Bokelskere.no

Holder på å lese denne nå.

Ikke akkurat noe 'gladbok' akkurat. Den er fylt med sylskarpe, giftige karakterestikker av mennesker som nær fortæres av dysfunksjonelle forhold. Det er ikke mulig å lese uten å reflektere over forholdet man har til ens egne nærmeste. Men mens en kjenner seg igjen her og der, forteller Tiller med en så nådeløs, sarkasmedryppende penn at ens egne forhold fremstår som himmelrik i sammenligning. Så man blir rent glad og hjertevarm av å lese.

Tror jeg må plukke opp Skråninga også gitt.

Ingen problemer med å forstå at denne har fått gode kritikker. Spesielt personen Arvid ga meg mye å tenke på. Det å lese de ulike personenes karakteristikker av seg selv og andre gir en ulike assosiasjoner til egen hverdag. Hvordan vi ser på hverandre, - og hvordan andre ser på oss. Nå er jeg godt i gang med Innsirkling 2 og klarer knapt å legge boka fra meg!

Prøvde meg på Skråninga for noen år siden, men den ble for mørk, så jeg la den bort. Er nok mere klar for den nå. Jeg mener Innsirkling er noe av det beste som er skrevet på norsk i de seinere åra. Er særlig imponert over hvordan han skildrer såre følelser og hvordan de får menneskene til å si og gjøre rare eller dumme ting. Det er så godt sett. På en måte minner det meg litt om Geir Gulliksens Forenkling, selv om han skriver i et mye strammere format. Gleder meg til å ta fatt på Innsirkling 2.

Dyster og i ikke noen "gladbok" akkurat nei. Enig med deg i det du skriver, med unntak av at man blir rent "glad og hjertevarm". Den er flott skrevet, men jeg kan ikke si at jeg ble det. Har skaffet meg "Innsirkling 2", og skal lese den også, men tror den skal få ligge litt, på vent, la denne første bokas inntrykk synke enda bedre inn. For inntrykkene var store og de ble mange. Anbefales.

Jeg leste den for et års tid siden og syntes forsåvidt den var OK, men da den var utlest, satt jeg igjen med et inntrykk av at historien ikke var slutt. Og ganske riktig: Det kom en oppfølger! Dermed måtte jeg lese nummer 1 om igjen, og konklusjonen var den samme: Uferdig historie. Nå er jeg godt i gang med nr. 2 og er begynt å tvile på om vi noensinne vil få sirklet inn David. For meg har det så langt vært "noveller" om venner og kjente fra fortida og deres bedrøvelige voksenliv. Håper det retter seg opp!

Den første innsirklingsboka het Innsirkling 1, og det var hele tiden klart at det kom til å komme oppfølgere.

Hva gjelder David og innsirklingen av ham: på slutten av den andre boka vil du nok sitte igjen med et ganske annet bilde av denne fraværende hovedpersonen enn det du hadde etter den første boka. Det virker som om forfatterens prosjekt like mye dreier seg om å sirkle inn Davids omgivelser og oppvekstvilkår, som det er å få tak på David selv. Nettopp fraværet av hovedpersonen er det som gjør bøkene interessante for meg: hvordan oppfattes vi som mennesker av omgivelsene, hvordan påvirker disse omgivelsene oss? Rollene og maskene vi som mennesker stadig ikler oss er vel verdt en studie!

Har vi ham nå? – nei, absolutt ikke. Men, kanskje nettopp dette er intensjonen; det er svært sjelden vi gjennom et liv får kjenne et annet menneske ut og inn. Kanskje vi aldri fullt ut vil kjenne David, og det er i grunnen helt greit for meg. Jeg bøyer meg i støvet for Tillers dypsindige psykologiske skildringer av menneskene rundt den mystiske David, og ser fram til den tredje og antagelig siste boka.

Noe av det som imponerer meg med Tiller, er nettopp at han klarer å fange så ulike perspektiver og typer, han skriver så nær enkeltpersoner, med stor psykologisk innsikt, synes jeg, samtidig som han sier noe om et samfunn i vår tid. Sjøl om mange av personene og miljøene han beskriver framstår som dysfunksjonelle, som enkelte sier, tror jeg han treffer noe typisk i måten mennesker i nære relasjoner tolker og feiltolker hverandres handlinger og intensjoner og mange hverdagslige problemer som oppstår på grunnlag av det. Alle de ulike fortolkningene og forståelsene av David er bare en bit av alt dette. En fantastisk forfatter.

Vi har åpenbart fått forskjellige utgaver av den første boka. Mitt eksemplar har tittelen Innsirkling, verken mer eller mindre. Men takk for oppmuntringen: Jeg leser fortsatt "sidekarakterene" med stor interesse - og håper stadig at også David vil tre litt tydeligere fram etter hvert.

Dette er nakent, hudløst, nådeløst og giftig. Noen ganger gjør det nesten fysisk vondt, likevel bare må jeg fortsette å lese...

Enig med deg i at det ikke er noen gladbok, og du har jammen rett i at man føler seg nesten litt glad over å ikke ha det sånn!

leser den nå jeg også. er en favoritt før den er ferdiglest.

Jeg må ærlig innrømme at denne boka fikk jeg ikke tak på, slitsom og rar, leste den ut men....

Jeg har plukket opp, og lagt ned, denne boka en del ganger. Når jeg leser innlegget ditt så tror jeg at jeg skjønner grunnen til at jeg aldri kommer skikkelig i gang med den. Boka flyttes nå fra "skal lese" til avbrøt. Kanskje en annen qang:)

For å forsøke å friste deg litt, så kan jeg si at det var ikke bare det samme deprimerende jammeret hele veien. Man får en distinkt opplevelse av å komme dypere og dypere inn i materien. Næremere og nærmere sannheten på en måte. Og tror du ikke at helt til slutt så greide Tiller å servere en tvist, som ihvertfall overrasket meg.

Men jeg har ingen skrupler me då legge fra meg bøker som ikke greier å gripe meg selv, så lykke til med denne på et senere tidspunkt!

Det er nesten to år siden jeg leste boka, og jeg ble veldig fascinert. Jeg skrev da en liten anmeldelse for meg selv som sluttet slik: "... bringer assosiasjoner til en annen tittel i norsk litteraturhistorie: Vi har ham nå! av Johan Borgen. Og kanskje vi har det, helt til slutt, men jeg er sannelig ikke sikker, og det er vel nettopp det som er kjernen i denne boken, hvor vanskelig det er å fange den objektive virkeligheten, hvis den i det hele tatt eksisterer. Hele boken er et eneste langt vitnesbyrd om at ingen oppfatter de samme situasjonene eller personene på samme måte, så hva er det da som er virkelig og sant? Dette er så mesterlig gjort, og det kommer særlig godt frem i replikkvekslingene i nåtidshistoriene der familiekranglene dominerer. Her er det de fastlåste familieroller hvor all kommunikasjon egentlig er nytteløs som skildres på en ypperlig måte. Alle holder på sitt og sier det de alltid har sagt, og hvem av dem er det da som forvalter sannheten? Slik kan bokas tittel også oppleves som et forsøk på en innsirkling av sannheten om de tre fortellernes liv. Og jeg får assosiasjoner til de hjertene vi tegnet i minnebøkene som barn. Vi fargela, gjerne med rødt, utenfor selve hjertet som derved ble stående som et helt blankt, hvitt hjerte, mens det var fargene rundt som skapte det. Slik er det de tre fortellernes - dessverre ganske deprimerende - liv som gir farge til historien om den hjerteløse David."

Flott oppsummert! Ble ferdig med boka nå. Jeg liker også denne vekslingen mellom brevene til David med deres felles fortid og nåtidas familiefeider, der langvarige strukturer hindrer god kommunikasjon. Arvids refleksjoner rundt sin sykdom og betydningen av å være til for noen, blir en motpol evt en kommentar til alle disse vonde samtalene.

Takker:-) Og nå er vi spente på nr. 2, - jeg håper og tror noen stiller med den i lesesirkelen på jobben!

Du oppsummerer vel det som er å seie om denne boka - og du gir meg eit litt anna perspektiv på ho enn då eg las ho. Fint!

Oj, - takker! :-)