Bokelskere.no

Det er alltid spennende å ta fram en av sine favorittbøker og lese den på nytt. Det er jo ikke sikkert den oppleves like bra denne gang? Heldigvis tålte Sult en gjenlesning. Det har vært som å være med inn i en intens feberfantasi, og når feberen (og boka) var over, var jeg en fantastisk leseopplevelse rikere!

Etter å ha lest Fjerde stykke, leste jeg Kap. 6 i Robert Fergusons biografi om Hamsun. Jeg fikk lyst til å sitere et par sider fra den:

Sult er en av de vesentligste romaner som er blitt skrevet om storbyens fremmedgjørende virkning, den er beslektet med Slottet av Kafka, Kjellermennesket av Dostojevskij og Aufzeichnungen des Malte Laurids Brigge (Malte Laurids Brigges Opptegnelser) av Rilke. Det som gir boken dens særegne kvalitet, er at den på mange måter forteller Hamsuns egen historie. I arbeidet med romanen brukte han som råmateriale sine egne opplevelser under de to mest desperate Kristiania-oppholdene, vinteren 1880-81 og 1885-86, og muligens også de erfaringer han gjorde seg i løpet av vinteren i Chicago i 1886-87. De mange små overensstemmelser mellom fakta og fiksjon, som for eksempel fortellerens besøk på slottet, adressen, Tomtegaten 11, og alle de selvbiografiske detaljer fra brev til Erik Frydenlund og Johan Sørensen som dukker opp i romanen, tyder på at boken er Hamsuns dikteriske selvportrett. Victor Nilsson skrev til ham fra Amerika og spurte om de mange episodene i Sult virkelig hadde hendt ham: ”Jo altsammen og meget mer desuden, herhjemme.”

Romanen beskriver noen måneder av en ukjent ung manns liv. Han bor i Kristiania og forsøker å skape seg et navn som forfatter. De utrolig ambisiøse mål han har satt seg – en vurdering av Corregio, en tilbakevisning av Kant og et versedrama som finner sted i middelalderen – tyder på at han sjelden har hellet med seg hos de avisredaktørene han oppsøker i håp om å få antatt noe. Mesteparten av tiden går med til å holde liv i kropp og sjel. Alltid sulten og som oftest hjemløs, vandrer han gate opp og gate ned i Kristiania: Et uttæret menneskesinn ikledd filler og som tigger mat, er på utkikk etter arbeide og blir viklet inn i en rekke lattervekkende møter med politikonstabler, løsgjengere, gatepiket og andre underlige eksistenser som allikevel ikke er halvparten så besynderlige som han. Som hovedpersonen i Paa Turné er han på en ynkverdig og tåpelig måte opptatt av å skjule det katastrofale gapet mellom egne pretensjoner og tilværelsens faktiske forhold for omverdenen. For den er fienden. Det er et lite oppløftende tema, men romanens store seier er at den i Hamsuns påpasselige hender til slutt ikke virker dyster i det hele tatt. Heltens smerte og pinsler varer ved, og vi begynner gradvis å ane hva Hamsun utvilsomt ville at vi skulle ane, nemlig at det som ved første blikk synes å være en manglende evne til å endre sin situasjon i virkeligheten er en sta vegring mot å handle. Faktum er at helten ikke vil forløses, men finner en slags pervers glede i sin forlegenhet idet han fullt ut nyter opplevelsen av utrygghet, hjemløshet, og sult, foruten den sosiale, kulturelle, seksuelle og økonomiske isolasjon som gjerne følger med. Vi får en merkelig følelse av at det hele er villet, at helten spiller med livet som innsats for å se hvor lenge det går, hvor lenge han kan la det gå, hvor dypt han kan synke og hvor mye han kan lide. Fortellingen viser oss en vedvarende flørt med døden og galskapen, som helten kan innlate seg på fordi han vet at han har styrke nok til å trekke seg fra spillet før det krever hele ham. Romanen har ingen handling. Handlingen er erstattet av spenningen som oppstår i kampen mellom fortellerens sinn og vilje og tilintetgjørelsens forførende krefter. Det er få andre ting som er bedre egnet til å bryte ned og utviske personligheten enn langvarig mangel på de mest grunnleggende behov som kjærlighet, penger, varme, mat og husly; fortellerens hemmelige seier er at han forblir seg selv helt og fullt, til tross for store forsakelser og ydmykende opplevelser. Da han på siste side blir med et skip til England, og seiler fra både romanen og byen som han har kjempet så intenst med, er dette helt klart intet tilbaketog, men kun en midlertidig tilbaketrekning.

Hamsun var stolt av boken. Femten år og en god del desillusjon senere omtalte han den med et vemodig smil som ”Min første Bog. Den skriver sig fra den Tid, da Digterbanen syntes mig å være den ærefuldeste i Værden.” Da den kom ut, påpekte han straks at den hadde sine feil – åtte, for å være helt nøyaktig, og ”ikke egentlig Fejl, men Mangler.” Dette nevnte han ved flere anledninger og man får dermed det pussige inntrykk at forfatteren har arbeidet utifra en slags liste over psykologiske tilstander som skulle beskrives. En kommentar til Georg Brandes gir samme inntrykk og viser hvilken usedvanlig konkurransepreget holdning Hamsun hadde til litteratur: ”Hvis vi tælled efter, tror jeg ikke, at der skal findes flere sjælelige Rørelser i For eksempel ”Raskolnikov” end i min Bog. I ”Germinie Lacerteux” heller ikke. Mer enn en gang understreket han at Sult ikke måtte betraktes som en roman og heller ikke behandles som sådan. ”Der spilles blot på én Stræng, men med Forsøg paa at faa Hundrede Toner ud af den. Det har vel lykkedes og mislykkedes omhinanden. Naturligvis!”

At han ”lykkedes” kan man se av det faktum at Sult i dag har status som en av de sentrale tekster i moderne europeisk og amerikansk litteratur. Med unntak av et par ytre detaljer, som for eksempel hest og kjerre i gatene, forblir romanen på en urovekkende og gripende måte uavhengig av tiden. Når alt kommer til alt, var jo Hamsun opptatt av hva som foregår i sinnet, og med Sult hadde han muligens skrevet den første roman hvor bevisstheten selv var helten. Ved å gjøre dette hadde han også signalisert at reisen mot selviakttagelsen var begynt; en reise som vel må sies å nå sitt høydepunkt i vårt århundre med Samuel Becketts verker via Franz Kafka, James Joyce og Virginia Woolf. Bragden skyldes først og fremst eget talent og genialitet, men om man kaster et blikk på datidens litterære Europa, vil man se at også han var et barn av sin tid.
Sitat slutt

Jeg tror jeg må lese hele denne biografien.

Tusen takk for at du orket å skrive inn denne lange teksten.

:-)

Jeg regner med at det er "Gåten Knut Hamsun" du sikter til når du nevner og siterer Robert Fergusons biografi om Knut Hamsun.
Og jeg vil absolutt anbefale deg å lese hele biografien.
Den er veldig bra.

Ja, det er "Gåten Knut Hamsun" jeg siterer fra. Og siden du anbefaler den så varmt, har jeg bestemt meg for at jeg skal lese resten av boka også :-)

(Jeg så forresten nå at jeg i min iver hadde skrevet selvbiografi i innlegget mitt over. Det ble jo litt rart, så jeg har rettet det opp nå.)