En bok fra de "fjerne" 80 årene og den tids rusmidler,ødelagte hjem, ødelagt ungdom. Ikke den store litteratur ha mange sagt. Men dønn ærlig som den er, avspillet på en slags ungdomsdialekt fra datidens Oslo (?), og selv om den er skrevet under psevdonym , er den skrivende person og hennes opplevelser ille nok. Ille nok til avskrekkelse ? Kanskje for noen, men ikke bare har asfalten blitt hardere, stoffene er blitt mer nifse,ikke minst avhengighetsskapende, langerne mer kyniske og hele bruker (eller misbrukermiljøet) så mye større. Likeve: Til tenåringer, tenåringsforldre, skolelærere, terapeuter. Ta fram denne "klassikeren" og les og lær! Boken's budskap kan ennå redde liv. Så takk Ida, hvor du enn måtte befinne deg i dag! Bare synd at en slik faglig kompetanse ofte læres gjennom varige arr i sjelen og på kroppen, dersom man er så heldige å overleve. Og litteratur? Så greit fortalt gjennom redigering av "dagbok"-blad fra noen bæreposer at jeg synes den fortjener det terningkast jeg har gitt den!
Terningkast: 4
Viser 1 svar.
Enig i din analyse, Rolf. Jeg leser den nå for andre gang, og mener så absolutt at boka fortsatt er både lesverdig og aktuell, selv om det er gått en god del år siden den ble utgitt. Forfatterens beretning om det harde liv på gata er ærlig og gripende, og gjør inntrykk. Naturlig nok intet oppløftende innhold, men absolutt lærerikt. Boka fortjener fortsatt mange lesere.
Sist sett
