Bokelskere.no

Er så vidt i gang med "Den usynlige broen" som har fått svært høge terningkast - og som eg trur vil verte ei god oppleving.....Men, .....språket er litt varierande, eller? Eg reagerer på nokre skildringar/ adjektivbruk som eg opplever som påfallande:
-bygning med skarpe kanter
- flammende vinduer
- fiolduftende sigaretter
- champagnesløret forfjamselse
- solen var en sølvmynt

For meg vert dette meir spesielt enn godt......

Jeg synes tvert imot at uttrykkene er friske og originale. Tre av dem er jo helt konkrete beskrivelser. En "bygning med skarpe kanter" forteller meg litt mer enn at det bare er en "firkanta" bygning. "Champagnesløret forfjamselse" kunne selvsagt ha vært formulert annerledes, men hvorfor det? "Fiolduftende sigaretter" er heller ingen språkblomst: I tidligere tider var det helt vanlig med parfymerte sigaretter. (I dag finnes det vel bare mentolduftende sigaretter på våre kanter).

De to gjenstående synes jeg er gode bilder: "Flammende vinduer" har jeg ofte sett når sola speiler seg i dem rett før den går ned, og at "solen var en sølvmynt" forteller meg noe om dagslyset.

I det hele tatt synes jeg Orringer har klart å styre unna klisjeer og skape sitt eget språk.

Jeg er bare nødt til å si meg enig i analysen din, jordnær og enkel - nettopp av samme grunn som deg liker jeg slike uttrykk, de forteller litt mer enn enkelte andre får til med få ord. Leste engang at en forfatter med total tastaturdiaré hadde visstnok fått et godt råd - et han ikke fulgte selv: "Ommit all unnecessary." Festet meg ved setningen og har glemt hvem som snakket med hvem, for jeg syns det er en eleganse i å beskrive eksakt hva som er til stede med rent poetiske kvaliteter.

"....in the vestibule a cluster of girls in close-fitting silk dresses stood drinking champagne and smoking violet-scented cigarettes."
Vel, vel - ingen språkblomst, men like reelt som lukten av sigar. :)

Jeg leste en artikkel av Tom Egeland hvor han listet opp noen lignende eksempler og sier videre at enten elsker man denne stilen eller synes den er pompøs.

Tramper man rundt i champagnesløret forfjamselse og veiver fiolduftende sigaretter om seg er det ikke rart om man får flammende vinduer...

Haha....fekk meg ein god latter på morgonkvisten! Likte meget godt den kommentaren der!

Vanligvis er det for meg nettopp disse mer eller mindre abstrakte metaforene som er tegn nummer én på at forfatteren har noe ekstra jeg søker etter, en eller annen evne til å tenke rundt hjørner og deretter formidler hvordan... Men jeg syns disse er temmelig tatt ut av sammenhengen! Syns slike måter å si ting på KAN (men ikke alle lykkes) fargebetone handlinger og observasjoner bedre enn de rede ord ganske ofte og fungerer som patina på hvordan jeg husker fortellingen etterpå. Har ikke begynt på denne boka ennå, men jeg har visse forventninger, så klart! Ok, da, jeg er rett ut sagt optimist, jeg... Har ikke tenkt at dette skal hindre meg i lese boka, for jeg kunne jo bli påvirket til å bli forutinntatt!!

Det er årevis sidan eg studerte norsk, men denne diskusjonen har medført litt artig repetisjon av litterære begrep. (Også i dag hadde vi ein liten, trivelig diskusjon på jobben) Sitata er tekne ut av samanhengen, men dei fleste står i inneliinga til kap 3(s 35) - og dei mange litt uvanlege koplingane gjorde at eg opplevde dei som noko litt oppkonstruerte metaforar....

Det vart nemnt lenger ned her om korleis ein kan betegne slike uttrykk. Det er kanskje litt sært med språkbruksanalyse ( sit med fagbok i emnet oppslått) , men trur at synestesi kan brukast om minst eit av uttrykka?? Korriger meg gjerne!

Eg er no eit godt stykke inne i boka - har ikkje "hengt meg opp i " fleire uttrykk - ei lesverdig historie!

Synestesi er en kobling mellom to eller flere sanser, som for eksempel at jeg kan si til min mor at sausen hennes smaker blankt og mener at den ikke har nok krydder... Hun forstår utmerket godt hva jeg mener...

Bygning med skarpe kanter er kun en adjektivisk beskrivelse, det samme med de fiolduftende sigarettene, som Marit Håverstad her påpeker, var de vanlige før. Flammende vinduer og solen var en sølvmynt er rene metaforer, mens champagnesløret forfjamselse kan vel tolkes som synestetisk - eller rent faktisk, at karakteren var beruset på champagne og forfjamselsen var en slik art som h*n bare blir når vedkommende er beruset... Det forteller kanskje at champagnen har fått skylden for forfjamselsen, uten at jeg vet det, siden jeg ikke har lest boka... Men jeg skal, den ligger i ventebunken, og da skal jeg nok være spesielt oppmerksom på de språklige virkemidlene...

Jeg har lyst til å lese den etter hvert jeg også, så godt å høre at du finner histiorien lesverdig.

Jeg irriterte meg ikke over noe i denne boka, sikkert fordi historien var så medrivende. Jeg syns endel av disse språkblomstene er riktig sjarmerende, og kan godt se for meg de flleste.

Vet ikke hvilken bok det er snakk om (hvem er forfatter)? Men jeg tenker at det kommer an på sammenhengen. Det er ikke lett å skrive, nei... Bruker man uttrykk alle har hørt før, får man jo kjeft for å skrive klisjefylt :)

Fiolduftende sigaretter finnes vel kanskje, det har da vært mote med parfymerte sigaretter i tidligere tider, er det en gammel bok? Champagnesløret forfjamselse synes jeg var et helt fantastisk uttrykk, jeg ser damen for meg (for det er en dame) :)

Den usynlige broen er debutromanen til Julie Orringer fra 2010. Før det fikk hun utgitt en bok med noveller. Begge er oversatt til mange språk. Julie Orringer på engelsk wikipedia.

Det er en del dårlige skildringer i boka. Lurer alltid på om det er oversetteren eller forfatteren. Uansett har de nok hatt en dårlig språkvasker/redaktør. Uttrykkene er noe jålete og oppkonstruerte og burde ha vært luket ut. Men det er synd om dette skal ødelegge for en ellers god bok. Jeg klarte å overse dem, noe jeg vanligvis ikke er så god til.

Jeg synes ikke dette er gode skildringer. Den type språk blir i overkant for meg, og det ender som regel med at jeg begynner å irritere meg, og da hjelper det ikke om historien er aldri så interessant. "Fiolduftende sigaretter" er kanskje noe av dummeste jeg har hørt.

Finnes det noen god betegnelse på denne type språkbruk?

M.o.t. " betegnelse" på denne typen språkbruk, så lufta eg det for ein svært kyndig kar på jobben i dag. Han såg på sitata og meinte det var skarpe døme på " spenstig" metafor-bruk, og ytra at det nok var eit forsøk på å vere nyskapande. Han var elles einig med meg i at eit par av sitata var vel " eplekjekke".....Han ville sjekke ut om denne typen metaforar har ein meir spesifikk betegnelse...

Litteraturvitarar har sikkert eit ord/uttrykk for slikt pinleg språk. Eg har ikkje lese den nemnde boka (enno), men etter dei døma Hilda nemner, virkar det som om forfattaren brukar det eg kallar jåleri-skildringar. Og ja, eg er heilt enig - det er berre irriterande og dumt.