Bokelskere.no

Da har jeg kommet meg gjennom ennå en Dickens-bok, denne gangen tok det litt ekstra motivasjon for å klare det. Motivasjonen var at den ikke var veldig lang. 

Det tok lang tid før jeg kom inn i historien og når jeg gjorde det så hadde jeg allerede gått glipp av så mye at jeg ikke fikk med meg mye av sammenhengen. Boken er delt opp i 3 deler og for min del var første delen veldig treg, heldigvis ble den bedre men jeg må nok innrømme at for min del er ikke dette en av de bedre bøkene ti Dickens. Nå som jeg er ferdig er jeg ikke engang sikker på om jeg fikk med meg veldig mye av handlingen eller poenget.

Det er mulig at mitt inntrykk kommer av min til tider manglende konsentrasjon så forhåpentligvis får dere en bedre opplevelse en jeg hadde.

Eg er snart ferdig med fyrste delen, og eg har i alle fall kost meg over satiren over både det instrumentelle kunnskapssynet og klassesamfunnet. Eg har lagt inn illustrerande sitat her.

Det er mulig at min begrensede kunnskap om tiden gjorde at jeg ikke fikk like mye ut av det, selv om det ikke har hatt så mye å si for de andre bøkene. Jeg har uansett fått sansen for Dickens og gleder meg til å prøve meg på resten av bøkene.

Eg synest at boka var høgst ujamn, men (som dei sitata som eg har lagt inn, viser), med høge toppar. Forfattaren overgår forresten seg sjølv når han karakteriserer talemålet til Mr Sleary: «Thethilia, my dear, kith me and good-bye. Mith Thquire, to thee you are treating of her like a thithter, and a thithter that you ttutht and honour with all your heart and more, ith a very pretty thight to me. […] Thquire, thake handth, firtht and latht!».

Jeg ser du fremstår som en stor Dickens-kjenner og det er bra! De fleste mennesker i dag kjenner nok Dickens romaner kun fra britiske filmatiseringer som av og til flimrer over TV-skjermene (flott det også, bedre enn ingenting. Dessuten er disse seriene ofte godt laget. Ekstra morsomt er dette når man vet at Dickens romaner i hans samtid fungerte som et slags TV for 1800-tallets mennesker!). Spør du meg så er den første boka til Charles Dickens, "Pickwick-klubbens etterlatte papirer" et ruvende hovedverk (i tillegg til selvfølgelig "Store forventninger"). Dessverre er Mr. Pickwick og hans brave venners eventyr nå nesten glemt noe jeg simpelt hen ikke forstår og beklager! Som sagt mener jeg denne boka er et hovedverk. Selv leste jeg de fleste av Dickens romaner i barndom-tenårene, men jeg har også lest noen av de igjen i "godt voksen" alder.