Med jevne mellomrom gir Kristoffer Schau innblikk i noen av hans, om ikke innerste, så i det minste personlige tanker. Hans tre hovedteknikker for å holde ut tilværelsen, varm dusj som terapi og vurderingen av egne karaktertrekk han misliker er alle ting som gir resonans, i alle fall i denne (narsissistiske) leseren. Og på samme måte som Kristoffer, og med ham forhåpentligvis også leseren, prøver å forstå hvem de døde menneskene han stiller opp i begravelsen til var, prøver jeg selv å forstå forfatteren. Jeg vil gjerne vite mer om de som begraves, men også mer om Kristoffer Schau, uten at jeg synes boken er for kort av den grunn. Det er bare det at han, Kristoffer, gir akkurat nok av seg selv til å vekke kikkeren i meg og dens umettelige appetitt på selvutleverende personer.
Sist sett
