Jeg synes nok ikke den var rystende god, men jeg likte den godt.
Det er kraft i forholdet mellom de ulike menneskene i boka. Da jeg leste Morgenbladet trakk de fram farsrelasjonen i denne boka. For meg handler ikke boka om farsrelasjoner, men om Aleksander (hovedperson) sitt forhold til moren. Det er utrolig godt skildret. Det er vondt langt inn i margen. Det er nyansert, det er troverdig, det er fint. Forfatteren er drivende god til å skrive dialog. De er naturlige, de er nammenam å lese, og de gjør boka lettlest (ikke i betydningen av dårligere kvalitet) på en god måte.
Det er noe med språket i boka jeg sliter litt med. For meg virker språket bundet, kontrollert og nesten tøylet ned i en form som sikkert mange liker. For meg blir det av og til noe kraftløst og fargeløst (når det er sagt så er det alltid dette jeg sliter med i norsk samtidslitteratur – jeg opplever at formen ofte hindrer fortellingens egen kraft i å nå leseren.)
Men absolutt: En god debut - jeg gleder meg til det kommer mer fra Stavlund.