Du har helt rett her. Men jeg vet av erfaring at det ofte kan være vanskelig å vite om man skal være nær eller trekke seg litt unna. Det kan variere fra situasjon til situasjon.
Viser 5 svar.
Dersom man tror at man skal være nær hele tiden, vil personen det gjelder føle at man trenger seg på. Når det er sagt så er vi alle forskjellige, noen får ikke nok av nærhet. Å gjøre avtaler med personen det gjelder at hun/han sier ifra er en god ide. Det går også an å snakke om alt mulig og galgenhumor er ikke å fornekte.
Jeg har via mitt arbeid i helsesektoren erfart at enkelte personer aldri får nok av nærhet. Derfor er det i alt relasjonsarbeid viktig å sette grenser, slik at man ikke blir "spist opp" av klienten.
F eks kan det, som du sier, være lurt å gjøre avtaler på forhånd.
For mange som har opplevd svik fra barnsben av, og videre gjennom livet, kan det å stole på andre være veldig vanskelig, og da distanserer en seg gjerne, i stedet for å ta imot en utstrakt hånd, selv om det er det en aller helst vil. Det har jeg hørt fra flere. Det er heller ikke alle som klarer å sette grenser.
Dette har jeg nettopp lest en del om i en bok om relasjonstraumer. Personer som fra tidlig barndom har opplevd gjentatte krenkelser fra andre i nær familie ( f-eks incest) , vil naturlig nok ha vanskelig for å stole på at en utstrakt hånd fra en terapeut virkelig vil være til hjelp/ er til å stole på. En slik skepsis fra klientens side setter store krav til terapeutens evne til å langsomt kunne bygge opp tillit hos klienten. En dyktig terapeut kan fort oppnå status som den viktigste personen i klientens liv.
Ja, det er helt sant. Den som har opplevd svik, som du sier, må nok jobbe hele livet med seg selv, med å "lære seg" å stole på andre. Da blir det en seier å kunne fortelle ting, når en vet at det ikke kommer videre.
Sist sett
