Bokelskere.no

Jeg må innrømme at jeg ikke har giddet å tenke veldig nøye over saken, så bær over med meg, og jeg har dessuten nettopp kommet hjem fra en forelesning som beveget seg innom Freud; men altså, spørsmålet, hvorfor fornekte noe man liker så godt? Bare en flyvende teori, men uansett: jeg hevder de liker Fifty shades [...], de mener de ikke har lov til å like det, og derfor liker de det enda mer, selv om de gjerne vil gi inntrykk av at de ikke liker det. Hvordan det går an å like en slik bok er en annen sak, hvordan det går an å bli pirret av noe så distanserende som et langt samlebånd av klisjéfylte metaforer. Og forøvrig, for å karnivalisere (*snu på hodet) det siste spørsmålet ditt: man kan jo også spørre seg hvorvidt det er greit eller frigjørende for mannen å fremstilles på denne måten. Det er jo en forbannet teit rolle å bli tildelt. Ellers har jeg - i likhet med boken - lite å si.

Sant, mannsrollen er jo slett ikke uproblematisk den heller. Mennene i slike bøker er like teite.

Noen ganger fornekter vi vel noe for å oppnå et høyere gode. Fra en annen vinkel kan man fornekte noe fordi en for eksempel skammer seg. Ellers tror jeg at jeg tenker mye som deg om dette.( Ja, alfahannen er en noe patetisk mannsrolle.)Mest lyst til å gi f... jeg også. Og gjør det også på et nivå, hva folk liker raker meg jo ikke. Så er det bare dette med hvordan noe svært mange befatter seg med inngår i en større offentlighet jeg ikke helt klarer å slippe. Kanskje fordi jeg de neste årene skal oppdra en liten jente og en liten gutt inn i denne verden:)

Når det gjelder frigjøring og ønske om likeverdighet, så er det kanskje et faktum at kvinner selv er den største bremseklossen, og kvinnelige forfattere er inget unntak. Det beste vi kan gjøre, er å være de forbildene vi ønsker å være for våre barn og våre unge både i hverdagen og i kjærlighetsforhold. Så enkelt, og så vanskelig.