Visste du at 30 000 mennesker ble bortført, torturert og drept i Argentina mellom 1976 og 1983? De var opposisjonelle eller mistenkte for å stå i veien for militærdiktaturet ledet av Jorge Rafael Videla. Mange av de bortførte ble dopet ned og sluppet i havet fra såkalte dødsfly som gikk ukentlig mellom Argentina og Uruguay. Kanskje så mye som 500 barn ble født i fangenskap og vokste opp uten å kjenne sin virkelige identitet – mange av dem lever fremdeles i uvitenhet eller søken.
Dette visste ikke jeg. Eller, jeg visste det jo, for Maddam har skrevet om den skitne krigen, men det er jo sånt man leser og så glemmer man det igjen. Derfor er Perla av Carolina De Robertis en viktig bok – den gir historien ansikter og stemmer. De grusomme detaljene står plutselig levende fram for meg, og det blir vanskelig å glemme igjen.
NB! Spoiler alert: Hvis du liker at det er veldig hemmelig hva som kommer til å skje i boka, så vil du kanskje ikke lese resten av denne bloggposten, men scrolle ned til siste avsnitt. Ikke at jeg skal avsløre så veldig mye, men likevel. Jeg hater nemlig selv når det skjer uten forvarsel.
Perla er altså en viktig bok fordi den gjør oss oppmerksomme på dette massive menneskerettighetsbruddet i Argentina, men også fordi den tematiserer problemer av universell interesse: Hva skjer når du får vite at de du er glad i har andre sider enn du har visst om? Kan du elske noen som har gjort noe du hater? Hva former din identitet og hvordan går du videre når du skjønner at det du trodde var din historie har vært bygd på løgner?
Det er abosolutt en fin og viktig bok. Likevel klarer jeg ikke helt å heise flagget. Kanskje det har å gjøre med at lesetiden min for tida stort sett er begrenset til de 20 minuttene fra hodet treffer puta til øynene glir igjen, jeg vet ikke. Men jeg syntes boka gikk litt i stampe, spesielt i første del. Mot slutten tar handlingen seg opp, men på den andre siden blir ting litt vel lettvinte etter hvert. Noen av de siste sidene burde helst vært strøket etter min mening, men jeg liker å tro at det var forlaget som presset forfatteren til å ta dem med for å tilfredsstille publikum. Hvis jeg hadde fått bestemme, ville jeg mye heller hatt en åpen slutt. Jeg kunne også ønsket meg litt mer mørke, litt mer dypdykk ned i de vanskelige problemstillingene som reises.
Jeg har lest litt rundt omkring for å se hva andre syntes, og de fleste liker visst boka veldig godt. Flere sier at de gråt. Det gjorde ikke jeg, men igjen, det kan altså ha noe med min noe fragmenterte lesing å gjøre. (Jeg kan forresten bare huske å ha grått av én bok, og det var Tusen Strålende Soler). Jeg må si meg enig i at språket er vakkert. Dessuten er boka krydret med bilder, symboler og virkemidler som gjør den til noe mer enn bare historiene som fortelles. Mest framtredende er grepet med å la et gjenferd være én av hovedpersonene. Personlig synes jeg dette fungerer veldig godt. Grensene mellom fantasi og virkelighet viskes ut og leseren står i grunnen ganske fritt til å tolke hva det er som egentlig skjer. Sånt faller i min smak! Det er kanskje dette som kalles latinamerikansk magisk realisme?
Oppsummert: En fin og viktig bok, men kanskje litt oppskrytt?
http://ylvalia.wordpress.com/2012/08/17/bokopplevelse-perla/
