I begynnelsen av bind I av dette verket, tenkte jeg at dette blir enda ei bok med forutsigbare og endimensjonale karakterer hvor de gode er gode og de onde er onde. Men heldigvis tok jeg feil. Historien om straffangen Jean Valjean som gjør det til sin livsoppgave å ta vare på den foreldreløse Cosette, berører. Den er dramatisk, spennende, rørende og glimter også til med humor innimellom. Den gir meg lyst til å repetere fransk historie fra før, under og etter revolusjonen.
Det er litt morsomt å se hvordan Victor Hugo skriver inn sin virkelige onkel i handlingen: Ved Eylau var han med på den kirkegården der den heltemodige kaptein Louis Hugo, en onkel av forfatteren til denne bok, med sitt kompani på tre og åtti mann i to timer holdt stand mot hele den fiendtlige armé. Han har også skrevet et dikt om dette slaget. Hugo skriver også inn seg selv i et avsnitt i historien om opprøret 5. juni 1832.
Skal jeg nevne noe negativt, må det være at det ble en del usannsynlige sammentreff etter hvert som førte hovedpersonene sammen, men når det fortelles så elegant som dette, så gjør det likevel ingen ting. Jeg synes dette var en stor leseopplevelse!
Viser 23 svar.
I går kveld gråt jeg meg gjennom en innspilling av Les miserable in concert fra 2010, produsert i anledning musikalens 25-årsjubileum av Cameron Mackintosh. Scenen er ren og enkel, bruken av effekter minimal. Sang- og skuespillprestasjonene er formidable.
Det som gjør denne oppsetningen så gripende, er hvordan personene trer frem for oss – så sammensatte og sterke i all sin elendighet. Hvordan de slites i sine livsvalg og moralske dilemmaer, kjemper å overleve, for å bevare sin verdighet.
Den fattige og ulykkelige Fantime som setter bort sitt eneste, elskede barn i håp og tro om at hun gjør det beste for datteren. Eponine, som ofrer sin kjærlighet, ja sitt eget liv, for å hjelpe ham hun elsker til å få en annen kvinne. Den grådige slasken Thénardier er ikke bare en drittsekk, men et ynkelig, stakkarslig vesen. Marius, vek og ubesluttsom (som jeg irriterte meg over han da jeg leste boken) og den innsikten han viser når han etter det mislykkete studentopprøret synger om sine venner:
”Here they talked of revolution
Here it was they lit the flame
Here they sang about tomorrow
And tomorrow never come.”
Og sånn kunne jeg fortsette.
Sterkest er likevel møtet med politiinspektør Javert, som vi har diskutert i denne tråden. Overbevisende tolket av en mørkhudet sanger jeg dessverre ikke kjenner navnet på. En helstøpt og pliktoppfyllende mann som lever for det han tror på. Står lojalt inne for det han mener er riktig, ikke bare for seg selv, men for hele samfunnet. Vi kan synes han er ond og hardhjertet (ja, han er det), men det er sterkt å møte en person med Javerts integritet. Han velger til slutt å ta sitt eget liv fremfor å gå på akkord med sine prinsipper. Javerts kamp med seg selv er en tankevekker.
Erlend Loe har en anmeldelse den nyeste filmatiseringen av Les Mis i Aftenposten i dag. Han skriver: ”Historien i seg selv er det ikke noe i veien med, bortsett fra av den er ekstremt velkjent.” "ikke noe i veien med" og ja da, musikalvarianten er kjent nok, men vet virkelig ikke Loe til hvilke menneskelige dramaer dette verket rommer? Hvilket kunstverk det er? Dette er stoff med lag på lag, med stadig nye dimensjoner å oppdage. Les Victor Hugo!
Jeg har ikke lest artikkelen i Aftenposten, men synes det er litt pussig hvis Loe mener det er en ulempe ved et kunstverk at historien er velkjent. Det er vel nettopp det som kjennetegner det gode at det tåler å leses, sees, høres og oppleves mange ganger og i tillegg gir rom for tolkninger?
Foruten musicalversjonen som går på kino nå, har jeg sett filmversjonen med Gerard Depardieu. Den siste synes jeg ikke var særlig bra. Jeg savnet nettopp det sammensatte i personlighetene som du fremhever ved den versjonen du har sett. Jeg har notert ned din anbefaling :-)
DVD-en er i salg nå. Mannen kjøpte den uten å vite noe om denne versjonen. Vi ble begge dypt grepet (han har allerede sett den tre (!) ganger).
Spent på å høre hva du synes, hvis du går for den.
Jeg så en oppsetning I London for mange år siden. Meget god, men grep meg ikke som denne. Kanskje jeg har fått større forstålse for verket etter å ha lest det i sin helhet. Også sett en oppsetning i Oslo. Filmene har jeg ikke sett.
Loe hadde bare en kort og overflatisk anmeldelse. Enig i dine synspunkter.
I Klassekampens bokmagasin lørdag 26.1. har Ingvild Bræin en interessant artikkel om Les Misérables. Hun tar utgangspunkt i den nye filmen og ser blant annet på hva Hugos enorme verk taper i filmatiseringer og musikaler. Hun nevner for eksempel beskrivelser som disse: ”Hun var med sjel enn legeme.” og ”brolegningen var mindre hård mot ham (Gavroche) enn moren”.
Noe av det Bræin er opptatt av, er hvordan Hugos ”endeløse detaljer” er med på å bygge opp personene til sammensatte og nyanserte mennesker, og ikke minst - mennesker i utvikling. Hun skriver: ”Forfatteren har tydeligvis ønsket å la tingene ta den tida de trenger for at de skal komme til liv”. En innsiktfull formulering etter min mening.
Kampen mellom galleislaven Jean Valjean og politiinspektør Javert, mellom det gode og det onde, er bokens sentrale tema. Men, som du også er inne på Bjørg, Valjean er ikke bare god, og Javert ikke bare ond. Hugo setter sine personer i moralske dilemmaer der de slites mellom hva som riktig og galt. Bræin gjør oss oppmerksom på at Hugo aldri bruker begrepet ond om Javert, men kaller han blant annet tiger, ulv, sporhund og edderkopp. Det heter at han er pliktoppfyllende, samvittighetsfull, utholdende og rettskaffen. Hun retter også oppmerksomheten mot hvorfor Javert kommer til et punkt der han ikke kan leve videre.
Smakebiter fra en artikkel jeg anbefaler!
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Eg må innrømme at min kunnskap om Les Mis, baserer seg på radioteateret si innsnevra tolking, ein del artiklar samt at eg i ei årrekke har lytta til musikalen (og følgande kan alle sangane på rams =P). Eg veit derfor ikkje om den Javert som eg har laga meg eit bilete av, er den same som Hugo malar i boka. Eg er litt ueinig i Karin si karakterisering av Javert som nidkjær (kva tyder eigentleg det ordet - at ein er oppteken av eigen ære? at ein er ambisøs?), eg trur ikkje Javert er nidkjær. Eg trur heller at han som eit resultat av foreldrene sine synder (var ikkje faren straffange?), ynskjer å frelse si sjel ved å dedikere livet til å gjere godt, på den måten at han kjempar mot alt som etter han sitt syn er vondt. Javert har altså eit svart/kvitt bilete på verda, og utfører arbeidet sitt med ein nærast religiøs fanatisme. At ein person kan gjere godt ved "vonde" (straffbare) handlingar er noko han ikkje kan forstå etter sitt einspora verdssyn. Javet er vel også tru mot dette verdssynet sitt heilt frem til slutten då det kan virke som om eit lys går opp for han; Valjean, den største badassen i Javert sitt univers, er eigentleg ein sympatisk og koseleg kar. Dette er ei openbaring Javert ikkje kan leve med, derfor må han ta livet av seg.
Eg synes likevel at det er litt rart at Javert skal få denne openbaringa - kan ein lære ein gamal hund nye triks? Og kan Javert med dette svart/kvitt synet faktisk klare å skimte gråtonar. Om dette er saken trur eg kanskje ikkje at sjølvmordet berre er eit resultat av Javerts feiltolking av Valjean, men også av alle andre han nådelaust har jakta på. Verda er med eit verte mykje meir komplisert for Javert, det kan han ikkje leve med.
Slik jeg ser det, er Javert si rolle i boken nesten den til en hund. Han jager byttet, altså Valjean, noe han har gjort nesten hele livet. Men når jakten er over og han har Valjean i sin hule hånd, lar han Valjean gå. Javert lever for denne jakten, men når den er over blir han tom. Han opplever en eksistensiel krise. Han stiller seg spørsmålene "hva skal jeg nå gjøre?", og "hva er min missjon?". Kanskje han også får et bilde av en mer komplisert verden, men i det hele er hans oppgave fulbyrdet - han må dø.
Jeg er enig med deg i at Javert sannsynligvis opplever en eksistensiell krise. Men hva som leder frem til denne krisen, tror jeg er mer sammensatt enn som så.
Veldig artig så forskjellig vi tolker Javert. Det er vel det som kjennetegner stor litteratur!
Javert på broen forstår at han har forfulgt en uskyldig
Jeg stusset også på denne setningen i artikkelen. Fint at du tar det opp! Jeg har tenkt i samme baner som Karin, i innlegget under her. Men nå er jeg blitt så nysgjerrig at jeg må sjekke nærmere i boken!
Leste artikkelen, men savnet mange perspektiver. At menneskene er sammensatte er jeg enig i og det er en styrke ved Hugos verk. Samtidig følte jeg at artikkelen var skrevet med store nåtidsbriller med så stor vekt på det innadvendte hos Hugo og så lite på det politiske prosjektet hans. Jeg opplever at Hugo også lager personene fordi de har en bestemt funksjon i den store fortellingen jeg tror Hugo håper skal være med å skape et bedre samfunn. Jeg vet ikke og må lese mer om verket, men jeg trodde da jeg leste at Hugos hensikt var politisk. Og at alt romanseklisset og det at romanen må ha vært datidens pageturner (fordi om vi i dag synes det går langsomt tenk på de første leserne som ikke ante hvor dette ville ende!) var uttrykk for Hugos ønske om å nå de mange. Men som sagt aner jeg ikke og jeg leser jo med mine briller;) Men at tusenvis fulgte Hugos kiste har jeg lest en gang og det er kanskje et tegn på at han nådde noen? Ser på Wikipedia at det var 2 millioner og for ordens skyld så vet jeg at Hugo engasjerte seg politisk og var politiker, men om det også var hovedhensikten med romanen har jeg ikke satt meg inn i. Uansett: dette har jeg lyst til å lære mer om! Men først må jeg bygge togbane....den tidsklemma ...den tidsklemma :0)!
Takk for at du minnet meg på den artikkelen, Lillevi! Jeg leste den på lørdag og tenkte jeg skulle ta vare på den. Deretter glemte jeg det, og måtte nå ta meg en tur i "blå-dunken" og hente den opp slik at den ikke ble kastet. Så nå er den berget!
Jean Valjean, Cosette, Javert og dei andre personane i boka(bøkene) - blir ikkje ferdig med dei på ei stund, trur eg.....
Det er nokre år sidan eg las bøkene, men dei gjorde inntrykk! Opplevde frustrasjon over Javert - som ikkje kunne gløyme, eller tilgi. Han var styrt av sin ekstreme sans for rettferd , noko som også vart hans bane. Smerte, vondskap og fattigdom står sentralt, men det gode og - ikkje minst kjærleik og ein eineståande tillit viser seg å ha størst kraft! Det likar eg, og likar det godt!
Eg har vore så heldig å ha sett Les Miserables på teater fleire gonger, og no filmen! For meg var det stort! Forteljinga, songen og musikken sit "under huda på meg"....
(Dei "tilfeldige" møta vel eg å sjå litt stort på :-))
Har planer om å få sett filmen snart, jeg også.
Og de tilfeldige møtene er i grunnen greie i denne historien, for den har jo elementer av eventyr i seg :-)
Fantastiske bøker, utrolige beskrivelser av mennesker i sine miljøer. Beskrivelser om hvordan livet kunne endres totalt når hovedpersonen Jean Valjean, som ung mann tar et brød fra bakeren pga søsterens sultne barn og blir tatt for ugjerningen.
Han strir med en indre kamp etterhvert utover i fortellingen, og det synest jeg blir beskrevet på en fantastisk måte.
Hugo skrev bøkene i 1862 og blir lest og beundret den dag i dag, som den klassikeren den er.
Bøkene er blitt filmatisert opptil flere ganger, og det har blitt laget musikaler i flere land.
En storslått fortelling som fortjener en sekser på terningen
enda ei bok med forutsigbare og endimensjonale karakterer hvor de gode er gode og de onde er onde
Jeg kan til en viss grad være enig med deg i beskrivelsen. Personene er forutsigbare i den forstand at det gode seirer, og de onde er virkelig onde. Men synes du de er endimensjonale? Jean Valjean kjemper med motstridende følelser i sitt indre, rives mellom det gode og det onde. Tenk bare på rettsaken – hvilke kvaler han lider før han bestemmer seg for hva han må gjøre.
Når personene likevel kan gi inntrykk av å være endimensjonale, tror jeg det henger sammen med måten historien blir fortalt på – så rett frem. I dag er idealet ”Show it, don’t tell it”. De gamle klassikerne følger et annet mønster; følelsene beskrives direkte og detaljert, svulstig og utmalende.
”Aldrig hadde de to tanker som fylte dette ulykkelige menneskets sjel, kjempet en så hård kamp. …og han hadde den skjelvende fornemmelse man føler foran sterke sinnbevegelser; han bøiet seg som eken før stormen, som soldaten før angrepet… Det var som skyer ladet med torden og lynild senket sig over hans hode… det smertet og sved som snitt i levende kjøtt; men det gikk over; og ha sa til sig selv: Hvorfor det, hvorfor det! Og han undertrykket denne første edle innskytelse og vek tilbake for heltemotet.”
Og derfor skriver jeg i neste setning: Men heldigvis tok jeg feil. For etter hvert kommer det nyanser som gjør denne boka til noe langt mer.
Jeg ser at jeg har lest innlegget ditt litt for kjapt. Oppfattet det som om det var i bind 1 personene var endimensjonale, men at dette rettet seg i bind 2. Beklager, beklager :-)
Jeg ser nå at det jeg skrev kunne forstås på den måten. Alt i orden :-)
Året var 1998 og Toronto's "Prince of Wales Theatre" satte opp "Les Miserables" med Colm Wilkinson. Han hadde utformet rollen til Jean Valjean på "West End" (1985), senere hadde han spilt rollen på Broadway. En storartet, uforglemmelig forestilling som jeg så flere ganger denne sesongen.
Det høres ut som en flott forestilling, ja! Jeg så Trøndelag Teaters oppsetning av Les Miserables i 2006. Den var veldig bra, men jeg tror nok jeg hadde fått mye mer utav den hvis jeg hadde lest historien først.
Og nå ligger snart en DVD med Gérard Depardieu i hovedrollen som Jean Valjean, i postkassen. Jeg vet ikke hvilken filmversjon som er best, men prøver denne.
Sist sett
