Jeg begynte å høre Norske helter som lydbok på vei til jobb og oppdaget når jeg kom fram at spilleren hadde stått på random play (bare CD1, heldigvis). Det var en hyggelig oppdagelse, da jeg hadde synes historien var en del mer usammenhengende enn man kunne ønske (men ikke nok til at jeg hadde blitt skikkelig mistenksom, altså, mange forfattere velger jo usammenhengende fortellerstil med vilje).
På hjemveien fikk jeg satt den i gang i rett rekkefølge og nå ble alt så meget bedre. Faktisk så meget bedre at jeg noen dager senere, når jeg begynte å nærme meg slutten, var nødt til å høre en halvtime ekstra etter ankomst jobb fordi historien var på et punkt hvor jeg simpelthen ikke klarte å legge den fra meg.
En mann våkner på Granvin rehabiliteringssykehus etter en alvorlig bilulykke. En osp tok av for støtet når bilen hans skjente av veien, ellers hadde han vært død. Nå er han i stedet sengeliggende og med en hjerneskade, hvis omfang er uklart. Han blir fortalt at han er Frank Jørgensen, 37 år, selvstendig næringsdrivende i eksport/import. Litt etter litt kommer både førlighet og hukommelse tilbake.
Vetle Lid Larsen hadde selv vært innlagt for hodeskade før han skrev denne romanen, vi får håpe at mye allikevel er fri fantasi. Det avdekkes hemmeligheter og systemsvakheter innen både behandling, finansiering og forskning i boka, og enkelte ting er såpass skremmende og absurde at alt man kan gjøre er å le (men en liten stemme i bakhodet mitt lurer i hvert fall på om ikke slikt "lett" kunne skje i virkeligheten). Jeg skal ikke røpe for mye, siden noe av drivet i boka kommer av de gradvise avsløringene, men å si at jeg fikk assosiasjoner til Gjøkeredet må med.
Norske helter anbefales. Lydboka er glimrende lest av Mads Ousdal, og eksemplaret jeg hørte på er et bookcrossingeksemplar på leting etter nytt hjem, så om du er kjapp kan du overta det.
Viser 1 svar.
På meg virker det som om han prøver å gjøre tre ting på en gang: 1 Skrive en roman med tøys og overdrivelser som effekt 2 Et angrep på svakheter i helsetjenesten 3 Bevise at en som har en ervervet hjerneskade kan skrive en roman.
Det siste (3) opprører meg, for det trengs det ikke noe bevis for. Man blir ikke dum og ikke nødvendigvis uten evne til å skrive selv om man pådrar seg en hjerneskade. Men det er en utbredt myte som boka kan komme til å spre videre, siden han hevder at: Han har skrevet en bok, altså kan ikke hjernen være skadet.
Å kritisere svakheter ved noe, har en skjønnlitterær forfatter en unik mulighet til, men når han samtidig blander inn tøys og tull som effekt, kommer ikke det reelle tøvet fram i lyset.
Hans definison på DRG likte jeg svært godt!