Bokelskere.no

Sitat fra kapittelet Nødmynt:

"Penninger og forgjengelig rikdom eier i seg selv en stormrevelje. Det får alt og alle til å lytte og skjelve i fantastisk glede og begjær. Kjærlighet - død og liv og den evige salighet er likegyldige i forhold til denne verdens forbannede mammon."

Blant stikkordene i første innlegg i tråden står "bokens relevans i dag", så derfor har jeg sitert disse setningene. For meg føles det nesten som om uttalelsen kanskje er mer beskrivende for forholdene i dagens Norge enn det som gjaldt rundt 1670. Eksempler: Pengespill, inntekter for idrettsfolk og andre kjendiser etc. etc. Og snart julepengemaset.

Er dette en relevant problemstilling?

Falkeberget står på småkårsfolkets side, la det ikke herske tvil om det! Jeg vil likevel spørre, skaper forfatteren inntrykk av bøndene som griske mennesker som forsømmer gård og grunn for drømmen om raske penger i gruveindustrien? Om grådighet som tar overhånd? I så fall bør bildet problematiseres og modereres. Det harmonerer dessuten dårlig med mitt inntrykk fra Christianus sextus.

Kongen ga det mektige ”Røros Kopperverk” enerett på naturressurser, mineraler, skog og vassdrag, innenfor et stort område (kalt Circumferensen). Bøndene ble pålagt pliktarbeid for kopperverket. De hadde plikt til å selge produkter og varer til Verket, til å utføre transportarbeid og å drive ved- og kullproduksjon for Verket. Bøndenes tid og krefter strakk ikke til når det gjaldt arbeid på egne gårdsbruk.

Ingen ville kaste bort tiden på noe så dumt og ulønnsomt som å svinge en ljå,
En urgammel drøm fødtes på nytt: drømmen om velstand!

Jeg leser dette som et uttrykk for hvor hardt livet som fjellbonde var. Små gårder, karrig jord og kort vekstsesong. Og alt slitet til tross, fattigdom og hungersnød var hverdagen. Nå ga gruveindustrien håp om et bedre liv, om brød og velstand. Men heller ikke ”den nye tid” innfrir forventningene. Det er i dette perspektivet må vi se bøndenes og arbeidernes desperate rop om penninger, penninger. Hvordan de suggererer hverandre, pisker opp stemninger og tviholder på drømmen. Ingen (An-Magritt er unntaket, den ene som får det til) tør slippe drømmen om et bedre liv, hva har de da igjen.

Jeg vil derfor ikke overføre situasjonen i Rørostraktene på 16-1700-tallet med dagen overskudds- og forbrukersamfunn.

Derimot har jeg tenkt på en annen parallell. Gruveeventyret skaffet vekst og rikdom til landet. Men på bekostning av naturen, miljøet og andre næringer. Eksempler er jordbruket og skogbruket. Rørosvidda ble snauhugd for å dekke smeltehyttenes behov for ved og kull.

Med våre dagers oljeeventyr skjer mye av det samme. Oljen gir enorme inntekter, men naturressursene utnyttes i forrykende fart og natur og klima blir skadelidende. Oljeindustrien sluker arbeidskraft og kompetanse, mens andre næringer legges ned. Både i gruvedriftens dager og i oljealderen blir penger og menneskelige ressurser kanalisert til de nye næringene – så lenge de varer.

Dette er en kommentar også til første avsnitt i ditt utfyllende og treffende innlegg, Bjørg, og flere. Jeg vil gjerne høre andres synspunkter på mine tanker.

Gode poenger, Lillevi! Jeg tror heller ikke Falkberget ville kritisere bøndene for å ha drømmen om en bedre tilværelse. Nødpengene ga meg også assosiasjoner til såkalte råtne boliglån som utløste finanskrisen.

Det var ikke meningen med å sitere dette avsnittet å "overføre situasjonen i Rørostraktene på 16-1700-tallet med dagens overskudds- og forbrukersamfunn."

Min intensjon var mer å sammenligne mentaliteten til menneskene da og nå:
Materialismen og tendensen til å regne alt i kroner og ører, og stort sett betegne det som kan måles, veies og telles som verdifullt.
Immaterielle verdier blir ofte nedprioritert i våre moderne vestlige samfunn (økonomier), og det ser ut til (jfr. sitatet) at det var slik for ca.350 år siden også.

Ja, jeg forsto at det var mentaliteten du var ute etter. Jeg ser at jeg har uttrykket meg unøyaktig, slik at svaret kan oppfattes på siden av det du etterlyser.

Jeg prøver på nytt:
For noen hundre år siden levde nordmenn under totalt andre vilkår enn vi gjør i dag. Når de daglig måtte kjempe mot fattigdom, hungersnød og sultedød, syns jeg det blir vanskelig å snakke om at de nedprioriterer ikke-materielle verdier på bekostning av materielle. Det jeg vil frem, til er at holdningene våre må ses i lys av de samfunnsmessige og historiske betingelsene vi lever under.

Nei, det er nok ikke merkelig at de prioriterte som de gjorde den gang.

Det som forundrer meg litt er de prioriteringene vi gjør nå til dags.
Bare en følelse jeg får når jeg hører folk fortelle hva de har gjort i det siste. Svært ofte handler det om hva de har kjøpt og hva det kostet osv., osv.