Bokelskere.no

Den første gangen jeg gråt – altså jeg fikk tårer av en skjønnlitterær tekst, var i min barndom. Det var Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Som et barn kunne jeg ikke forstå eller begripe hvorfor Kavring som også var et lite barn måtte gjennomgå slike utfordringer – hvorfor han måtte være syk og sengeliggende når han egentlig burde leke, løpe og være sprudlende og glad – som alle andre barn i hans alder.

Hvorfor denne tristheten? Hvorfor var det slik – spurte jeg meg selv. Jo mer jeg spurte meg selv dette – jo lengre unna var jeg et godt (nok) svar.

Det kommer ikke som en overraskelse at litteraturen gir ikke bare oss glede, men kan også gjøre oss trist, sint og til og med frustrert iblant. Antall ganger jeg har grått som følge av en skjønnlitterær tekst kan telles med en hånd. Men de gangene har vært noen av de mest tårevåte stundene i mitt 26-årige liv. Jeg skjønner godt at dette kan høres latterlig ut. En voksen mann som snakker om hvordan fiktive karakterers tilværelse har fått hans øyekrok til å bli fylt med "saltvann".

Det at man skal la seg bevege av noe som er i bunn og grunn fiksjon - er jo tullete. Eller kanskje ikke? Hvorfor skal man utradere skillet mellom fiksjon og virkelighet? Fordi fiksjonen gir oss mer enn det å bare være fiksjon? Kanskje vi innerste skjønner at fiksjonen blir en virkelighet når vi kan sympatisere med andres ulykke og lidelse?

Når man tenker seg om tror jeg det ville vært nærmest umenneskelig ikke la seg bevege av Kavrings tilværelse eller Aljosjas tale ved steinen i Brødrene Karamasov – hvis du spør meg – personlig. Det handler ikke om det du leser er «god» eller «klassiker fra verdenslitteraturen». Det handler om det som rett og slett vekker sterke følelser hos en. Du når et punkt - hvor du rett og slett må stoppe lesinga – fordi du ikke kan holde igjen tårene. Du står opp - fordi du må tenke over lidelsen eller misgjerningen eller ulykken som fant akkurat sted. Du blir trist - så sint - for så å bli frustrert. Men så blir du utålmodig og må fortsette med lesinga. Du kan ikke la være det.

De fleste av oss er enig om at litteratur (vil jeg tro?) - som alle annen kunst er (i høyest grad) et subjektivt anliggende – på samme måte som følelser. Mange ganger har jeg hørt at god litteratur er den som får oss til å tenke, til å reflektere, til å ty til den menneskelige fornuften. Og selv om denne fornuften og refleksjonsevnen er en vesentlig del av det å være et menneske, er følelser også like viktig. Fornuft og følelser - for "å plagiere" en viss engelsk frøken. God litteratur er også den som vekker (alle) de følelsene som gjør oss til det vi er: et menneske. Som kan gjøre at vi kan sympatisere med fiktive russiske og svenske karakterer. Dette er vel det universelle med den menneskelige tilværelse?

Når var det sist gang du gråt etter å ha lest en skjønnlitterær tekst?

Da jeg var barn, hylgråt jeg av Piken med svovelstikkene, så moren min leste den bare én gang for meg... Bestefaren min, derimot, leste Jørgen Moes dikt om Blomster-Ole for oss mange ganger. Og jeg gråt like mye hver gang. Som barn oppsøker en ofte de samme tingene/opplevelsene igjen og igjen, og der tror jeg det var noe med både den triste historien og min fantastiske bestefar. Men Piken... orket jeg altså bare én gang.
Nå for tida får jeg klump i halsen, sjelden noe mer enn det. Men sist var vel Per Pettersons Jeg nekter.
Og som flere andre blir jeg lettere rørt av film enn av litteratur.

Sist gang jeg gråt av en bok må ha vært Harry Potter. Spesielt Half-Blood Prince. Det var hvertfall en halvtime med hulking før jeg i det hele tatt kunne forsette å lese.

Men den boka som var mest hjerteskjærende må ha vært Den Mørke Materien av Philip Pullman. Det er nok den som jeg har tenkt mest på i etterkant, og som virkelig satt ett spor. Har lest de flere ganger og blir like opprørt hver gang. Mange vil kanskje se på det som ungdomsbøker, men temaet, handlingen og kjærlighetshistorien er like storslagen og episk som de beste voksenromaner. På tide å lese den igjen merker jeg :)

Jeg gråt massevis når jeg leste Regines bok av Regine Stokke. Kreft er en ufattelig stygg sykdom.
Jeg gråt også på slutten av En mann ved navn Ove.

Jeg gråt også på slutten av En mann med navn Ove. Den satte sine spor.

Drageløperen av Khaled Hosseini. Jeg tror jeg gråt mer der enn etter Romeo og Julie!

Tårene trillet også da jeg leste Drageløperen og Tusen strålende soler av samme forfatter:-)

En av de bøkene jeg gråter aller mest av må være den siste Harry Potter-boka. I det kapittelet hvor historien om Snape og Lily blir fortalt. Husker jeg gråt veldig mye mot slutten av Kompani Orheim (Tore Renberg) også.

Jeg blir generelt oftere rørt til tårer av film/TV enn bøker, men et unntak er første gang jeg leste Bisettelsen av Lars Saabye Christensen. Gjennom tenårene hadde jeg lest både Beatles og Bly flere ganger, og det ble noe helt spesielt å lese avslutningen på triologien i voksen alder.

Romeo og Julie av William Shakespeare.

Faren min leste Berre ein hund av Per Sivle for søsteren min og meg da vi var barn. Vi var nok ikke forberedt på vendingen fortellingen tok, og var nesten utrøstelige.

Den siste boken jeg har lest som fikk meg til å gråte og virkelig berørte meg slik, er Ut å stjæle hester av Per Petterson. Den tragiske hendelsen som skildres kom også uforvarende på her, og veldig sterkt, kanskje fordi forfatteren formidler det så lavmælt.

Kunst, god kunst, trur eg kan nå menneske på so mange ulike måtar - både ved å skapa ettertanke og refleksjon, og setja i gang kjensler me ikkje alltid kan forklara.
Eg veit ikkje om eg misunner eller synes synd på dei av dykk som seier de ikkje gret so ofte når de les - eg gret mykje når eg les, og det kan jo verta travelt i lengda... Men eg kan gråta av so mangt, nokre gonger er det berre fordi eg ser at eg nærmar meg siste side, og eg vil ha meir! Men oftast er det jo fordi forfattaren treff akkurat dei rette knappane i meg, og let meg villig vippa av pinnen. Lesing er for meg både verklegheitsflukt og eit møte med verkelegheiten, og sorg - eller gledestårer for den del - er jo ein del av verkelegheiten vår.
Eg er faktisk ikkje sikker på når eg gret sist eg les ei bok. Jo, eg trur det var når eg les om att David Nicholls si One Day for eit par veker sidan (ja, eg er faktisk so lett å lura). Eller kanskje medan eg dreiv på med Halldis Moren Vesaas sine minne om livet med Tarjei - eg har ikkje komme langt, men kjærleiken mellom desse to einstøingane treff lettrørte meg rett i hjarta. Det fyrste eg gret av? Nei, sei det. Eg kan tenkja meg at det var historia om Brødrene Løvehjarte, som fleire har peikt på her, eller det kan ha vore høgtlesing av Bambi eller Mio, min Mio. Den fyrste gongen eg kan hugsa at eg gret medan eg les, var i 5. klasse, då eg les ein roman eg innbiller meg heitte Taus kjærligeht. Den handla om eit jødisk par, der han vart sendt til Auswitz med M/S Donau, og ho rømte til Sverige. Eg låg og hulka heile natti, mamma måtte komma inn til meg klokka fem og halda rundt meg til eg roa meg. Kanskje ikkje heilt sunt for ein tiåring, men slik lærte eg om at historien påverkar oss enno.

Tusen takk for svarene, folkens. Og ikke minst takk for tipsene/anbefalingene.

Eg hugsar ikkje når siste gongen var, det må vere for mange år sidan, men fyrste gongen sit som spikra: "Den grimme Ælling" av H.C. Andersen, for kanskje 55 år sidan.

Jeg vet jeg satt med hjerte i halsen og tårene i øyekroken da jeg leste Brødrene Løvehjerte for ungene mine og jeg husker jeg gråt da jeg leste "Skynd deg å elske" av Laila Lanes; boka til og om Jan Henry T. Olsen. Denne boka er ikke fiksjon, og vet jo at jeg har felt noen tårer av bøker med fiktive historier også, men husker ikke hvilke. Mange har det ikke vært.

Noen tårer har det blitt av diktet "Det er den draumen" av Olav H. Hauge og noen av diktene til Stein Mehren. Dikt som rører meg kan variere og så veldig mange tårene har det nok ikke blitt, men i den rette sinnsstemning så sitter det nok løsere enn vanlig.

Jeg leser en del dikt, og mange dikt rører meg så tårene triller. Det skjer også med romaner selvfølgelig. Kan huske at jeg felte noen tårer på slutten av "Harold Frys utrolige pilegrimsferd", som jeg leste for en kort tid tilbake.

Enig med Vibeke i at du har skrevet en usedvanlig god innledning. Jeg blir ikke så ofte rørt av bøker - jeg ihar ikke vært noe utpreget følelsesmenneske, og jeg derfor heller ikke i så stor grad valgt litteratur som trigger tårekanalene.

Men noen ganger har jeg latt det slippe løs. Jeg har da gjerne sittet alene i bilen eller på hytta, slik at det ikke har vært noen mennesker rundt meg å bry seg om. Jeg kommer på 3 eksempler: boken "Ildsjelen" om Vidar Bøe, lydboken og dokumentaren "Så fort kan livet snu" om Dagfinn Enerly, og sist men ikke minst det fantastiske hørespillet "De elendige".

Takk for en veldig god tekst. Det er ingen tvil om at skjønnlitterære tekster kan røre dypt, men for min del er det altfor sjeldent det skjer. Selvfølgelig blir jeg ofte både sint, kvalm, glad eller trist av en bok, men det er sjelden jeg leser en bok som virkelig setter seg i margen. Det jeg trenger er kombinasjonen av flott tekst, dyktig forfatter og det lille ekstra som gjør at du lever deg så inn i boka at du kjenner på følelsene deres, i tillegg må man selv være i riktig "state of mind". Den første boken som fikk meg til å gråte var For ung til å dø av Lurlene McDaniel. Boken er om en ung jente som får leukemi, og da jeg var 10 år traff den meg som ett slag i mellomgulvet.

Den siste som rørte meg på den måten tror jeg var Stig Dagermann i novellesamlingen Nattens leker, jeg kan ikke huske om jeg gråt, men den traff meg rett i hjertet. Både novellen "Nattens leker" og spesielt "Å drepe ett barn" satte sine spor hos meg.
(Novellene kan leses gratis på nb.no for de som ønsker det.)

"Å drepe et barn" er et mesterverk, burde lese flere av Stig Dagerman.

Husker godt jeg leste denne teksten da jeg gikk på gymnaset. Det er en sterk tekst, og den er fortsatt levende i meg. Novellesamlingen, Venner i Norden, står fremdeles i bokhylla mi....

"For ung til å dø" husker jeg også, jeg gråt bøttevis.

Eg blir fort rørt av bøker, og har nok blitt meir lettrørt med åra. Enkelte bøker kan eg lese om igjen fleire gangar, og eg blir like tårevåt kvar einaste gang. Eit døme er barne-/ungdomsboka Anne fra Bjørkely. Her er det opp til fleire scener som får tårene til å trille.

Jeg sitter ofte med tårene i øynene når jeg leser. Det er noe av det som er så fint med litteratur, man blir revet med, dratt inn i andre menneskers skjebner, føler empati, blir ett med personene. Jeg sitter med gråten i halsen hver gang jeg leser Brødrene Løvehjerte for klasser, og jeg gråt så tårene trillet da jeg leste "Morgen i Jenin", mange ganger. Sist gang jeg gråt var da jeg leste Mississippi, da kanskje mest av sinne. I det hele er jeg nok svært lettrørt. Og det kjennes godt.

Det er flere, og alle er fortsatt favoritter. Krig og fred av Lev Tolstoj, Det jeg elsket av Siri Hustvedt og Never let me go av Kazuo Ishiguro, som jeg dessuten fikk mareritt av. De to første er vel både for hjerte og hode, mens det er det naive og selvfølgelige som treffer så sterkt i "Never let me go".

Davitas harpe av Chaim Potok - en av få bøker som har fått meg til å gråte. Piken Davita som opplever den spanske borgerkrigen på avstand, fra USA. Pappa er krigskorrespondent i Spania og blir meldt savnet i forbindelse med Nazi-Tysklands bombing av den lille baskiske byen Guernika. Dette er så hjerteskjærende. Senere ser Davita Pablo Picassos maleri Guenica. Jeg gråt ustoppelig, leste natten igjennom og bestemte meg for at dette bildet SKAL jeg se, noe jeg også gjorde sist vinter. En stor opplevelse; en fortettet krigsreportasje - kan gjelde enhver krig.

Takk for din fine tekst. Enig med deg i at de bøkene som får meg til å gråte, kan telles på en hånd.