Hvilke erfaringer finnes det i Afghanistan med de norske soldatene? Hva har de lært? Av/om seg selv? Av/om "fienden"? Er noen av dem som våre soldatene møtte, istand til å bearbeide/skrive sine egne møter og historier? Har de utelukkende vært negative? Har de utelukkende vært positive?
Og hva har vi, det sivilie norske samfunnet lært?
Etter å ha lest denne boka går denne tanken gjennom meg: "Dette er kanskje det beste vi får ut av vår innsats i Afghanistan". Ekte erfaringer fra ekte mennesker, som gjorde sitt beste for noe de trodde på.
Det norske engasjementet har kosta 15 milliarder (eller noe slikt?) for det norske samfunnet, i penger, kostnadene i form av liv og helse kan ikke prissettes. Hva har det gitt/kostet det afghanske samfunnet? Føler plutselig at jeg sitter med ei dyrekjøpt bok, som har en mye større pris enn den som betales i bokhandelen. Som når du kjøper en operabillett til 500 kr, så er den så kraftig subsidiert at den reelle prisen i skattekroner er 10 000....
Jeg vet ikke om alle andre land har forfattere blant soldatene sine. Regner jo med det. Svensker, dansker, italienere, tyskere, latviere osv. Jeg er stolt over at vi har soldater som prøver å fortelle om erfaringene sine, så frimodig, direkte og ærlig. Fortsett med det, så mange som orker! Ikke fordi det er spennende, selv om det er det også.
Men ikke minst fordi det trolig er terapi, for dem selv, men også for samfunnet vårt.
Det er en urovekkende avstand mellom det som soldatene gjør og opplever, og våre myndigheter/politikeres bruk og og forståelse av disse soldatene og deres oppdrag. Sympatien ligger hos de som står i fremste rekke, og betaler med liv og helse for et oppdrag vårt samfunn har gitt dem.
Sist sett
