitt jødene det råd at det var gagnlig at ett menneske døde for folket. Har Falkberget dette i bakhodet når han beskriver hvordan folk fordømmer An-Magritt i det ene øyeblikket, angrer seg i det neste for så å fordømme henne igjen? Endelig holdt de opp å snakke om An-Magritt. De gled – før de selv visste det – inn i det uoppslitelige emne: Kammertjeneren! Kjøreprisene! Pungene fra Amsterdam! Og videre: Inne i dem hvisket en illevarslende stemme: En pengesterk flensburger i Trondhjem slår snart til seg odelsgrunnen din og gjør deg til leilending. Overfor ”øvrigheta” har de ikke så mye å stille opp, men de kan i alle fall sørge for at den som har vært nederst på rangstigen ikke får passere dem i rang og anseelse. Og for Kammertjeneren er det en fordel om misnøyen styres bort fra ham selv.

Messias-symbolikken er også til stede i denne boka. An-Magritt tilbyr seg å si at det var hennes barn de fant og dermed redde fjøstausa fra bøddelen ved å bli henrettet selv.

Både An-Magritt, Pistolen og Pontus higer etter kunnskap. Jeg er enig med deg Lillevi i at Hestejelkeren trer fram som en stadig mer interessant person. Han tar affære på sin måte for å redde An-Magritt. Hestejelkeren prøver å gå i Guds fotefár. Han gikk ennå ustøtt og vaklende i dem. I kapitlet ”I Guds fotefár” står det også: Hittil visste hestejelkeren ikke om annen oppdragelsesmetode enn real juling og en flom skjellsord. Hjalp det? Nei! Vondt avler vondt! Da hestejelkeren en natt lå våken og funderte over hvordan han skulle gjøre et Gudsbarn av Pistolen husket han brått at hr. Jens en gang leste fra alteret: Hva I sår skal I høste! Og siden hørte Pistolen aldri mer et sint eller vondt ord i mesters munn. Ansvaret og omsorgen for Pistolen får ham til å bli et nytt menneske. Det første frøet til denne endringen kommer kanskje med at An-Magritt tar seg av Pistolen. Hun behandler ham pent, lærer ham å lese og gir ham troen på seg selv. Og så kommer også Pontus inn under deres vinger. Han er ikke så interessert i bokstaver, men er et naturtalent med tall. An-Magritt sår både havre og kunnskap, og på slutten av boka sørger hun for at mange bønder får kjøpt såkorn i tillegg til at hun vil utvide egen åker. Kunnskapen kan også koste. Åket er en gren brekt ned fra Kunnskapens tre – sa Kiempen. Det byr både på godt og vondt – Gudsengelen min. Det er mange som føler deres kunnskap som en trussel.

Hevntankene til An-Magritt er til stede gjennom hele boka - forståelig nok. Hun vil ikke selge såkorn til mannen som spyttet mor hennes i ansiktet da hun sto i gapestokken. Hedstrøm ber henne ombestemme seg, ellers mister hun sin sjel, men hun nekter. Hun drømmer i fengselet: Vi står ved Guds hav – sa Filip. Herren har sanket de uskyldiges og krenkedes tårer i denne sjøen. De forliste er anklagerne deres. Her skal de drive uten å nå båtstøene før den Yderste dag. Kjæm dem hit som har fengslet meg? Ja – i fall du it ber Gud skåne dem, An-Magritt. Vil du det? Hun knyttet nevene til ham og ropte gjennom stormen: Nei, Filip! Nei! Nei! Jeg vil be om hevn! Pestilenz! Brann! Blod i elver og sjøer! Dyrtid og død i alle hus! Hun vil på slutten legge veien om smeltehytten med de to hestene og kløvsadlene for å triumfere, men husker så Kiempens ord om at hevnen hører Herren til. Hun lot være å legge vegen om smeltehytten og stangvekten. Hevnen hørte avgjort Herren til! Ordene burde ha stått prentet i Christian Qvart. I røde bokstaver og tegn – som Danzig. Ja da ville alle arrester og fengsler i verden bli revet ned. Og halsjern og fotlenker kastet inn i broder Jürgens smelteovner!

Loddsnora som rettesnor i livet, er også nevnt flere steder i boka. I tillegg kommer prestens utsagn i kapitlet ”To vitner i Guds skranke”:
Lad denne unge og frimodige qvinde med sitt oksespand fortfare at pløie den plogfure du har udseet til rettesnor for de stiløse og adspredte. Slik jeg leser boka er det kjærlighet og medmenneskelighet som seirer i An-Magritts sinn. Hun vil fremdeles jobbe for å gjenopprette æren til sin mor og Kiempen, men uten å la hatet få ødelegge henne.

Så var det hr. Jens. Tror han at An-Magritt var skyldig likevel? Han sier da han står på myra der han tror graven til fjøstausa er: Vid at du skal ingenlunde smage Guds vredes vin – den din skjønne lidelsessøster An-Magritt visseligen er forbeholdt. Jeg skjønner heller ikke når han i kapitlet ”En betlerske” tenker Kirkens menige soldat! Ville Gud unne ham og alle medstridende dagens seier? Åndens! Kjærlighetens! Han visste om én farlig fiende full av list og renker: Bernhovis! Den Bernhovis som der nede i kongens Kjøbenhavn svek sitt fattigmannsløfte til trøst og forsødelse for sin kjødelige fader. Hvilken skjøgekarakter! Hva er det egentlig han fordømmer seg selv for her? Har det stått noe om det tidligere som jeg ikke har lagt merke til, eller kommer det kanskje mer forklaring på hans kvaler i de neste bøkene?

Enig med Lillevi: et flott sammendrag!

Takk for det - hyggelig med positiv respons :-)

Tusen takk for din flotte oppsummering av Plogjernet, Bjørg! Interessant og "to the point". Jeg leser den på nytt nå, godt i gang med Johannes. Oppsummeringen din hjelper meg å holde tråden - i An-Magritts utvikling, det rørende forholdet mellom Hestejelkeren og Pistolen, og hvordan gruvedriften og fjellbøndenes situasjon utvikler deg. Misnøyen med å være under Danmarks krone ser ut til å bli sterkere, eller komme sterkere til utrykk.

Du nevner misunnelse, hevn og kjærlighetsbudskapet som sentrale temaer for boken. Jeg vil også trekke frem ære. An-Magritt kjemper for å forsvare morens og bestefarens ære (som du skriver om) – og sin egen. Det at hun blir anklaget og arrestert, ligger over henne som en stor skam, selv om hun er uskyldig. Å forvare familieæren, om nødvendig med vold, går igjen i flere av Falkbergets bøker (Eli Sjursdotter, Den fjerde nattevakt, der Gunhild blir tvunget til gifte seg mot sin vilje for ikke ”skjemme ut” seg selv og familien). Falkbergets bøker bygger på en rik, muntlig fortellertradisjon og gir nok et realistisk bilde av tingenes tilstand i landet på den aktuelle tiden.

Her er enda et fellestrekk med Victor Hugos De elendige. Både Kiempen og Jean Valjean, lider over det gale de har gjort, og den straffen de har sonet. (Jean Valjean stjal et brød av nød.) I egne, og andres, øyne er dette en stor skam som forfølger dem livet ut.
Når det gjelder Kiempen, er jeg usikker på om han virkelig har stjålet, eller hvor mye som er løse rykter. Gjennom blant annet An-Magritts sak får vi et bilde av hvor lett en person kan straffes uten lov og dom. I kapitlet ”Den nye tiden” dukker stadsfysikus Didrik Eckhof opp og lager et visst oppstyr ved å kreve bevis for skyld før det dømmes – noe som er både uventet og upassende. (fra Bjørgs tekst)

Bjørg, vil du legge teksten din ut som en omtale under Plogjernet. Det hadde vært fint å ha den der :-)

Du har nok rett i at ære også er et viktig tema her, Lillevi.

Siden du nevner De elendige, ser jeg en parallell hvor de begge omtaler sladderens makt:
For enten det medfører riktighet eller ikke, har det som blir sagt om mennesker, ofte like mye å si for deres liv og især for deres skjebne, som det de virkelig gjør. (De elendige.)
An-Magritt ante ikke at mistanken kom til å følge henne i alle dører helt til hun senkedes ned i graven. Videre i alt minne! Hexer og skjøgers lodd! (Plogjernet - fra kapitlet Blokken.)

Jeg har hele tiden hatt en oppfatning av at Kiempen virkelig stjal en hest, og synes å huske at han i første bok innimellom sier ting til seg selv som tyder på dette, men greier ikke nå i farten å finne det igjen...

Skal legge ut en omtale etter hvert - ser at jeg ikke rekker det i kveld :)

Ja nettopp. Disse to sitatene har jeg også bitt meg merke i, men kom ikke på dem i farten. Og de gjør meg så mismodig at jeg helst vil glemme dem. Ryktet - som løper så fort og gjør så mye skade. Er det slik vi mennesker er....

Fint om du finner ut om Kiempens synder.

(Obs - spoilervarsel!)
Jeg greide ikke å la være å lete etter Kiempens synder, vet du...

I kapitlet Den nadverdsøkende gjest ber Kiempen om å få gå til nattverd og vil skrifte for presten. Presten spør: "Har du brændt og røved?" og Kiempen svarer: "Je vart skammelig mistenkt for hestetyveri - for to elendige fillegamper. To halte øik. Ingenting verd i handel."
Du stjal de to hester?
Nei - nei - nei --- I Guds hus sto det redsel også av hans egne ord. Hans sjel sa ja - ja - ja.
Litt senere har han fortalt presten at han har sittet på straff, og presten sier: Da har du jo sonet din brøde.
Ja, for loven - men --- men je stjal bare den ene gampen. It den andre! Jo je tok begge to! Je trudde at Gud visste kvenn je var!

Så først prøver han vel å bagatellisere verdien av hestene, før han etter hvert tilstår tyveriet.