Jeg tar opp tråden fra bind 1 i Nattens brød - hvem er den gåtefulle og allesteds nærværende kølfogden Hedstrøm.
Kølfogden er Kammertjenerens mann. Han har overoppsynet med kulbrennerne og kullminene og er øverste ansvarlig for vedhogsten og brenningen av trekull; essensielt i smelteprosessen og utvinningen av kobber. Kølfogden Hedstrøm er altså en viktig mann for Kammertjeneren og Kongen.
Falkberget tillegger Hedstrøm to fundamentalt ulike roller. Hedstrøm rir Helhesten, en vette i hesteskikkelse med tre bein (ev. en fjerde menneskefot), som varsler pest og død. Og – han blir omtalt som en utsending fra Gud som holder sin hånd over An-Magritt.
I Plogjernet er Hedstrøm fortsatt omgitt av mystikk, men får vi en dypere forståelse for hvem han er. ”Hedstrøm var ingen dag en og samme kanalje. (…) Han skiftet ustanselig sjel.” (s 43, Verker, Aschehoug 1963). Og videre ”Hedstrøm ble – tross sine hundre år – aldri noe annet enn et menneske.” (s 45).
Falkberget skriver videre: ”Helt fri for overtro var nå heller ikke kølbrennerne (…) Alle uforklarlige vesener i ødet og villmarken spøkte i deres sinn som titaner fra en lengst glemt fortid.” Så oppdager de Hedstrøms hest, alene gressende i skogen. ”Og så lo kølbrennerne – for øket til Hedstrøm hadde virkelig bare fire hesteføtter. (…) At kølfogdens radmagre øk gikk som andre hester på fire jernskodde høver gjorde kølbennerne mer kjepphøye.” (s 83)
Hedstrøm kan tolkes på flere måter. Jeg velger å se han som et menneske som fatter godhet for jenta fra Kiempeplassen, hjelper og beskytter henne – og samtidig som en bærer av folkes overtroiske oppfatninger. Som jeg har vært inne før, lever overtroen i beste velgående på denne tiden. Slike forestillinger kan ses på forsøk på å bringe kontroll inn i en uforutsigbar tilværelse.
Når nettopp Hedstrøm blir utpekt til en bærer slike forestillinger, kan det henge sammen med at han er en aparte figur, en som skiller seg ut, ” Han liknet et eldgammelt og halvglemt sagn”. Han følger sine egne veier og folk vet ikke hvor de har han.
”Så red Hedstrøm. Øket sopte marken med mulen og slepte venstre framfoten --- menneskefoten som spøkte i alle meningsløse regler.
Alltid er sinnet på vill flukt til en eller annen uvirkelig verden.” (s 86)