Bokelskere.no

De dårligste bøkene jeg har lest er "Revejakta" av Ambjørnsen, "Kollektivt selvmord" av Paasilina og "Før hanen galer" av Bjørnebo. Disse trenger ikke være dårlige bøker, men de klarte ikke å forføre meg. Har aldri blitt støtt/krenket/kvalm av noen bøker, så sånn sett tror jeg at jeg har svær tunge. Men har du lest en bok som har fått deg lyst til å kaste den i veggen, spyle ned i do, eller gi den i gave til noen du virkelig misliker? Diskuter før fanden!

Den første og forsåvidt siste boka jeg skikkelig kræsja med var ei som jeg ikke kan se nevnt her ennå, nemlig Gøran Tunstrøm sin Skimmer. Jeg fant ikke en eneste knagg i løpet av de 10-15 første sidene. Sikkert meg, som det heter...? Men det fins så mye snadder mellom to permer at jeg glemmer lett dem som ikke fenger :-)

Det må være halvbroren av Saabye Christensen. Jeg har aldri skjønt hvorfor den ble så populær... Syns den bare var kjedelig. Jeg er også enig med deg i at kollektivt selvmord ikke var noe å skryte av. uff så teit...

Jeg nærmest tvang meg gjennom Little Bee...aner ikke hvorfor, men jeg ble så utrolig sint og irritert når jeg leste den. Persongalleriet var latterlig dårlig utført, beskrivelsene vage og språket hakkete. Dessuten var historien .. merkelig. Og lite troverdig.

Den verste boken jeg har lest er nok "Alkymisten".Den var provoserende dårlig.Jeg leste "Veronica vil dø" etterpå for å se om jeg kunne like noe annet av Coelho,men den var nesten like ille.

Alkymisten ga ikke meg heller noe som helst.

fifty shades of grey og Twilight... BLÆH!

Enig. Elendig språk, men det er det som selger. Folk vil dessverre ha lettleste bøker...

Er så synd at mange leser med hjertet og ikke hodet, haha! Lettlest er nok det "mest populære", ja.. :s

I know. Forferdelig skrevet alle sammen...... Men de liker vel historier der den uskyldige jenta blir lagt merke til av den "kjekkeste/rikeste/spennende" gutten. Jaja.....

"Mann på deling" av Frances Pye. Grusomt platt skrevet og en forferdelig dårlig historie. Den var så dårlig at den rett og slett irriterte meg. Største makkverket jeg noen gang har lest.....

Jeg ble bare irritert av "Populærmusikk fra Vittula", men leste den ferdig fordi den visstnok skulle være så festlig. Den traff ikke meg på noe vis. "Kollektivt selvmord", derimot, som mange her syns er elendig, moret jeg meg stort over.

Av de jeg bøkene jeg av ulike grunner har slitt meg gjennom (livet er egentlig for kort til å lese dårlige bøker, jeg rekker jo ikke å lese alle de gode en gang...), men som jeg bare ikke kan like, har nok Bulgakovs "Mesteren og Margarita" en ubestridt førsteplass. Deretter er det det kamp om plassene, men "Halvbroren" er med og Hamsuns "Mysterier". Duuns Juvikfolket forsøkte jeg intravenøst på lydbok uten at det hjalp; jeg måtte gi opp. Jeg er syns maleren Vermeer er topp, men boken "Piken med perleøredobb", var bare skikkelig platt. Den har jeg kastet. Og det er svært sjelden det skjer...

Jeg ble anbefalt The Master and Margarita en gang, og tok den med på et cruise med den tanken i bakhodet, at den kunne alltids kastes til havs dersom den var for kjedelig. Men jeg ble fenget av innholdet, og kunne bare ikke legge den fra meg. Og pus hjemme er fremdeles fornærmet på meg fordi jeg gjorde narr av henne fordi hun ikke kunne spille sjakk slik som Bulgakov's pus!

Denne russiske fortellingen er litt av en magisk verden. Gløtter jeg over til pus som ligger på sofaen så hender det at jeg spør meg selv om katteskinnet vet mer enn det jeg tror....

Nei, katter kan ikke tenke, de har så lite hode.

The Perks of Being a Wallfower, skjønner ikke hvorfor alle elsker den

De verste bøkene jeg har lest har jeg ikke lest ferdig.
Livet er for kort.

Så synd. Noen av mine favorittbøker er de jeg ikke likte i starten.

Åh, nå nettopp... Haikerens guide til galaksen - blir så krampaktig "ellevilt" når forfatteren pranger med den flotte "fantasien" sin. Han prøver sååå j@#& hardt!! Ombestemte meg og tok den opp igjen fra papirkurven for å lese dette dopapiret ferdig. Den er jo så tynn at jeg tenkte jeg får vel jøssenavn klare det, men er ennå ikke gjennom den... Ser at halvparten av Bokelskerne som har lest den gir den terningkast seks. Hvorfor i pokkern det??? Den er så gjennomteit at jeg har aldri lest maken, ikke i Se & Hør engang...

Doug Adams tenkte nok: "Se så kul JEG er da dere!" da han skrev denne... Lavpanne!

Åhh...endelig! Noen som tør å si sin egen mening om Haikerens guide til galaksen!
Jeg stiller meg helhjertet bak deg Wolfcat, dette er virkelig noe av det største makkverke jeg noen gang har lest! Som du sier...han prøver så altfor hardt, og humoren var så lavpannet at jeg nærmest kunne se for meg forfatteren som krampaktig prøver å få en tverrs igjen idiotisk historie til å virke hvertfall litt gjennomtenk..uten at han får det til, etter min mening. Har prøvd å lese boka 2-3 ganger nå, siden det er så mange som sier den er såååå fantastisk...men for meg blir dette rett og slett for dumt! Dette er den første boka jeg virkerlig har hatt lyst å bruke som opptenningsved i peisen. En annen bok jeg for så vidt heller ikke er noe stor fan av er Løvekvinnen av Erik Fosnes Hansen.Men det er ganske enkelt fordi jeg syns handlingen var kjedelig, og platt skrevet. Har gjemt boka bak alle de andre bøkene i bokhylla,så jeg skal slippe å se den..

Hihi, gi den bort til noen du ikke liker... Overrasker meg at du har orket å prøve Haikerens... mer enn én gang! Folk kan i hvert fall ikke si at du ikke har prøvd! Tvang meg til å lese den ferdig, men jeg kunne like gjerne drukket harsk tran i litervis... Det hadde jeg fått mer utav, siden det var stor manko på "Møller's-faktor" i den boka!

hehe har ikke lest denne boken, men vet at noen ganger kommer man til stengte dører!

Jeg leste "På tommeltotten i melkeveien" som den het i den FØRSTE norske oversettelsen for VELDIG mange år siden. (Faktisk så mange at de som ga ut "haikerens guide til galaksen" vel faktisk påsto de var først ute). Likte den greit nok. Det var noe med formuleringene. "Romskipene hang over jordoverflaten på samme måte som murstein ikke gjør det."
Det var noe der som traff meg.
På den annen side var jeg på det tidspunktet en ung mann på omtrent 20, så det meste som for forbi traff meg på en eller annen måte.

Jeg visste ingenting om den, og trodde det bare var en bok i en genre jeg ikke hadde lest så mye av. NÅ vet jeg jo at det er en bok basert på et hørespill, og at de nå er oppe i 6 bøker i serien...

Jeg skaffet meg hele trilogien i fem bind på engelsk, OG jeg har skaffet meg Eoin Colfers 6. bind i serien. (ligger klar til lesing bare jeg får tid.)
Problemet er at serien ble mindre morsom med tiden. Joda, den ER bedre på engelsk enn på norsk, selv om jeg syntes "på tommeltotten..." var morsom nok... Som mye annet taper den seg i for store mengder.
Av en eller annen grunn har jeg det for meg at hørespillet må være morsommere enn bøkene.

Nei, takke meg til Tom Holts historier om gamle guder som sitter og ser maling tørke (og kjeder VETTET av seg), hva som EGENTLIG er historien bak den flyvende hollender eller hans versjon av jakten på den hellige gral.
Eller kanskje Jasper Fforde...

Hjelpe og trøste, er det så mange av det pisset? Hehe, dropper glatt og elegant de fem neste uten bekymring...

Slutter meg til det. Har ikke turt å skrive hva jeg syntes om den her på bokelskere for det er en høyt skattet bok har jeg skjønt, men jeg var utrolig glad da jeg avsluttet den og kunne legge den bort....

Oi oi oi... Douglas Adams er ikke bare intelligent, han er vittig. Han er en ateist som kjenner sin vitenskaps- og filosofihistorie, og ironien som gjennomsyrer hans spesielle blikk på den menneskelige tilstand gjør boka til tider ustyrtelig morsom. Mange av påfunnene i denne boka brukes faktisk av forskere i forelesninger og populærvitenskapelige publikasjoner for å illustrere poenger. Akkurat som Monty Python, som jeg finner det naturlig å sammenligne humoren med, er tåpelighetene bare overflaten, de tjener som en morsom og oppfinnsom måte å kommentere på. Lavpanne er ca det siste ordet jeg ville brukt.

Du har den fordelen at du likte boka, mens jeg hverken syntes han var morsom eller oppfinnsom... Smaken er som baken - den er delt! Hadde ikke sansen i det hele tatt...

Stjerne fikk du likevel, for du begrunner hvorfor du liker den, og samtidig forklarer hvorfor du mener flere liker den... Jeg toner aldri flagg etter andre, og står på det jeg mener. Ved å tvinge meg til å lese den ferdig, ser jeg at poenget er å gi et spark bak til de som høytidelig leter etter meningen med livet. Jeg har selv min egen forsoning med mening eller ikke mening med livet, så jeg trenger ingen krysning av Monty Pyton (som jeg syns er strålende!) og Star Wars (som jeg ser på som en sci-fi klassiker). Fant ut at det eksisterer en filmatisering fra 2005, etter tips fra en kamerat, men den skal jeg ikke se... hehe

Det gjør du rett i, den filmatiseringen er ganske horribel. En liten kommentar: personlig synes jeg å stå på det man mener kan være en uting. Hvis jeg kommer over noe jeg ikke forstår storheten i, men leser ting som gjør meg oppmerksom på at andre ser noe jeg ikke ser, så kan jeg ikke stå på det jeg mener. Jeg blir nysgjerrig, må finne ut mer, lære mer, undersøke. Kanskje plukke det opp igjen etter noen år. Alt er av interesse, bare man er nysgjerrig nok. Er man opptatt av å stå på det man mener så trekker man en linje mellom seg selv og omverdenen. Hva moralske spørsmål gjelder kan det være vel og bra, men i andre anliggender er åpenhet bedre.

For øvrig bra du gir stjerner til innlegg du ikke nødvendigvis er enig i, det vitner jo om nettopp en slik åpenhet. Selv gir jeg også stjerner til gode innlegg uavhengig av om jeg er enig med de eller ei. Har inntrykk av at mange utelukkende deler ut stjerner til de som deler ens oppfatning. Ikke at stjernesystemet bryr meg mye, men det er interessant fra et psykososialt perspektiv.

Sant det med psykososialt perspektiv, som du kaller det. Å stå på det jeg mener er noe jeg ikke gjør for enhver pris forøvrig, men jeg bryr meg døyten om jeg blir kjerringa mot strømmen ved å si hva jeg mener... Det som er med den boka, er at jeg ser på en måte hva andre fascineres av og finner det tåpelig selv.. Jeg gir den terningkast én fordi jeg har forstått hva jeg har lest og fortsatt ikke har sansen, og der ligger forskjellen mellom oss.

Ellers har du rett i at egentlig er alt interessant bare man er nysgjerrig nok, og fordi jeg vil ha en viss åpenhet til alt, prøver jeg jo å bryte med mine egne fordommer fra tid til annen. Men ikke for enhver pris det heller...

Hvis det har noen nytteverdi for deg, kan jeg nevne at jeg har allerede en slags linje mellom meg selv og omverdenen, som skyldes at jeg har Aspergers syndrom. Det betyr at jeg er egenrådig nok til å stå på min side av den linja, og ikke på alle andres, hvis det er det jeg mener er rett i akkurat den bestemte saken. Jeg har behov for å følge hjertet, ikke den vinden som blåser. Ellers søker jeg faktisk å bryte den linjen på flest mulig områder i flest mulig saker, fordi det er givende for meg personlig. Hvis jeg underveis finner mennesker som jeg kan finne en enighet med, er det bare hyggelig:)

Det å innse at andre ser noe du ikke ser vitner om selvinnsikt, da får du helt sikkert mye nytteverdi ut av det du leser. Der ligger det en stor forskjell på de som leser bare for å pløye store verker og skryte av det etterpå, og oss andre med en lidenskap for bøker, dvs. folk flest her inne...

Det er langt over millionen forskjellige boktitler registrert på denne siden, så det skulle bare mangle at vi ikke finner noen vi er enige/ uenige om!!

Ok, nå har du og KAH fått stjerne for hvert eneste innlegg, som takk for en fin dialog med gjensidig respekt. Ser lenger nede her at KAH ikke liker metakommentarer, men dette er bare ment som en takk.

Alltid godt når man kan være uenige og likevel ha en sivilisert diskusjon! Angående metakommentarer så var det ironisk ment fra min side, hele innlegget mitt var nettopp ment som en metakommentar til hele tråden, men poenget ble nok litt for obskurt. Det jeg forsøkte å få frem er at jeg ikke er så begeistret for onelinere som effektivt avfeier ei bok uten noen begrunnelse , eller for negativitet i det hele tatt. Men metakommentarer liker jeg!

Ja, onelinere er ofte (kammen er ikke for alle, den heller) overfladiske, mangler innsikten vedkommende skriver kanskje har og er eventuelt en smule feige, siden de gjerne forhindrer debatt heller enn å invitere til den.

Jeg bare har et høl i huet jeg ikke klarer å hindre at det detter endel rart utav...

Så hyggelig at andre har utbytte også! Syntes dialogen med KAH var interessant, for han ser med klart blikk...

Scarlett Thomas sin "The end of Mr. Y". Den fantastidelen ble rent sånn feberaktig. Jeg følte meg rett og slett uvell og syk av å lese denne. Jeg har "Pop Co" fra samme forfatter, men har ennå ikke turt å åpne denne.

Frank McCourt "Ja så menn". Ingen dårlig bok, men et langt fall ned fra "Angelas ashes" og den versjonen jeg leste, var oversatt på en måte jeg virkelig ikke likte. Hadde kanskje hatt et bedre inntrykk av boka om jeg hadde lest denne på orginalspråket.

Det må være Twilight bøkene. Det vil si, jeg leste to av dem, begynte på nummer tre og måtte bare legge de fra meg, da orket jeg ikke mer. Jeg led meg gjennom de to første. Historien i seg selv er grei nok, men språket er elendig og det er så klisjefylt at jeg tror jeg hadde fått mer ut av å lese noen av de dårligere Harlequinromanene.

Kom du deg virkelig gjennom to bøker? Første kapitlet var nok for meg. Jeg gremmes.

Den absolutt verste boka jeg har lest må faktisk være Glassblåseren fra Murano av Marina Fiorato. Det fantes ingen dybde, handlingen var etter min mening direkte kjedelig, og jeg fikk ingen kontakt med noen av karakterene. Den boka kastet jeg faktisk i veggen. Vet det er mange som synes det er en vakker kjærlighetshistorie, men den bare ikke for meg.

Denne kjøpte jeg kun fordi turen gikk til Venezia. Og jeg kom da igjennom den, men kastet den etterpå. Slikt vas tar for mye plass i bokhyllene.

Det må bli "Eder og galle". Boka handler om den frydefulle indignasjonen som vekkes i folk og får dem til å bli rett så snakkesalige når temaet er hva de misliker, hvordan disse applauderer hverandres valg av hatobjekt og videre hva denne psykososiale mekanismen har til felles med negativ nasjonalisme og identifiseringen av en felles fiende. En svært moraliserende bok, nesten like irriterende som innleggsforfattere som bestemmer seg for å poste en metakommentar til en hel tråd på Internett. Boka "Hvorfor kritikk er bedre enn drittkasting" av samme forfatter er ikke stort bedre.

Mr. Darcy, Vampyre, uten tvil! Jeg vet at man skal ta slike bøker med en viss klype salt, men selv da... nei. Tror det var den boka som fikk meg til å slutte å lese vampyr-bøker. Jeg har fremdeles til gode å møte en person jeg misliker så sterkt at jeg unner dem å lese den boka.

Husker ikke tittelen, men den var skrevet av E. E. "Doc" Smith. Ei skikkelig mølje av 30-talls sci-fi med absolutt alle klisjeer noen gang oppfunnet i denne genren tilstede inkl. helt med stor H, et stykk kvinne som bare er med for at helten skal redde henne og en gjeng misforståtte aliens som blir massakrert til randen av utslettelse før menneskene og aliens skjønner at "vi kanskje ikke er så forskjellige allikevel"..... Allikevel er Smith særs populær blant foreldregenerasjonen min borti unaiten, må være gode "barndomsminner" eller noe, jeg skjønner ellers ikke hvordan oppegående voksne kan synes dette er god science fiction. Eller en god bok generelt sett :)

Karin Fossums Jeg kan se i mørket og Marianne Fredrikssons Ondskapens smil.
Bunnforhold av Anne B. Ragde og Veronika vil dø av Paulo Coelho er også meget godt egnet som fødselsdagsgave til eventuelle fiender. Det samme gjelder Stephanie Meyers Twilight-bøker (skjærer alle over en kam til tross for at jeg bare har lest den første).

Min dårligste leseropplevelse er uten tvil De 39 trinn av John Buchan - det er den eneste boken som har fått 1 på terningen av meg. Platt, ingen etablering av karakterer og ingen spenningstopper var bare noe av det som fikk meg til å ville rive boken i fillebiter. I tillegg var oversettelsen så dårlig at jeg burde ha krevet pengene mine tilbake fra Fritt Forlag. De har etter hva jeg har hørt gått konkurs, så der er det vel lite å hente...

Tett på overnevnte bok kommer Guden for de små ting. Språket med sine hauger av bilder og metaforer virket bare anstrengt og overlesset på meg. Så nå har jeg lovet meg selv å holde meg unna indisk litteratur (ikke begeistret for Balansekunst heller) en god stund fremover.

Enkelt: "Entusiasme og raseri" av Ari Behn. Intetsigende fra begynnelse til slutt og boka er et "oppkomme" av kvalmende fraser og setninger. Lurer på hva han ønsker å oppnå med å spy ut det ene ordet "verre" enn det andre? Sjokkere omverdenen, distansere seg fra kongefamilien? Jeg synes det var litt "fjortis-aktig" over språkbruken hans i boka og er lite imponert.

Boka framstår som en selvbiografi der Behn synes synd på seg selv fordi han ikke kan "gjøre som han vil" pga giftermålet med Martha. Samtidig så virker det som om han kun er ute etter en ting: å sjokkere. Jeg tror enhver forfatter hadde havnet i skuddlinja med denne boka.

PS: jeg var ganske så åpen da jeg startet på boka, for jeg synes egentlig Behn er ganske ok, men den "good-willen" er blitt betraktelig redusert!

Nei, jeg hadde ikke turd å gitt vekk boka til noen jeg, uansett hvor mye jeg mislikte personen.

Jeg tenkte en gang i tiden at jeg skulle gi fyren en sjanse, og bladde optimistisk opp på første side, men etter noen få setninger var jeg introdusert til figuren Kryx Zisswoll og holdt på å spy, så jeg la den raskt fra meg... Bare navnevalget var så utrolig barnslig...

Hoho. Ari Behn er en rev jeg aldri kommer til å lese.

Siden jeg er en ganske bedagelig person så skal det litt til før jeg lar meg provosere, da må det være noe om et emne jeg har satt meg inn i og har veldig bestemte meninger om. Har ikke truffet på mange slike bøker, jeg husker faktisk bare en.

Siden jeg er en ape-entusiast måtte jeg selvfølgelig lese Apehuset av Sara Gruen. Den er en litt under midt på treet underholdningsmessig, men jeg er helt uenig i budskapet hun formidler i den og jeg ble virkelig provosert. Kjenner faktisk at jeg blir irritert bare jeg skriver det her. Boka kvittet jeg meg med ved å sette den over postkassene i bygården, forhåpentligvis ble den plukket opp av noen som ikke er så glad i aper om jeg er :-)

Selvfølgelig har jeg lest bøker jeg ikke liker, men det er ofte fordi de ikke fremkaller noen reaksjoner, f.eks Pride and Prejudice av Jane Austeen. Har også lest bøker som har deler jeg reagerer på, men det er ofte gode bøker fordi de klarer å beskrive noe så tydelig at jeg føler det, eksempler på det er American Psycho (Bret Easton Ellis) og BurnOut (Tiger Garté).

Nå tramper jeg vel i klaveret, men de første jeg kommer på er "Drømmehjerte" av Samartin og så "Broene i Madison County". Den siste var bra som film, men så dårlig skrevet at jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte:)

Drømmehjerte ble også ufrivillig morsom etter hvert. Jeg holdt på å le meg i hjel av "haisommerscenen" på slutten av boken..

Så dårlige bøker kan jeg ikke bidra med. Hvis jeg sliter fælt med en bok, finner jeg gjerne en måte å gjøre veien til målet litt kortere på.

Med Radioteaterets hørespill, derimot, stiller det seg litt annerledes. De varer gjerne ikke lenger enn at man orker å høre seg igjennom uansett. Dessuten er det ofte mangel på alternativer, der man sitter i bilen på tur. Av stusselige opplevelser med hørespill basert på bøker, står Lars Saabye Christensens "Jokeren" og Hamsuns "Mysterier" i en særklasse. Begge hørespillene har gjort at jeg har tatt et endelig farvel med opphavsmennene.

Det samme gjelder for øvrig både forfatter og oppleser etter at jeg syns lydboken "Myren" av Indridason (lest av Iver Nørve) var yderst bedrøvelig.

Ingvar Ambjørnsens Opp Oridongo. Jeg måtte gå tilbake sider for jeg tenkte mer på hva jeg skulle ha til middag neste år på samme tid enn boka, og da jeg hadde rundt 20 sider igjen ga jeg opp boka. Hører flere skryte av den, men den traff meg ikke på en plass!

Jeg ga den opp etter å ha lest 20 sider, jeg..

Da var du smartere enn meg, totalt bortkastet tid! :)

Boka var en skuffelse, kjedelig. Så ulikt I.Ambjørnsen.

Den første jeg kom på da jeg leste overskriften var Pamela, or Virtue Rewarded av Samuel Richardson, så jeg får vel nevne den. Jeg avbryter veldig sjelden bøker, men den tvang meg til å kaste inn håndkleet. Den var kanskje aktuell for noen i 1740, men den ble parodiert allerede da (Shamela av Henry Fielding). Tidløs er den i allefall ikke, synes jeg.

Så godt å høre at en av dine verste bøker er "Kollektivt selvmord". Alle skryter boka opp i skyene, men jeg kan faktisk heller ikke fordra den. Jeg liker ikke Paasilina i det hele tatt, mot normalt vil jeg tro?

Jeg er blodfan av Paasilina!

Du er en av mange har jeg forstått. Godt vi har ulike meninger. Det krydrer.

Stiller meg bak når det gjelder Paasilina.

Har ikke helt sansen for ham jeg heller.

Ikkje eg heller ;-)

Jeg ble kjempeskuffa over Kollektivt selvmord og hvis de andre han har skrevet er i samme stilen, kan jeg godt stå over.

Har kun lest to av ham. Utenom ovennevnte har jeg også lest "Harens år", den likte jeg litt bedre enn "Kollektivt selvmord", men tror neppe jeg kommer til å lese flere bøker av denne forfatteren.

Godt å høre at vi er flere. De fleste sier at han er ustyrtelig morsom, og jeg bare gjesper og sovner. Jeg har gitt han opp, det er for mange gode bøker i denne verden å leve seg inn i.

Veit ikkje om det er den verste eg har lese, men "et godt menneske" av Nick Hornby ligg iallefall høgt lista. Ikkje fordi boka var spesielt dårleg, men eg syns den eine hovedpersonen var ekstremt uspiselig! Av ein eller anna grunn løsere eg han ikkje. Det er fleire år sidan eg las boka, men eg hugsar framleis at denne karakterene nesten gjorde meg fysisk dårleg.

Haha! Dette kan bli ein artig tråd!

Med fare for å trakke på mange ømme tær:
Dei verste bøkene eg har lest (dvs. starta opp med, for eg orka ikkje å lese dei ut) er desse:
Halvbroren av Lars Saabye Christensen
Sofies verden av Jostein Gaarder
Forføreren av Jan Kjærstad

Eg hatar oppskrytte bøker!

Interessant at alle de tre du nevner er bøker jeg har unngått og aldri hatt lyst til å lese - nettopp fordi "alle" leste dem. Man ble liksom lei bare av å høre om dem... Men det at mange liker en bok, betyr ikke nødvendigvis at den er oppskrytt. Hvis jeg leser en eller to gode kritikker, får jeg lyst til å lese boka. Hvis "alle" liker den, mister jeg lysten, så "oppskryting" virker ikke på meg. Og hvis den virkelig er god - eller de som roser boka virkelig mener at den er god - er det vel feil å si at den er oppskrytt?

Det er to måtar ei bok blir oppskrytt på. Den eine er at "alle" les og likar ho. Den andre er at "dei profesjonelle" kritikarane skryter. Av og til blir ei bok oppskrytt på begge måtar; då blir eg spesielt skeptisk og får ikkje lyst til å lese boka. Det er sjølvsagt litt barnsleg å tenkja slik. Når det gjeld dei tre bøkene eg nemner, var dei oppskrytte av både den eine og den andre, - og då dei ikkje svara til mine forventningar, vart det ein nedtur.

Problemet med "oppskrytt" er at det i likhet med "kjedelig" er et sentiment, umulig å tilbakevise eller argumentere mot fordi man er prisgitt den relativistiske erkjennelsen "smaken er som baken". Man sier oppskrytt fordi man ikke deler den samme beundring for det aktuelle verket som andre per definisjon gjorde, og altfor ofte står denne påstanden alene, uten begrunnelse. Sier man derimot at "den er oppskrytt, fordi...", så inviterer man til diskusjon, man tilkjennegir aspekter ved sitt ståsted som det er mulig å analysere og argumentere mot.

Etter min mening innebærer en godt argumentert begrunnelse derfor større åpenhet enn om man lar et ubegrunnet sentiment stå alene. Hvis noen kaller en bok "kjedelig" og lar det være med det, hva skal man da ta tak i? Av den grunn har jeg et anstrengt forhold til tråder som denne, de innbyr sjelden til konstruktiv diskusjon.

Jeg leste de første 100 sidene av halvbroren, så orket jeg ikke mer. Den var utrolig kjedelig. En venn av meg leste den og skrøt veldig av slutten av boken. Men jeg orker ikke å lese en bok bare fordi slutten er bra.

Saabye Christensen var en av mine absolutte favorittforfattere en gang i tida. Så leste jeg Halvbroren like etter at den utkom, og kunne ikke fordra den. Etter den har jeg aldri klart å lese bøkene hans igjen. Trist.

Og så Halvbroren som er så fin!

Halvbroren har fått mykje skryt, ja. Velfortent ifølge mange, uforståeleg for andre.

Stemmer gjerne for Halvbroren jeg og, fant den langtekkelig og kjedelig :o)

Den verste boka jeg har lest - som jeg faktisk kastet i veggen også - var "Siste stopp Brooklyn" (husker ikke forfatteren i farten). Boka var faktisk god den, men det var så fornedrende hendelser mot mennesker - jeg var knapt tjue og den gjorde et uutslettelig inntrykk. Så trist og så tragisk... Huff. Men som sagt - ikke en dårlig bok.

Den dårligste boka jeg har lest - hm - det var det, da? Kandidater fra tvangslesingen i ungdommen rager høyt, f eks "Haiene" av Bjørneboe, "Lillelord" av Borgen - veldig ekle. Ellers har jeg slitt meg et stykke gjennom noen dårlige bøker og så gitt opp, og jeg KASTET faktisk en bærepose bøker som var så dårlige at jeg ikke unnet noen andre å kaste bort tid på dem...

Tvangslesinga på skulen er tragisk. I mi tid på ungdomsskulen, for omlag hundre år sidan, MÅTTE me lesa Juvikfolke av Olav Duun. Kan det tenkjast noko verre?

Det verste er at vi kanskje ville likt bøkene hvis vi fikk lov å lese dem frivillig...og senere. I stedet ble vi skremt for livet!

Jeg føler med deg. Takket være skolens tvangslesing vil jeg aldri ha et normalt og avslappet forhold til Knut Hamsun.

Uff, Hamsun... Arven etter tidligere generasjoner står i min mors hyller ganske komplett, men jeg orker ikke! Det samme med Amalie Skram. Leste Lucie og orker ikke flere ja så Gu! :P Skolens tvangslesing har fått meg til å velge bort norske forfattere i flere år, og det er først i det senere at jeg har kommet til at ikke alle norske forfattere sklir over skolekammen...

Å, men du burde gi Amalie Skram en sjanse til! Språket kan stå i veien, kan jeg se....men jeg likte henne veldig godt da jeg var i tjueårene og leste Forrådt, Lucie og Constance Ring. Senere har jeg lest hennes to selvbiografiske romaner fra da hun var lagt inn på mentalsykehus i Bergen, Paa St Jørgen og Professor Hieronymus. Disse to var helt annerledes, og jeg likte dem veldig godt. Hun skriver så utrolig nakent, du kommer liksom rett inn på en vill, såret sjel...

Tenkte nettopp at jeg skulle lest Forrådt om igjen, jeg rydder i bøker pt :)
Den handler om Aurora som 17 år gammel blir gift med en dobbelt så gammel mann. I dag kan historien om Auroras uskyld og hennes sjokk over hva ekteskapet innebærer kanskje virke litt utdatert. Men samtidig er det ikke vanskelig å sette seg inn i hennes følelser, når man tenker på at ekteskapet på den tiden var som en livstidsdom... Ble du gift, så VAR du gift, til døden skilte deg og din ektemake ad....samme hvordan det gikk. Ektemannen din var skjebnen din...

Eg har det på same måte. Norske klassikarar orkar eg ikkje, - men med eitt unnatak: Sigrid Undset.
Tvangslesinga i skuletida gjorde også at eg i mange år avskydde poesi. Først no i godt vaksen alder er eg blitt glad i dikt.

Den skatten må du ta vare på!
Ei av dei første bøkene dei presenterte for meg på biblioteket etter at eg var forbi " Frøken Detektiv- nivå" var Markens grøde. Det førte til at eg kjøpte ei kjempefin utgåve av samla verk mange år seinare! Etter mi meining er det bøker som toler å bli leste igjen og igjen...

Men - har absolutt forståing for verknadene av påtvinga lesing for umodne elevar. Hadde det sjølv slik i mange år med Tarjei Vesaas..

Joda, når det blir min tur til å arve, blir de hverken kastet eller solgt, har tenkt på det at når dagen kommer får jeg passe på at de får hylleplass bak glassdører, for det beskytter dem bedre. Den kjæreste boka av gammel dato (for meg) i min mors hyller, er Shakespeares samlede på originalengelsk i ett, tykt bind fra slutten av 1800-tallet i London, oldefaren min var til sjøs og handlet den i antikvariat(!!) i London i 1931 og ga den i morgengave til min oldemor da de giftet seg. Hamsun, Bjørnson, Lie og de andre får nok stå i fred for meg ei stund til...

Samme her! Vi måtte lese "Victoria" på ungdomsskolen, og jeg syntes den var skikkelig teit. Men jeg likte jo " Benoni og Rosa" som gikk på tv, og hadde sikkert hatt glede av å lese noen av bøkene hans, men....nei. Frister ikke...

Shopoholiker-bøkene, eller hva de het, av Sophie Kinsella. Aner fremdeles ikke hvorfor jeg led meg gjennom opptil flere når jeg hatet den første. Jeg er vanligvis velvillig innstilt til bøker som ikke faller i smak hos meg, smaken er jo som kjent som en viss kroppsdel, etc. Men hovedpersonen i disse bøkene...gode Gud. Det kan være rosa virkelighetsflukt og avspenning så mye det vil for meg, det funker dessverre ikke når det eneste jeg føler for er å melde henne på til Luksusfellen og deretter lese Marian Keyes for å gjenvinne min tillit til det man kaller chick-lit.

Helt nederst på denne tråden finner jeg til slutt en som har akkurat samme syn som meg..... Kom bort i en slik bok ved et "uhell" på ferie for en stund siden, men til tross for feridmodus der hodet går for halv maskin havnet den i bøtta etter ca 40 sider. Og det var minst 30 for mye.
Husker ikke tittel, men historien gikk på en ung dame som brukte for mye penger og som hadde en flott sjef som hun stadig kranglet med, og han tålte tydeligvis det meste av hennes oppførsel. Dette blir lavmål under det jeg orker!

hehe ja hvorfor gjør man noe mot bedre vitende - godt spørsmål. Kanskje nysgjerrighet!