Bokelskere.no

Haha! Dette kan bli ein artig tråd!

Med fare for å trakke på mange ømme tær:
Dei verste bøkene eg har lest (dvs. starta opp med, for eg orka ikkje å lese dei ut) er desse:
Halvbroren av Lars Saabye Christensen
Sofies verden av Jostein Gaarder
Forføreren av Jan Kjærstad

Eg hatar oppskrytte bøker!

Interessant at alle de tre du nevner er bøker jeg har unngått og aldri hatt lyst til å lese - nettopp fordi "alle" leste dem. Man ble liksom lei bare av å høre om dem... Men det at mange liker en bok, betyr ikke nødvendigvis at den er oppskrytt. Hvis jeg leser en eller to gode kritikker, får jeg lyst til å lese boka. Hvis "alle" liker den, mister jeg lysten, så "oppskryting" virker ikke på meg. Og hvis den virkelig er god - eller de som roser boka virkelig mener at den er god - er det vel feil å si at den er oppskrytt?

Det er to måtar ei bok blir oppskrytt på. Den eine er at "alle" les og likar ho. Den andre er at "dei profesjonelle" kritikarane skryter. Av og til blir ei bok oppskrytt på begge måtar; då blir eg spesielt skeptisk og får ikkje lyst til å lese boka. Det er sjølvsagt litt barnsleg å tenkja slik. Når det gjeld dei tre bøkene eg nemner, var dei oppskrytte av både den eine og den andre, - og då dei ikkje svara til mine forventningar, vart det ein nedtur.

Problemet med "oppskrytt" er at det i likhet med "kjedelig" er et sentiment, umulig å tilbakevise eller argumentere mot fordi man er prisgitt den relativistiske erkjennelsen "smaken er som baken". Man sier oppskrytt fordi man ikke deler den samme beundring for det aktuelle verket som andre per definisjon gjorde, og altfor ofte står denne påstanden alene, uten begrunnelse. Sier man derimot at "den er oppskrytt, fordi...", så inviterer man til diskusjon, man tilkjennegir aspekter ved sitt ståsted som det er mulig å analysere og argumentere mot.

Etter min mening innebærer en godt argumentert begrunnelse derfor større åpenhet enn om man lar et ubegrunnet sentiment stå alene. Hvis noen kaller en bok "kjedelig" og lar det være med det, hva skal man da ta tak i? Av den grunn har jeg et anstrengt forhold til tråder som denne, de innbyr sjelden til konstruktiv diskusjon.

Jeg leste de første 100 sidene av halvbroren, så orket jeg ikke mer. Den var utrolig kjedelig. En venn av meg leste den og skrøt veldig av slutten av boken. Men jeg orker ikke å lese en bok bare fordi slutten er bra.

Saabye Christensen var en av mine absolutte favorittforfattere en gang i tida. Så leste jeg Halvbroren like etter at den utkom, og kunne ikke fordra den. Etter den har jeg aldri klart å lese bøkene hans igjen. Trist.

Og så Halvbroren som er så fin!

Halvbroren har fått mykje skryt, ja. Velfortent ifølge mange, uforståeleg for andre.

Stemmer gjerne for Halvbroren jeg og, fant den langtekkelig og kjedelig :o)