Bokelskere.no

Deprimerende ja, men nok realistisk om oss som de flokkdyrene vi er.
Så lett – og kanskje så menneskelig - det er å sparke nedover og finne syndebukker, spesielt når en selv har det vanskelig. Å bli revet med av flertallet. Bildet er etter min mening likevel ikke ensidig. Her er flere som opptrer hedelig og rakrygget. Og når flokken angripes utenfra, slutter den gjerne tettere sammen om ”sine egne”.
Jeg synes nettopp Falkbergets beskrivelser av hvordan folkemeningene bygger seg opp, snur og vender på seg, er noe av det som gjør teksten så levende og spennende.

Presten Jens irriterer meg, uten at jeg helt vet hvorfor. Har han så høye tanker om alt han skal utrette, så mange ord - og så blir det litt lite ut av det?? Wolfcat, du skrev også varmt om presten. Jeg har ikke svart deg nettopp fordi jeg ikke får helt taket på han.

Da har jeg mer sansen for hestejelkeren, som gjennomgår en bemerkelsesverdig utvikling i dette bindet. En mann uten store ord, men desto mer handling. Han blir for meg en stadig mer interessant figur.

Jeg synes på mange måter Plogjernet er mørkere enn An-Magritt. Går ikke an å si bedre eller dårligere, opplever dem som forskjellige, selv om tråden er den samme. Har ikke så mange sider igjen og er veldig spendt på de neste bøkene. (har lest dem en gang, men det meste er gått i glemmeboken.)

Jeg er godt over halvvegs i boka nå, og du har rett i at den er mørkere enn An-Magritt. Det har kanskje sammenheng med at den var skrevet med andre verdenskrig som dystert bakteppe? Dette står i Store norske leksikon:
Like etter 9. april 1940 kom to flyktninger til Ratvolden. Det var fru statsminister Nygaardsvold og sønnen. De var nærmest innhentet av tyskerne og måtte gå i dekning hos Falkberget. Han fulgte de to flyktningene over grensen. Oppholdet i Sverige ble ikke av lang varighet, men han markerte seg. Han holdt en rekke taler og skrev krasse artikler mot tyskerne i aviser og tidsskrifter. Han ble advart mot å komme hjem, men hjemlengselen ble for sterk, og i slutten av juli reiste han hjem til Rugldalen.
Falkbergets kamp mot okkupasjonsmakten foregikk i det stille. Han skrev over 500 brev i krigsårene, satte i gang pengeinnsamlinger og ytet selv økonomisk støtte til familier hvor forsørgeren var arrestert. Han støttet Forfatterfronten og nektet å utgi annet bind av Nattens brød. Aschehoug forlag hjalp ham med å holde manuskriptet skjult. De nye NS-myndighetene misbrukte Falkberget ved å trykke opp gamle litterære arbeider og artikler han hadde skrevet. Slik reagerte han selv på dette: “En avis ba om å få trykke en av bøkene mine som føljetong. Jeg nektet – og så stjal avisen en lang novelle av meg og presenterte forfatteren som 'den kjente nasjonale sosialist'. Det er ingen tvil om hvordan det skulle leses. – Jeg vil gå rettens vei med sladder, det er ikke bare uaksomt drap, det er lystmord å ødelegge en manns ære.” Han nektet også å delta da myndighetene ville feire Røros Kobberverks 300-årsjubileum 1944.

Er enig i at Plogjernet er meir dyster enn An-Magritt! Synest han greier å få fram det nedrige mennesket, men også livsvilje og styrke. Synest også at Hedstrøm framstår som meir okkult?
Det kan kanskje vere ei årsak at det er nokre år mellom bøkene.......