Bokelskere.no

Er halvveis i denne boka - men den er jo bare ekkel! Johan er en kjedelig, irriterende fyr som ikke fenger interessen i det hele tatt. Mai er bare en påstand, ikke en virkelig person.

Boka er krydret med uapetittelige, ekle sykdomsdetaljer, noe jeg avskyr. Har lest halve boka på en drøy halvtime, så jeg har tenkt å lese ferdig - det er en boksirkelbok. Men den interesserer meg absolutt ikke. Personene er helt virkelighetsfjerne. Minner om Hanne Ørstavik. Uff og uff.

Barmhjertighetsdrap - et stort og komplisert spørsmål som rommer så mange dilemmaer. Jeg leste boken fordi jeg temaet opptar meg. Linn Ullman er ikke i nærheten av å belyse, på en troverdig måte, de avveiningene og hensynene ekteparet står overfor, hvordan situasjonen må gripe inn i deres liv på en helt grunnleggende måte. De opplever, hver for seg, og sammen, noe dypt eksensielt, og vi får et overflatebilde av personene. Her har forfatteren tatt for seg et tema hun rett og slett ikke var moden for.

Her er eg heilt ueinig med deg Lillevi, eg tenkjer at boka ikkje treng å vere eit innlegg i debatten om aktiv dødshjelp, men heller ei kjærleiksbok om to heilt ulike menneske. Ein kjærleik som ikkje er jamn, der den eine kanskje elskar meir enn den andre? Johan ser i alle fall ut til å meine det; han forstår ikkje kva Mai ser i han og seier sjølv at "du er min nåde. Jeg er benådet fordi du vil ha meg". Og så trur han at Mai blir hos han fordi ho treng nokon som er svakare enn seg sjølv, og det er for han eit negativt trekk ved hennas kjærleik til han.

Og så har me det med korleis me menneske reagerer når me får ein dødeleg sjukdom, tankar og kjensler som kjem, kva Johan tenker om sin eigen sjukdom, dødsangsten, tankane om korleis den "friske" parten ser på den som skal døy; er Mai "lei" og berre vil bli kvitt han fortast mogeleg? I slutten på Johans liv ser me at kommunikasjonen dei imellom er brutt

Johan er ein mangesatt person; han er hypokonder, han ser etter "teikn" på det meste; gjer eg det og det, så skjer det og det, og alt er knytta til sjukdommen hans.Han ser teikn i alt Mai seier og ikkje seier, mistrur henne og lagar sine eigne konklusjonar.

Eg synest dette er ei bok som stiller meir spørsmål enn ho gjev svar, men det treng ikkje vere negativt. Ein forfattar treng ikkje å ha svara. Klarer derimot ein forfattar å få lesarane til å tenke, fundere over ulike problemstillingar, ja då har forfattaren lukkast. Og det synes eg Linn Ullmann har klart med boka.

Det er mulig jeg uttrykte meg uklart. Jeg mener på ingen måte at boken er eller skal være et innlegg i debatten om aktiv dødshjelp. Heller ikke at forfatteren skal gi klare svar/svar. Foretrekker absolutt at en forfatter åpner for nye spørsmål og ettertanke og lar leseren forbli i undring.

Men - jeg oppfatter at barmhjertighetsdrap er et sentralt tema i Ullmanns Nåde. Og også, som du sier, hvordan vi og våre kjæreste reagerer når vi står ansikt til ansikt med en dødelig sykdom. Jeg forventer ingen "løsning" fra forfatterens hånd, men etterlyser en dypere innsikt i disse vanskelige temaene, i de menneskelige sidene ved dem. Det er her jeg mener forfatteren sviktet. Personene fremsto for meg som lite troverdige, og jeg ble ikke grepet av deres skjebner.

Nå er det for lenge siden jeg leste boken til at jeg kan gå inn i noen grundigere diskusjon om den. Men jeg husker at jeg ble svært skuffet, nettopp ut fra det jeg nå har skrevet.

Enig. Interessant tema, men det ble ikke virkelig.

Det er, slik jeg husker boken, en god måte å si det på. Handlingen ble ikke virkelig.

Liker din formulering om at Mai bare er en påstand, ikke en virkelig person. Men jeg liker også Hanne Ørstavik, så det kan hende at jeg vil lese denne boka likevel.

Nå har jeg lest den ut, og den tok seg faktisk litt opp. Jeg likte slutten. Men sitter igjen med følelsen av en litt slurvete og likegyldig bok - stikk i strid med alle forventninger til Linn Ullmann som en forfatter med klart og presist språk, gjennomarbeidet roman, - alt som er skrevet om henne.

Hun har et interessant tema, og hendelsesforløpet - det lille som er av hendelser - er egentlig også bra. Men problemet er personene. Hovedpersonen Johan er nesten usannsynlig usympatisk og kjedelig. Det virker merkelig at han i det hele tatt har klart å tiltrekke seg en kone. Samtidig er kona bare en sjablong, en påstand som jeg skrev før. Han har en kone som heter Mai, og hun er sånn og slik. Men vi OPPLEVER ikke at Mai er slik, vi tror ikke på henne, hun blir ikke levende, hun har ingen sammenheng. Hun er liksom bare skrevet inn i historien for at noe i det hele tatt skal skje.

Johan er jo likevel virkelig - og framstår som en person. Men det virker som om forfatteren forakter ham, som om hun liker å vise oss hvor ekkel og tafatt og stusselig en slik "vanlig" mann er. Her merker jeg at jeg får litt fordommer mot forfatteren, rett og slett.... Jeg får på følelsen av at hun, som er datter av en verdensberømt regissør og en berømt skuespiller, med fortid som fotomodell, gift med en anerkjent forfatter - hun ser litt ned på de "vanlige" kjedelige menneskene. Eller om hun ikke ser NED, så ser hun hvertfall bort på dem, "de andre", og fantaserer fram usannsynlig traurige liv....

Huff, stakkars Linn Ullmann, men hun tåler vel litt kritikk fra en skarve ulærd bokelsker etter flommen av ros. Jeg har forsåvidt lyst til å lese noe annet av henne, noe som kanskje handler om personer man kan bli interessert i og bry seg om hvordan det går med!

Denne boka var så kort at den er lest på en time, likevel lengtet jeg etter at de skulle få fart på seg og rett og slett "bli ferdige med det".

Jeg har vel kommentert denne boka et annet sted, men må allikevel si at jeg hadde en annen oppfatning enn dere. Jeg hadde absolutt ikke inntrykk av noen forakt overfor Johan, tvert imot, jeg hadde inntrykk av stor respekt for han. Jeg har også tenkt mye på denne boka i ettertid og referert tild en i flere sammenhenger der temaet kommer opp. For meg fortalte den tydelig at vi ikke vet hva vi kommer til å tenke i en situasjon vi ikke er i ennå. Vi kan tro at livet på et tidspunkt ikke er verdt å leve lenger, men når vi er der, er det ikke sikkert vi er av samme oppfatning.

Jeg tenkte det samme som deg i løpet av denne lille romanen, som var fort gjort å lese, men som kan gi mange tanker rundt temaet alvorlige sykdommer og for eller imot aktiv dødshjelp.
Jeg har alltid sagt at hvis jeg skulle bli så alvorlig syk at det ikke lenger er håp, så ville jeg heller at noen hjalp meg å avslutte det hele.
Men denne boka kan faktisk få noen og enhver (og meg) til å tenke litt annerledes. Kanskje vi likevel kommer til å klamre oss til det lille håpet og den lille livsgnisten vi tross alt har igjen helt på slutten?

Ikkje den beste boka av Ullmann, men ei god bok, om eit alltid aktuelt tema. Og spørsmålet eg sit att med til slutt er: kvifor fekk Johan sprøyta? Fordi Mai av kjærleik til Johan lot han få ynsket sitt oppfylt, - eller gjorde Mai det ho gjorde fordi ho sjølv ikkje klarte å sjå lidingane hans; at det var hennar eigne kjensler som var avgjerande; kjærleik eller svik...

Godt spurt. Viktige spørsmål som jeg også stilte meg underveis. For det kan sikkert føles helt forferdelig og uholdbart for en pårørende å oppleve at en nær person lider mye uten at man kan hjelpe personen med å få det bedre.
Her opplever vi at Johan ikke lenger kan kommunisere, men han hører fremdeles, og han kan tenke de tankene han ønsker å formidle, men uten å kunne få sagt det.
Det er ofte slik at hørselen er det siste som forsvinner, har jeg lest et eller flere steder, og det må være grusomt å bli liggende på den måten, uten å få gitt omgivelsene noen tegn eller å få satt ord på hva man tenker og føler.

Jeg syns slett ikke romanen var dårlig. Men Linn Ullmann kunne kanskje ha gått enda litt dypere inn i temaet? Eller er det slik at hun med vilje skrev den slik hun gjorde for at vi skulle sitte igjen med alle spørsmålene? Er det ikke slik at de beste romanene gir oss mange spørsmål, tanker og følelser rundt et eller flere temaer?

Ja, man kan stille seg de spørsmålene....men mulig svaret er mer sammensatt - en kombinasjon av det du foreslår. Jeg synes det var en god roman og godt forankret i det språklige. Men jeg synes hennes roman Det dyrebare er en langt bedre roman - moralske dilemmaer og spørsmål kan også stilles i den.

Hva betyr "godt forankret i det språklige"?

Litt klønete sagt kanskje...det jeg mener er at den er solid når det gjelder det språklige nivået, godt skrevet rett og slett.....