Dette var mitt første møte med Hanne Ørstavik, og jeg tviler sterkt på om det blir noen flere romaner av henne på meg. Romanen handler om Siv, forfatter rundt 40 år, som har reist til et ikke navngitt sted på den engelske kyst. Jeg gjenkjenner etter hvert stedet som Brighton. Siv vil bort fra skrivingen og kanskje en del indre demoner. Hun har dårlig selvfølelse, føler seg dum, dårlig og stygg i forhold til andre, og det er åpenbart at hun også har noen spiseforstyrrelser.
Det skjer lite på det ytre plan i boken. Det hele dreier seg om Sivs indre prosesser for å komme frem til en tilstand der hun føler at hun har en rettmessig plass i verden hvor bl.a. letthet og glede er naturlige deler av livet. Dette syntes jeg rett og slett va skikkelig uinteressant og kjedelig lesing, og fristet ikke til gjentakelse.
Viser 2 svar.
Mitt første møte med Ørstavik var i et bokprogram som Tore Renberg hadde for mange år siden, da hun hadde gitt ut boka Kjærlighet. Han var veldig begeistret, og det ble jeg også. Les den før du avskriver henne. Never let me go av Kazuo Ishiguro ga meg noe av den samme følelsen. Mareritt. Benytter anledningen til å nevne den.
Da skal jeg ha den i bakhodet - det kan jo hende jeg gir henne en sjanse til etter hvert.
Sist sett
