Bokelskere.no

Eg seier ofte at eg ikkje likar krim. Det er jo ikkje korrekt. Eg likar GODE bøker, uansett (i alle fall nesten) sjanger, men min påstand er at dei fleste norske krimbøker er middelmådige. Korfor skriv ikkje desse forfattarane betre bøker. Mi meining er at dei blir for opptatt av formelen, boka blir forutsigbar og kjedelig (i motsetning til kva ein krim prøver å vere). Mordet blir oppklart (alltid eit mord - få andre kriminelle), skurken blir satt i fengsel/dør og helten blir helt. Du veit liksom korleis det går før du opnar boka. Kjedeeelig...

Torbjørn Ekelund, krimanmeldar i Dagbladet, har nokon interessante tankar om emnet. Har du? Eller blir du sur og sint på meg på vegne av alle middelmådige krimforfattarar?

dagbladet

Hvorfor må det være norsk?

Må jo absolutt ikkje vere det :)
Berre ser alle seksarane som blir trilla i avisene og dei høge salstala. Anna kvar krimforfattarar her til lands blir jo utnemnt til krimdronning... Det er berre det at eg ikkje synast at det heilt stemmer med kvaliteten på dei krimbøkene eg har prøvd meg på.

Jeg synes også det er vanskelig å finne skikkelig god norsk krim. Når jeg vil lese krim, blir det helst svensk eller britisk. Det jeg husker som den beste norske krimboka jeg har lest i det siste, er En tid til å drepe av Inge Harsten. Den er annerledes, men mulig det ikke er det du mener med god litteratur. For meg må ei krimbok inneholde noe mer enn løsningen av saken for at jeg skal kose meg med den - enten et annet tema i tillegg eller gode person- og miljøskildringer der man kan leve seg litt inn i livene til personene. Samtidig må løsningen av saken heller ikke være for kjedelig. Og så kommer det jo an på hva slags miljø og tema man liker å lese om, og der handler det jo mest om personlig smak.

Alle typer krimbøker gis ut så lenge de selger. Blant det norske folk fins flere nivåer som kan mettes. Noen vil ha det enkelt og andre noe avansert. Her spiller også alder inn og hvor travelt man har det i hverdagen.

Heilt greitt det. Eg vil ha det litt avansert, og eg vil gjerne lese krim. Det er derfor eg spør. Treng all norsk krim vere lett underhalding, kan ikkje nokon norske forfattarar skrive god (eller avansert om du vil) krim?

Eg har ein veldig travel kvardag, men nettopp derfor må all litteratur eg les helst vere god, ikkje berre ok.

Her gjelder det å orientere seg i krimjungelen. Bøker du liker, liker kanskje ikke jeg. Her på nettet er det flere krimforfattere som har fått høy terningkast som jeg ikke fant spennende i det hele tatt. Er du usikker på en krimforfatter, lån bok/bøker av ham på biblioteket. Les bøker av forskjellige forfattere, det er slik jeg har funnet de jeg ønsker å følge.

Det er vel ikke nødvendigvis slik, at hva som er god krim, og hva leserne ønsker er så entydig. Jan Mehlum og Gunnar Staalesen er eksempler på norske krimforfattere med mange bøker over en ganske lik lest. Dame Agatha er et enda klarere eksempel på det jeg har tenkt å si, nemlig at når en leser har funnet en bok/sjanger eller forfatter han/hun liker, kan det viktigste som etterspørres i de neste bøkene være gjenkjennelighet. Det kan fort skje at hvis en slik forfatter begår et "mesterverk", men forlater oppskriften leserne er blitt glad i, vil salget bli lavere.

Spørsmålet er nok ikke hvorfor det blir skrevet mye middelmådig krim, men hvorfor det blir gitt ut? Svaret er ganske enkelt fordi det selger. De fleste av oss vil nok tro at kvalitet er viktig, men sannheten er nok at vi ikke er så opptatt av det som vi tror. Det at krim har fått dette ryktet på seg synes jeg også er ufortjent, gjelder ikke dette de fleste sjangre?

Selv har jeg innsett jeg ikke er så veldig sofistikert, om språket flyter, karakterene er troverdige, boken er spennende og jeg ikke gjetter hvem drapsmannen er, så er jeg fornøyd. Det er mange klisjeer i krim, det kan jeg være enig i, så litt nytenkning hadde nok ikke skadet. Dette mener jeg også gjelder mange andre sjangre, det kan se ut som det er lett å sette seg fast i ett mønster.

Artikkelen synes  jeg er god, det er sjelden noen er interessert i å åpne opp for at krim i det hele tattt kan være god litteratur så det er forfriskende.

Du har gode poenger. Synast det er veldig bra at det kjem ut bøker som lesarane vil ha, og som dei kjøper. Synast berre det kjem for få virkelig gode krimbøker, slik som Ekelund skriv i Dagbladet.

Jeg er ikke enig med deg, det er mange gode krimforfattere i Norge. Men dårlige også, for all del! Jeg synes du er for kategorisk. Det er vel det samme med alle forfattere, noen skriver dårlig og noen skriver bra! Du må være mer spesifikk og forklare hva du mener!

Tja, er det mange gode krimforfattarar...? Spørs korleis ein ser det. Målt opp mot anna litteratur så er det vel særs få, men målt opp mot krimsjangeren generelt er nok norske krimforfattarar gode. Det er berre å sjå på salstala i forhold til utlandet. Der gjer jo norske forfattarar det bra.

Eg meinar at ein skal måle krimbøker med anna skjønnlitteratur. Og då er mitt poeng at det er for dårleg. Eg skulle ønske ein fann betre krim, for eg vil gjerne lese gode bøker, også innan krimsjangeren.

Eg merka meg artikkelen i Dagbladet, den var interessant. Eg meiner likevel at sjølv om det er ein del middelmådige mellom dei nye norske krimbøkene, så er eit stort fleirtal lesverdige, spennande og med gode og uforutsigbare plott.

Du har forresten ikkje mange norske krimbøker i boksamlinga di? Ingen?!

Du bør prøva nokre få forfattarar før du uttalar deg om kor kjedelege norske krimbøker er. Innlegget ditt luktar litt stramt av fordommar mot krimbøker.

Eg må innrømme at eg nok etterkvart har opparbeidd meg ein del skepsis (kall det gjerne fordommar) mot sjangeren. Dette er jo etter ein del skuffelser i samband med lesing av krim.

Eg har heller ikkje lese veldig mykje krim nei (ps! Eg legg ikkje inn bøker eg ikkje fullfører i boksamlinga mi), men det eg har lese skal jo vere blant dei beste. Og når dei ikkje er betre enn middelmådig, ja, då blir eg skuffa. Har lest Stieg Larsson (riktignok ikkje norsk, men dog), og det skal jo vere det beste av det beste innan sjangeren. Middelmådig litteratur. Spennande til tider, men hugsar nesten ikkje kva boka handlar om lenger. Tok jo heilt av etterkvart. Har begynt på Tom Egeland (Lucifers evangelium), Anne Holt (hugsar ikkje kva bok), Jo Nesbø (Panserhjerte) og enkelte andre.

Bøker fulle av klisjear og urealistiske hendingar. Som sagt; heilt greitt, men ikkje meir. Spennande og får tida til å gå, men det er ikkje mitt kriterium for ei god bok.

Hovedproblemet, slik eg ser det, er at poenget er berre å finne ut kven morderen er. Hadde norsk krim prøvd på meir enn berre det å vere ein pageturner så hadde det nok blitt betre litteratur av det og.

Bra du blei provosert, var litt av poenget :)

Takk for svar, eg forstår no at du har "vore innom" krimsjangeren. Eg forstår òg kva du meiner, men eg er ikkje enig. Det er heller ikkje så nøye. Hadde alle likt det same, ville det vorte kjedeleg.

Eg er elles heilt enig med Ekelund i at Minnesota-trilogien er svært bra. Du bør prøve Drømmenes land, De døde og Ravnene av Vidar Sundstøl.

Ja, eg har høyrt mykje bra om den trilogien. Tenker at eg må prøve den neste gong eg prøver meg på ei krimbok.

Er vel ikke sikkert han har lagt inn alt han har lest... :)

Det er eit poeng, kanskje eg var for rask. Eg vart litt provosert :)

Jeg trur ikke krim-sjangeren er en helt enkel sjanger å skrive. Jeg kans skjønne hvorfor så mange ønsker å skrive en krim, selv kunne jeg tenke meg å skrive en krim-bok, det er en tøff sjanger. En underholdnings-sjanger alle gjennomsnittelige lesere vil lese. Men for å skrive en krim virker det som du må ha så utrolig mye bakgrunnstoff, og innsikt. Man må kunne så mye fakta, og så skrive slik at det ikke synes. For at boken ikke skal bli tung å lese, så må "politiarbeid" og "fakta" bakes så godt inn at det virker naturlig for leseren. Det skal jo ikke være en faktabok. Som sagt, selv har jeg satt meg ned flere ganger å prøvd å få til en start på en krim-bok, men hver gang gir jeg opp. Jeg kan jo ikke noe om politiarbeid eller kriminelle miljøer...så hvor skal jeg begynne. Tilslutt ender jeg opp med å skrive et kapittel eller to av en sjanger jeg selv hater å lese....kjærlighetsklissromaner, fordi dette er av en eller annen grunn enklest for meg å skrive om, fordi jeg kan mest om det.
Vet ikke om du ser hva jeg skal frem til av poeng her, inne imellom vanskelig å sette riktig ord på tankene sine. Men jeg er i hvertfall delevis enig med deg, det går lang tid imellom hver gang jeg leser en krim som er mer enn bare ok.

Jeg har tenkt akkurat det samme.
Eller akkurat det motsatte, om du vil.

Hvorfor i allverden skal kriminalforfattere alltid skrive "litteratur"?
Jeg har normalt vært tidlig ute med å finne krimforfattere. Det kan henge sammen med at jeg alltid har lest MYE, og derfor har vært DESPERAT etter noe nytt. Det kan henge sammen med at jeg BODDE på biblioteket en periode... Men uansett... MYE bøker.
Og jeg har aldri vært negativ til dem som har turt å utfordre krim-genren. Tenke utenfor boksen.

Men min observasjon har vært at en forfatter som er "ny" skriver det jeg klassifiserer som "helt grei krim". Men når andre får opp øynene for ham, så blir han plutselig FLAU over eget håndtverk. Den neste boken skal være en SKIKKELIG bok. Men selvfølgelig fortsatt en krimbok, for han er jo ikke dummere enn at han vet hvem som er publikum.
Og resultatet blir en "krimbok" som er dobbelt så lang som de foregående, med mer fokus på "mellommenneskelige relasjoner", noe forfatteren ofte ikke ER så god til å håndtere,,, Men forfatteren er nå inne i det gode selskap, og slipper unna med det. Jeg har ikke sett noen statistikk på det, men jeg sitter med en følelse av at halvparten av krimelskerne forlater forfatteren, noe som blir oppveid av av noen "litteraturelskere" kommer til.

Og jeg sitter igjen med en flau smak i munnen. "Tenk at jeg bidro med penger til den mannen der."

Kan du gi eksempler på hvilke forfattere du mener har gjennomgått en slik utvikling og hva det er i bøkene som fører deg til din konklusjon? Innlegget ditt blir for abstrakt til at jeg helt klarer å henge med.

Vel, jeg hadde en lengre liste i hodet da jeg skrev innlegget.
Nå har jeg ingenting.

Men de to første forfatterne jeg kom over som jeg følte gjorde dette var Sara Paretsky og Gunnar Staalesen.
Hos begge to følte jeg en form for "skifte" i måten de skrev på på... 80-tallet(?), som jeg tolket som et forsøk på å passe inn i det gode selskap.

Staalesen ble vel hyllet som en som skrev "amerikanske kriminalromaner på norsk", og Paretsky ble hyllet som "den første kvinnelige forfatteren av hardkokt krim" (eller noe sånt), og det kan være skiftet fra ""hardkokt krim" til "noe annet" hos dem begge jeg reagerer på. (Hvilket betyr at jeg virkelig trenger den listen jeg ikke husker...)

Interessant!

Ein bør vere stolt over å ha skrive ei bok, ikkje flau, men eg trur eg skjønner kva du meiner.