Bokelskere.no

Jeg var veldig i tvil om jeg skulle lese "Etter dansen", men det har jeg altså gjort. Inntrykket jeg sitter igjen med er delt, og det skyldes sikkert mine forventninger til hva boka skulle handle om. Jeg kan kjenne meg igjen i det hun skriver om sorgen, smerten og savnet (jeg har selv mistet en datter), om å tørre å gå videre med det livet en har, om å la gleden og de gode minnene få slippe til. Jeg synes det var et fint grep å stile små avsnitt til de andre i familien for å vise hvordan sorgen berørte dem på ulik måte og at man ikke kan måle styrken eller graden av sorg. Men så begynner det å skurre for meg, uten at jeg kan sette fingeren på noe spesielt. Det blir for mange gjentakelser i språket og i det hun forteller, for meg blir det rett og slett for platt.

Jeg har lest "Idas dans" og lar det være med det. Den står støtt alene