Bokelskere.no

Pussig med denne Ylajali: Hva slags dame er hun egentlig? Det virker jo faktisk som om det er hun som er ute "på sjekker'n", som det vel ville hett i dag. Hvorfor står hun ellers og passer opp vår mann flere kvelder, innhyllet i slør? Kan det tyde på at han faktisk har draget på damer, trass i sitt forhutlede utseende? Eller appellerer han til et morsinstinkt? Når jeg tenker over det, er jeg forresten litt forbauset over at hun ikke byr ham noe når hun først inviterer ham inn. En så "skikkelig" dame, iallfall utenpå - skulle trodd hun ville følge skikk og bruk og servere en kaffekopp og noe å bite i?

Uansett, dette blir jo bare en episode. Hun avviser ham fordi hun tror han lever et utsvevende liv med fyll og svir, og han lar henne tro det - for hun må jo for all del ikke få vite hvilken situasjon han egentlig er i. Den slags pinligheter skal man ikke avsløre.

Jeg tror at "Ylajali" var betatt av denne mannen. Under deres møte på gaten hvor de spaserer og snakker sammen forteller hun at hun hadde sett han på teateret sammen med tre kamerater. Hun hadde lagt merke til han fordi han lo så mye.

Hmm, er det bare jeg som også finner en del humor i denne boka midt oppi all elendigheten? For jeg kan ikke la være å le når hovedpersonen begynner å fabulere over hvor mye det kan koste å flytte Den geografiske oppmåling, når han finner opp et nytt ord som han prøver å finne ut hva betyr, eller når han dikter opp mannen Joachim Kierulf. Han bestiller en hestedrosje og får kusken med på leting etter denne personen. Ja han får sågar kusken til å huske denne mannen, og lever seg sånn inn i sine egne fantasier at han blir fortørnet når kusken spør om han pleier å gå med lys frakk, for det passer slett ikke inn i hans fantasi. Kostelig! Han vet tydeligvis selv at han balanserer på vanviddets rand ("Vanviddet raser mig gjennom hjærnen..."), men det virker som han har glede av å tøye grensene og se hvor langt det går?

Jeg koser meg også med språket. Og det er da en flott musikk og rytme i navnet Ylajali, er det ikke? Han har språklige eiendommeligheter som "reiste jeg mig overende i sengen" når han står opp (tror jeg...?), og jeg kjenner igjen gammeldagse uttrykk som "å legge seg rund" når man legger seg i de klærne man står og går i.

Flere har vært inne på spørsmålet om hvem han egentlig er. I dette stykket får vi vite "Etter flere forhandlinger sa vi hverandre vore navne", men vi får ikke vite disse navnene. Jo mer jeg leser, jo mer virker det som andre personer bare er bipersoner og kulisser for en reise hvor vi følger hovedpersonens forvirrede og ekstremt skiftende sinnsstemninger. Det er en følelsesmessig berg- og dalbane som man kan bli ganske svett av. Det er først og fremst hovedpersonen og hans indre dette dreier seg om. Det er heller ikke rart andre trekker seg tilbake og blir skremt over denne uberegneligheten. Han går f.eks. fra i det ene øyeblikket å skjelle ut ekspeditøren, til i det neste å ta kvelertak på seg selv for å straffe seg da han angrer.

Jeg synes også det ser ut som det er Ylajali som er ute "på sjekker'n". Det virker som hun synes han er spennende så lenge galskapene kan forklares med at han er full, men når han forteller henne sannheten, blir hun redd. For han avslører da virkelig sine pinligheter, gjør han ikke? "Jeg grep leiligheten og fortalte alt, og jeg fortalte bare sandhet." Og etter at han har gjort det, blir hun (naturlig nok) svært betenkt.

Jeg har Robert Fergusons biografi om Hamsun liggende, og jeg har tenkt å bla litt i den etter hvert for å se om jeg kan finne litt bakgrunnsstoff. Foreløpig har jeg ikke kommet så langt :-)

Nå måtte jeg repetere litt igjen: Visst la han alle kortene på bordet - og Ylajali hadde visst heller sett at han gikk på fylla framfor å sulte. Men hun drages jo mot ham likevel, selv om hun vil at han skal gå. Merkelig stevnemøte på St. Olavs Plass!

Humor? Jeg vet ikke helt. Komiske situasjoner og påfunn, så absolutt - men humoren ligger mer i språket, synes jeg:

Jasaa hun stod der bare, stod der slik Kvæld efter Kvæld bare av et Indfald.

... fandt ut paa det klareste at jeg hadde været lykkeligere før, dengang jeg gik og led i al Ærlighet.

Mine Ben slog Klik og jeg vilde idelig falde paa Næsen

Jo hun drages nok mot ham samtidig som hun antakelig både vemmes og er redd. En slik splittelse hos karakterene synes jeg er ganske typisk for mange personer i Hamsuns romaner.