Bokelskere.no

Jeg er helt enig med Nalle p her. Jeg vil ikke kalle det sutring. Det er en blanding av alt han har vært gjennom og det faktum at han ikke har noen foreldre han kan få utløp for sin tenåringsfrustrajon gjennom. Dermed blir det vennene hans som må ta støyten. Jeg synes det var temmelig realistisk.

Jeg opplevde det heller ikke som sutring, men hadde stor sympati med Harry. Han har tross alt en stor byrde på sine skuldre og det meste går i mot ham. I filmene derimot klarer jeg ikke sympatisere like mye selv om jeg synes skuespilleren har tatt seg litt opp, spesielt i den siste filmen.