Bokelskere.no

Veldig, veldig godt sagt! Jeg hadde noen tanker om det samme, men å formulere det slik og finne belegg for det, flott!
Så hvis du kunne si noe om hvorfor An-Magritts gode hjelper, kølfogden, rir på helhesten, blir jeg glad! Det eneste jeg kan si at det gir magi til og sus over synet av dem;)
(Forresten, for meg som ikke har lest boken på en stund, - var det bare da han døde at han red på den?)

Jeg vet ikke hvorfor han rir på Helhesten, men så vidt jeg kan se i farten, er det i kapitlet Guds leilendinger at navnet på hesten dukker opp første gang (s. 234 i min utgave, DnB 1974). Det er i det kapitlet at tre kølkjørere fryser ihjel, og An-Magritt holder på å lide samme skjebne:
Da kom Helhesten til syne over dammuren. Den nemntes enda i reglen og sagnet - men dunklere og mindre påtrengende enn i gamle dager. Nedgangsskoleprestene skulle under pesten ha jordfestet gampen levendes på en kirkegård i Kjøbenhavn før de satte ned det første lik. Hesten kom trefotet opp igjen. Den fjerde - offerfoten - hørte pestilenzen til. Viste Helhesten seg for et menneske ville kirkeklokkene ringe over det før nådesåret rant - det var iallefall sikkert og visst.

Ellers skaper Falkberget ganske mye mystikk rundt Hedstrøm og om han er levende eller død. Noen påstår at de har vært i hans gravøl (s. 236). Han kan tilsynelatende komme og gå gjennom vegger og ingen ser hvor han kommer fra eller hvor han drar.

An-Magritt minner ham om en annen: I Hedstrøms lønnkammer hadde det sittet en nitten år gammel kvinne innesperret i over sytti år. Hun satt i lenker. I gullenker. (s. 106).

Det beskrives en scene fra kirkegulvet Alle helgens søndag:
Hedstrøm la den svarte neven faderlig over An-Magritts aksel. Han sa ingenting.
Hr. Jens stusset: Han så inn i et dødningeansikt. Hvem var egentlig denne gestalt? Hvilken talende allegori! Her sto døden og livet side om side! Høsten og foråret! Den første og siste time!
Da gikk Kammertjenerens ulenkelige kølfogd - som om noen hadde ropt på ham - resolutt opp i koret og forbi de to likesæle medhjelpere --- de spilte nettopp et slag styrvolt om en pel kornbrennevin.
Au, sa den ene. - Det gufse kalt tå 'n der mannen!
Kven vet om 'n høre heme under hel' oppå jorden - mumlet den andre og tapte et kortblad i golvet. - Kerr vart det tå'n? Gikk han tvers gjennom veggen! Medhjelperen så seg rundt. Døren til sakristiet åpnedes nemlig ikke - men utenfor våpenhuset humret det gamle oppsadlede øik.

Tror jeg er enig med dem som kaller dette magisk realisme ;-)

Tusen takk for svaret med disse treffende skildringene av kølfogden, - det var så fint å bli minnet om denne mangefasetterte, magiske skikkelsen som er med på å løfte Falkbergets verk til et nivå høyt over vanlige historiske romaner!

Jeg er imponert over hvor mye du har fått med deg, Bjørg! Artig og interessant å komme dypere inn i materien. Tusen takk!

Jeg fant forresten et par sitater til om Hedstrøm:
En morgen i solrenningen kom endelig Kammertjenerens kølfogd. Han red en gebrekkelig maget og halt og blind skottgamp. En vindtørr og ulenkelig skikkelse i skitten og fillet vadmelskofte. Ansiktet var rynket og fullt av småpukkarr. Knærne stakk skitne ut gjennom strømpene. Og sadlen hang såvidt ihop. Han liknet et eldgammelt og halvglemt sagn. (s. 78)

I sine levedager uten tall hadde han sett og hørt et og annet. Især under beleiringen av Kalmar befestning og slott. Var han livjeger der? Ja livjeger og stafett. Ilbud til hest og til fots. Likbærer og kulestøper. Her øvet han seg opp i å sitte baklengs i sadlen for å villede gefreiterne. I dag - for fire og femti år siden - la de ham i kiste og satte ham ned i slottskjelleren. Herfra rømte han og to andre døde til Falu. (s. 100)

Tror jeg aldri før har hatt så mange blyantmerker i margen i noen bok! Det er iallefall ingen tvil om at den er blitt lest, og det er jo så mye å gripe tak i. Gode sitater, karakteristikker og personbeskrivelser. Et språk som ofte er veldig poetisk og/eller treffende, og som noen ganger holder på å drive meg til vanvidd når konsonantene står i kø eller det blir for mye latin, tysk og vanskelig dialekt på en gang. Og plutselig kan det så dukke opp setninger som: Ned fra de falleferdige gesimser og sprukne gavler hang kunstferdige snødraperier flettet og foldet ut av den lille flittige tårnvind. Snakk om å leke seg med språket! Og likegyldig går det iallefall ikke an å være til denne boka :)

Kølgfogden Hedstrøm har fasinert meg fra første gang han entret scenen. Det er, som du er inne på, noe underfundig over mannen. Vi er aldri i tvil om at Falkberget vil noe spesielt med han. Men hva, det har jeg ennå ikke fått helt taket på. Takk til deg, Bjørg og andre for viktige spor.

Nå er jeg bortreist og har bare med meg bind 2. Når jeg kommer hjem, skal jeg gå tilbake til bind 1 med kølfogden for øyet. Kanskje jeg da kan si noe om det du spør om, Ellen.

Har noen av dere andre synspunkter på kølfogden Hedstrøm og hans rolle?

På siste siden i An-Magritt står det at han er en utsending fra Gud. Jeg tenker så enkelt som at han holder en Guds hånd over An-Magritt, og på den måten soner han også sine egne synder.