Her kan denne siste delen av "Sult" diskuteres.
Viser 18 svar.
Men! -for meg døde vår venn der på Jærnbanebrygga.
"Jeg går længer ut på bryggen, finder mig en kasse å sitte på, folder hænderne og føler at mit hode blir mere og mere fortumlet. Og jeg rører mig ikke, gjør slet intet for å holde mig oppe mere" Og så dør han i villelse på kassen.
Kjell satte meg på sporet av dette med oppfordringen: "Ved flere anledninger drømmer eller fantaserer jeg-personen i "Sult" om skipene ved brygga. Undersøk de stedene hvor skipene blir omtalt, og prøv å forklare hvilken rolle de spiller for ham."
På side 51 -litt inn i andet stykke - fant jeg følgende skjebnesvangre ord som (for)fulgte meg videre i lesinga: "Og det samme mørke ruget omkring mig, samme uutgrundelige sorte evighet som min tanke steilet imot og ikke kunde fatte.(..) Herregud hvor det var mørkt! Og jeg bringes igjen til å tænke på havnen, på skibene, de sorte uhyrer som lå og ventet på mig. De vilde suge mig til sig og holde mig fast og seile med mig over land og hav, gjennem mørke riker som ingen mennesker har set. Jeg føler mig ombord, trukket tilvands, svævende i skyerne, dalende, dalende....Jeg gir et hæst skrik av angst og hugger mig fast i sengen; jeg hadde gjort sådan farlig reise, suset ned gjennem luften som en bylt. Hvor følte jeg mig ikke frelst da jeg slo hånden mot den hårde briks! Således er det å dø, sa jeg til mig selv, nu skal du dø!"
Han har valgt båtene som sin nemesis.
Slik historien gikk i en nedadvendende spiral kunne dette - for meg - bare få én utgang. Jeg synes boka blir fullkommen slik...
Hmm.... der fikk jeg noe å tenke på. Boken har mange aspektre som er intressante, og som jeg ikke tenkte på da jeg leste den.
Nå har jeg lest fjerde stykke, og jeg synes det var en uventet slutt på et stort drama. Jeg likte fremdriften veldig godt, men synes nok første og andre stykke var aller mest beskrivende for vår skrøpelige venn. Jeg synes mystikken rundt hovedpersonen blir utålelig, jeg vil så gjerne vite hvorfra han kommer, hvorfor han har havnet slik i elendigheten, og ikke minst hvordan han kom ut av problemene. Jeg synes Knut Hamsun har et nydelig språk og gleder meg til å lese flere bøker av forfatteren. Takk til Kjell K for initiativet til nærlesing, og til alle som har deltatt med innlegg. Jeg har lest alle kommentarene og synes jeg har fått bedre innsikt i romanen enn jeg ville klart på egen hånd.
Klarte ikke helt å gjøre meg ferdig med historien så jeg var innom biblioteket og lånte filmen med meg hjem.
Jeg var spent på hvordan de hadde klart å lage film av denne romanen som har så lite handling, men som er så rik på tanker og betraktninger.
Per Oscarsson som har hovedrollen klarer med sine replikker og handlinger å gi oss bilde av en forstyrret, sulten, blakk og dypt ensom mann, og dette bilde har imponerende nok mange likheter med romanpersonen og med stemningen i boka.
Det var en flott film og utrolig bra skuespillerkunster.
Flott å avslutte leseprosjektet med å se filmen.
Jeg har filmen, da kan jeg glede meg til å se den igjen. Jeg tror jeg har sett den på TV for "hundre år" siden i sort hvitt.
Ja den kan du glede deg til :) Stemmer at den er i sort/hvitt og det bare forsterker denne triste historien.
Nå kan man jo selvfølgelig ikke sammenligne boken og filmen, men jeg koste meg med filmen med historien i boken friskt i minne. Ville nok ikke satt så stor pris på filmversjonen om jeg ikke hadde lest boken.
Så var fjerde stykke lest. Vi har møtt en nye vertsfamilie med ymse særegenheter, vi har stiftet nærmere bekjentskap med kakekona og observert en hel del andre personer som fungerer som kulisser/statister gjennom hovedpersonens "egotripp". Et trøstesløst drama fra ende til annen -nesten. For godt inn i den tolvte timen kommer det et slags vendepunkt:
Saa satte han mig til Arbeide ...
Det at han forsvinner ut av bybildet, synes jeg er en meget logisk avslutning på det hele: Når han er borte, blir det bare kulisser igjen:
... Kristiania hvor Vinduerne lyste saa blankt fra alle Hjem.
Mange kostelige scener også i dette stykket; jeg kroet meg spesielt over språket i episoden med kolonialregningen og de påfølgende tankene:
Hvad den Høkerregning angaar, disse lumpne fem Sekstendele
Fattigmandsost, kan jeg gjærne kalde det, - hehe, en Ost med Nellik og
Pepper i - hvad denne latterlige Ost angaar da kunde det ha hændt den
bedste at bli fordummet over den; selve Lukten av den Ost kunde gjøre
det av med en Mand ... Og jeg gjorde det værste Nar av al Nøkkelost
...
Har hatt boka som en favorittbok og det er den fremdeles :)
Dere andre har skrevet så bra om siste del av boka men her er litt fra meg også.
Jeg oppdaget at han bruker noe fra denne boka i en annen, nemlig "Mysterier". Navnet Nagel dukker opp her i en setning, og det er navnet på hovedpersonen i Mysterier.
Det var dog et eiendommelig grønt hår på den Kristus i oljetrykk. Det likner ikke så lite grønt gress
I Mysterier sier han
Å, hør, gjør mig den tjeneste å ta med Dem det billede der på væggen, vil De det? Så jeg slipper å ha det for mine øine. Det blir så kjedelig å ligge her i sengen og se på det hele tiden. Napoleon den tredje hadde nemlig ikke grønt skjæg. Tak skal De ha
Jeg skal ikke begi meg på så mange sammenligninger, men begge disse bøkene har det til felles at de har noe dunkelt over seg. Hansun gir oss lesere ikke svar på alle de eiendommelighetene han skriver om, her må vi tolke og tro. det er det som gjør disse bøkene udødelige.
Det er vel derfor jeg synest disse to bøkene er noe av det beste av forfatteren, men der er flere, mange flere som også kunne ha blitt favoritter.
Takk til deg Kjell K, som satte i gang leseprosjektet, det var herlig å lese "Sult" sakte sammen med andre bokelskere :)
"Pan" blir av mange betegnet som 'Mesterens Mesterverk',
men så er det jo sånn at en mester kan ha flere mesterverk.
Det gjelder i stor grad Knut Hamsun.
Mener jeg.
Godt sagt Kjell K. For min del er han den beste blandt norske forfattere. Og det er jammen ikke mange utenlandske forfattere som han stille opp med så mange gode bøker som han rakk å skrive.
Det er alltid spennende å ta fram en av sine favorittbøker og lese den på nytt. Det er jo ikke sikkert den oppleves like bra denne gang? Heldigvis tålte Sult en gjenlesning. Det har vært som å være med inn i en intens feberfantasi, og når feberen (og boka) var over, var jeg en fantastisk leseopplevelse rikere!
Etter å ha lest Fjerde stykke, leste jeg Kap. 6 i Robert Fergusons biografi om Hamsun. Jeg fikk lyst til å sitere et par sider fra den:
Sult er en av de vesentligste romaner som er blitt skrevet om storbyens fremmedgjørende virkning, den er beslektet med Slottet av Kafka, Kjellermennesket av Dostojevskij og Aufzeichnungen des Malte Laurids Brigge (Malte Laurids Brigges Opptegnelser) av Rilke. Det som gir boken dens særegne kvalitet, er at den på mange måter forteller Hamsuns egen historie. I arbeidet med romanen brukte han som råmateriale sine egne opplevelser under de to mest desperate Kristiania-oppholdene, vinteren 1880-81 og 1885-86, og muligens også de erfaringer han gjorde seg i løpet av vinteren i Chicago i 1886-87. De mange små overensstemmelser mellom fakta og fiksjon, som for eksempel fortellerens besøk på slottet, adressen, Tomtegaten 11, og alle de selvbiografiske detaljer fra brev til Erik Frydenlund og Johan Sørensen som dukker opp i romanen, tyder på at boken er Hamsuns dikteriske selvportrett. Victor Nilsson skrev til ham fra Amerika og spurte om de mange episodene i Sult virkelig hadde hendt ham: ”Jo altsammen og meget mer desuden, herhjemme.”
Romanen beskriver noen måneder av en ukjent ung manns liv. Han bor i Kristiania og forsøker å skape seg et navn som forfatter. De utrolig ambisiøse mål han har satt seg – en vurdering av Corregio, en tilbakevisning av Kant og et versedrama som finner sted i middelalderen – tyder på at han sjelden har hellet med seg hos de avisredaktørene han oppsøker i håp om å få antatt noe. Mesteparten av tiden går med til å holde liv i kropp og sjel. Alltid sulten og som oftest hjemløs, vandrer han gate opp og gate ned i Kristiania: Et uttæret menneskesinn ikledd filler og som tigger mat, er på utkikk etter arbeide og blir viklet inn i en rekke lattervekkende møter med politikonstabler, løsgjengere, gatepiket og andre underlige eksistenser som allikevel ikke er halvparten så besynderlige som han. Som hovedpersonen i Paa Turné er han på en ynkverdig og tåpelig måte opptatt av å skjule det katastrofale gapet mellom egne pretensjoner og tilværelsens faktiske forhold for omverdenen. For den er fienden. Det er et lite oppløftende tema, men romanens store seier er at den i Hamsuns påpasselige hender til slutt ikke virker dyster i det hele tatt. Heltens smerte og pinsler varer ved, og vi begynner gradvis å ane hva Hamsun utvilsomt ville at vi skulle ane, nemlig at det som ved første blikk synes å være en manglende evne til å endre sin situasjon i virkeligheten er en sta vegring mot å handle. Faktum er at helten ikke vil forløses, men finner en slags pervers glede i sin forlegenhet idet han fullt ut nyter opplevelsen av utrygghet, hjemløshet, og sult, foruten den sosiale, kulturelle, seksuelle og økonomiske isolasjon som gjerne følger med. Vi får en merkelig følelse av at det hele er villet, at helten spiller med livet som innsats for å se hvor lenge det går, hvor lenge han kan la det gå, hvor dypt han kan synke og hvor mye han kan lide. Fortellingen viser oss en vedvarende flørt med døden og galskapen, som helten kan innlate seg på fordi han vet at han har styrke nok til å trekke seg fra spillet før det krever hele ham. Romanen har ingen handling. Handlingen er erstattet av spenningen som oppstår i kampen mellom fortellerens sinn og vilje og tilintetgjørelsens forførende krefter. Det er få andre ting som er bedre egnet til å bryte ned og utviske personligheten enn langvarig mangel på de mest grunnleggende behov som kjærlighet, penger, varme, mat og husly; fortellerens hemmelige seier er at han forblir seg selv helt og fullt, til tross for store forsakelser og ydmykende opplevelser. Da han på siste side blir med et skip til England, og seiler fra både romanen og byen som han har kjempet så intenst med, er dette helt klart intet tilbaketog, men kun en midlertidig tilbaketrekning.
Hamsun var stolt av boken. Femten år og en god del desillusjon senere omtalte han den med et vemodig smil som ”Min første Bog. Den skriver sig fra den Tid, da Digterbanen syntes mig å være den ærefuldeste i Værden.” Da den kom ut, påpekte han straks at den hadde sine feil – åtte, for å være helt nøyaktig, og ”ikke egentlig Fejl, men Mangler.” Dette nevnte han ved flere anledninger og man får dermed det pussige inntrykk at forfatteren har arbeidet utifra en slags liste over psykologiske tilstander som skulle beskrives. En kommentar til Georg Brandes gir samme inntrykk og viser hvilken usedvanlig konkurransepreget holdning Hamsun hadde til litteratur: ”Hvis vi tælled efter, tror jeg ikke, at der skal findes flere sjælelige Rørelser i For eksempel ”Raskolnikov” end i min Bog. I ”Germinie Lacerteux” heller ikke. Mer enn en gang understreket han at Sult ikke måtte betraktes som en roman og heller ikke behandles som sådan. ”Der spilles blot på én Stræng, men med Forsøg paa at faa Hundrede Toner ud af den. Det har vel lykkedes og mislykkedes omhinanden. Naturligvis!”
At han ”lykkedes” kan man se av det faktum at Sult i dag har status som en av de sentrale tekster i moderne europeisk og amerikansk litteratur. Med unntak av et par ytre detaljer, som for eksempel hest og kjerre i gatene, forblir romanen på en urovekkende og gripende måte uavhengig av tiden. Når alt kommer til alt, var jo Hamsun opptatt av hva som foregår i sinnet, og med Sult hadde han muligens skrevet den første roman hvor bevisstheten selv var helten. Ved å gjøre dette hadde han også signalisert at reisen mot selviakttagelsen var begynt; en reise som vel må sies å nå sitt høydepunkt i vårt århundre med Samuel Becketts verker via Franz Kafka, James Joyce og Virginia Woolf. Bragden skyldes først og fremst eget talent og genialitet, men om man kaster et blikk på datidens litterære Europa, vil man se at også han var et barn av sin tid.
Sitat slutt
Jeg tror jeg må lese hele denne biografien.
Tusen takk for at du orket å skrive inn denne lange teksten.
Jeg regner med at det er "Gåten Knut Hamsun" du sikter til når du nevner og siterer Robert Fergusons biografi om Knut Hamsun.
Og jeg vil absolutt anbefale deg å lese hele biografien.
Den er veldig bra.
Ja, det er "Gåten Knut Hamsun" jeg siterer fra. Og siden du anbefaler den så varmt, har jeg bestemt meg for at jeg skal lese resten av boka også :-)
(Jeg så forresten nå at jeg i min iver hadde skrevet selvbiografi i innlegget mitt over. Det ble jo litt rart, så jeg har rettet det opp nå.)
Slutt!
Og - eg sluttar meg til mykje av det som Hedvig skriv under her. Dette var stort alt i alt , meisterlig skildra - og gjorde inntrykk, sjølv om eg nok synest at Fjerde stykke ikkje var det som greip meg mest. Det gledelege var at teksten inneheld fleire avsnitt som gir håp om noko betre:
"Tirsdag. Solskin og stille, en vidunderlig lys dag. Sneen var borte; allevegne liv og lyst og glade ansigter, smil og latter. Fra fontenærne steg vandstrålerne op i buer, gyldne av solen, blålige av den blå himmel......"
Også i denne delen opplever eg ein ganske stor porsjon vanvidd, men likevel litt annleis....Han viser meir tiltak, og trass i at han nødig vil gi slepp på det han ser på som menneskeverd, som høvisk, så tek han litt meir grep om situasjonen - eg opplever at han både i sine eigne og mine auge blir litt mindre sympatisk. Men, nødvendig er det....
Også her spelar Ylajali ei rolle, ho er ikkje heilt borte. Så sjølv om eg kunne ha tenkt meg slutten litt annleis, så trur eg at ho medverka til "jeg" får krefter til å forlate "Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den":
Takk til kjell k som sette i gang denne felleslesinga. Det har gitt meg mykje!
Da var fjerde stykke lest og dermed er denne fantastiske romanen ferdiglest.
Dette avsluttende stykket er igrunn ikke så forskjellig fra de andre stykkende. Vår mann sulter, forfaller og klarer ikke å skrive. Det har gjennom hele boken gått nedover med han og derfor er han i dette siste stykket lengre nede enn noen gang. Uten bopel og mat, samt ingen mulighet til å tjene penger så ville dette ha vært slutten for vår mann og det var også slik jeg trodde boken ville slutte. Heldigvis finner han en utvei tilslutt.
Har lest at noen mener at romanen har en dårlig slutt. Jeg tenker at det var to mulige avsluttinger, enten at han ville dø eller finne en inntektskilde. At vi ikke får følge han videre når livet hans tar en ny vei syntes jeg er helt greit. Romanen handler jo tross alt om hans tilværelse i Kristiania. Hans sult og anstrengelse for å skaffe mat, samt hans forfall på grunn av livet han lever.
Viktigst av alt handler romanen om hans indre liv. Hva han tenker, ser og opplever i denne perioden. Hvordan hans indre forandrer seg i takt med sulten og forfallet.
Dette var en bok som gjorde stort inntrykk på meg. Den er så godt skrive at jeg følte at jeg levde side om side med hovedpersonen og følte hans sult.
Hamsun må ha være utrolig tidlig ute med å skrive en bok slik i førsteperson. Hele boken handler om øyeblikket og vi følger kun hovedpersonen i nuet, det han ser, tenker, føler og de få og korte dialogene og møtene han har med andre.
Det må være første gang jeg har lest om en bok med så lite handling, men som allikevel handler om så mye.
Dette var mitt først seriøse møte med Hamsun, men jeg er ikke ferdig med han :)
Sist sett
