Bokelskere.no

Poetisk, intenst, ekte. Hvordan kan jeg yte denne boka rettferdighet? Jeg har lest den på få, intense dager.

Pattis historie handler om henne og vennen Robert Mapplethorpe, fra de møtte hverandre som tjueåringer i New York. Kjærester, venner, nesten som søsken. Slutten av sekstitallet, utover syttitallet, de var kunstnere som søkte etter sin kunstform, hun skrev dikt, tegnet, sang, han malte, laget bilder, fotograferte. Chelsea Hotel, fattige kår, Joplin, Hendrix og Factory-folket, homsemiljø, prostitusjon, kunstutstillinger, Paris.

Hun skrev denne boka da hun var over seksti år gammel, men det er en ung kvinne som framstår der. Hun faller ikke for fristelsen til å bortforklare seg selv som ung og dum (selv om boka heter Just kids), bruker ikke en overbærende tone når hun ser tilbake.

Hun er helt tro mot sitt unge jeg.

Og jeg - tjue år yngre, fra en annen verdensdel, et helt annet land, en hel verden unna New Yorks syttitallsmiljø - jeg kjenner igjen den unge Patti, jeg kjenner igjen følelsene og alvoret og intensiteten fra meg selv. Det er dette som er kunst.

Noen steder innimellom blir det mange ukjente navn, navn som kanskje andre kjenner, man merker at det straks blir mer interessant når det er snakk om Springsteen eller Sam Shepard, så grunnen til at man blir utålmodig er vel helst at man ikke kjenner referansene. Men det er småting...små innvendinger.

Jeg er ikke noen fan av Patti Smith. Kom etter hvert på at hun hadde laget Because the night, og sjekket den på YouTube. Da jeg hørte stemmen, ble jeg minnet om en annen sang, og det viste seg at det var hun som sang Frederick, en av mine yndlingssanger på en samle-cd jeg har. Hadde det ikke vært for kringkastingsmonopolet, ville jeg kanskje oppdaget henne på slutten av syttitallet/først på åttitallet, men det er et navn jeg først og fremst bare har lest. Så....du trenger egentlig ikke engang vite hvem hun er for å ha utbytte av denne boka.

Den fås i paperback nå, både på norsk og engelsk, tror jeg.

Veldig enig med deg! Boka gir livsglede, lyst til å høre meir musikk, skrive meir, leva meir!

Velskrevet omtale, og jeg gjenkjenner mine egne tanker og følelser da jeg leste boka i det du skriver. Jeg leste den non-stop i løpet av noen timer, i går kveld, på engelsk. Jeg formelig slukte boka. Patti Smith har jeg et litt perifert forhold til som sanger, likedan Mapplethorpe som fotograf. Det er vel mere highlights fra deres forskjellige karrierer jeg har fått med meg. Men jeg ble mer nysgjerrig, både på tidsepoken og på artisten/fotografen. Var i New York for andre gang i sommer, og dermed hadde jeg en del knagger å henge hennes stedsreferanser på. Pattie Smith var i Trondheim i sommer, og shame on me som ikke fikk med meg konserten og autografskrivingen i en bokhandel etterpå. Jeg gremmes over at jeg ikke fikk med meg dette ikonbesøket! Boka anbefales til alle som er glad i velskrevne bøker, den handler først og fremst om et helt unikt vennskap mellom to kunstnersjeler og kampen for å utvikle seg som kunstnere, og dernest gir boka et unikt tidsbilde fra kunstner/artist-miljøet i New York på 60- og 70-tallet. Wouw, for ei bok sier jeg bare! (og som det er skrevet i et annet innlegg her, kjøp boka, hvis Kindleboka ikke inneholder bilder...)

Fordi jeg har lest mye om musikk. Eller jeg har alltid lest mye, punktum. Og det som var å lese hver uke da jeg var ung, var Det Nye, med Yan Friis' musikkanmeldelser! Det var ingen platebutikk der jeg bodde, og med bare en radiokanal, ble det ikke så mye å høre på musikk som å lese om den :)
Boka til Patti Smith leste jeg om - visste at det handlet om 60-70-tallet, og at den fikk god kritikk. Tenkte bare at den kunne vært interessant å lese, og det var den.

Jeg har jo f eks også lest en biografi om den engelske reisebokforfatteren Bruce Chatwin, bare fordi den fikk så god kritikk (velfortjent). Hadde aldri hørt om verken Chatwin eller forfatteren av boka, Nicholas Shakespeare...

Jeg leste også Det Nye, og disse anmelderne har nok preget mine musikkvalg relativt sterkt, i tillegg hadde vi mange musikkinteresserte sjøfolk og andre reisende som kom hjem og introduserte god musikk, Elvis Costello piratkopiert i Libanon, kan jeg huske. Patti Smith var stor i den bygda jeg kommer fra. Blant noen av oss. Bruce Springsteen var allemannseie. Fortsatt finnes dem som gjennomsnittlig er på tyve konserter i året med han, og min søster har helt sikkert tenkt å lese om Patti Smith, om hun ikke allerede har gjort det. Jeg er så glad for den oppveksten, og for Det Nye med Yan Friis og en annen som skrev enda bedre, het han john Smith? Takk forresten, for at du utløste dette minnet.

Ja, det var en som het John Smith, men han lever ikke lenger. Yan Friis lever i beste velgående, og hvis du er på Facebook, kan du legge ham til som venn. Han skriver ikke personlig der, men bruker siden sin til å legge ut plateomtaler, hovedsakelig fra "sin" glanstid på seksti/syttitallet :) Innimellom lange skildringer, som begeistrede facebooktilhengere foreslår å gi ut i bokform. Det er nok litt mye gubbe-forum for meg, men morsomt å lese noe av det, og han skriver jo like bra som før.

Noen av formuleringene fra plateanmeldelsene på syttitallet husker jeg fortsatt.... Satte sine spor, ja! Leste altså om maaaasse musikk som jeg aldri fikk hørt, den gangen... Så sto jeg i platebutikken når vi en sjelden gang var på bytur og bladde meg gjennom alt de hadde i kategorien pop (tror det var det man kalte det den gang, ikke rock). Så på omslagene og bildene - men fortsatt uten å HØRE på musikken... Det var NRK som bestemte hva jeg faktisk fikk hørt! Plater var dyrt...

Fine tider var det, og jeg skal nok besøke denne facebooksiden. Takk for det tipset.