Dette var den første boka jeg leste av Carl Hiassen, og jeg lo godt og lenge og ofte og koste meg veldig. Jeg lurer på om det var fordi denne boka er bedre enn de andre jeg senere har lest av ham, eller om han rett og slett gjentar seg selv såpass mye at det som er veldig morsomt første gang blir litt gjentagene etter hvert. Det er de samme skikkelsene, plot som ligner, figurer som ligner og det kan bli litt ensformig etter hvert. Men for de som ikke har lest noe av mannen, så er det et veldig morsomt møte med en krimforfatter som ikke ligner noen annen jeg har lest.
Sist sett
