Jeg lurer på om andre enn jeg har funnet personer i den litterære verden som har gjort veldig positivt inntrykk på en? Og kanskje vært med på å gjøre oss lesere til bedre mennesker og kanskje vi ønsker mange av deres egenskaper????
Jeg tenker da på rollemodell / ideal. Utopia?
Jeg er selv veldig opptatt av disse flotte personene:
Jean Valjan i De elendige (Hugo)
Bestefaren i Gulldronning. Perledronning. (Skjelbred)
Pappa Atticus i Drep ikke en sangfugl (Harper Lee)
Disse "personene" er bare så herlige....
Viser 46 svar.
Det er mange personer som har gjort inntrykk på meg gjennom bøkene jeg har lest.
Den jeg vil trekke frem er fiskeren Markus i boken Kilden av Gabriel Scott.
Boken har jeg akkurat lest og derfor faller den meg først på minnet.
Markus beundrer jeg for hans takknemlighet og kjærlighet til livet.
Han har en livsvisdom og en klokskap som en bare kan misunne. Evig optimistisk og positiv selv om ting går han imot. Den indre roen og troen på det gode i alle bærer han alltid med seg.
Gjennom Markus har jeg blitt minnet på hva som er viktig og betyr noe her i livet.
Boka ligger klar og skal påbegynnes i kveld. Tenker det passer bra å lese den nå som jeg er alene på hytta.
Tusen takk for den. Den høres skikkelig fin ut.
Jeg har faktisk aldri lest Kilden av Gabriel Scott, men nu skal den på lista mi...
Akkurat dette er så flott med bokelskere...
Ja den anbefaler jeg deg virkelig å sette på leselisten din. Det var en fantastisk bok :) Hvis du ser på kommentarene om boken her inne så vil se at den er godt likt. Jeg ga den terningkast 6 og skal helt klart lese mer fra Gabriel Scott som er en fantastisk forfatter.
Jeg har kjøpt Kilden av Karin, takket være hennes og dine gode omtaler, Hedvig. Gleder meg til den kommer i posten (sammen med Stekte grønne tomater)!
Har også Alkejegeren på ønskelisten. Noen som kjenner til den?
Her kan du lese hva jeg har skrevet om den. Nok en god boka fra Scott, og det er flere, ja mange flere som er meget gode.
Markus har mange gode kvaliteter, der har Gabriel Scott udødeliggjort er en flott figur.
Men han er ikke den eneste blandt de mange figurene Scott har diktet, der er flere å bli glad i.
Jeg PRØVER å være som Pollyanna:-) Men det lykkes nok ikke alltid for å si det sånn. Men det hjelper faktisk noen ganger, å lete til man finner noe å være glad for. Ting kunne stort sett alltid vært enda verre, tross alt:-)
I like måte! Jeg tenker faktisk med jevne mellomrom på Pollyanna og den prisverdige livsinnstillingen hun representerer! Men hun ble voldsomt hetset på 70-tallet;)
Høres spennende ut: hvorfor ble hun hetset på 70-tallet? Regner med det har noe med datidens likestillingsdebatt å gjøre:)?
Man skulle ikke være fornøyd og gjøre det beste ut av det man hadde og se det positive i det, - man skulle "stå på krava";)
Artig, dette...
Jeg husker boka Pollyanna, min eldre søster hadde den, og jeg mener jeg leste den som 12-14 åring. (Ca 45 år siden...uæhhh)
Jeg har nok glemt det meste, jeg var kanskje for ung til å forstå det du forklarer?
Tror sannelig jeg må prøve på nytt. Er det egentlig en typisk ungdomsbok - kanskje i lys av den tiden?
Jeg har boka og den har jeg lest igjen som voksen. Barnebarnet mitt har også lest den. Vi synes boka er kjempefin.
Når ting ikke gikk som hun hadde håpet, lekte hun "Pollyanna-leken" som gikk ut på å finne noe positivt ved det likevel. Som f.eks. da hun var liten og hun og faren var så fattige at de fikk julepresanger fra en veldedig organisasjon og hun fikk et par krykker i stedenfor en dukke som hun jo hadde ønsket seg! Da holdt det visst hardt, men faren og hun fant ut at hun fikk være glad hun ikke trengte krykkene ... "Være-glad-leken" kalte de den visst. Faren døde (tror jeg) og hun kom til en veldig streng tante hvor hun stadig måtte ty til leken selv, men hun anbefalte den også til den plagete tanten som naturligvis til slutt smeltet av Pollyannas godhet.
Og ja, - det er vel en typisk bok fra tidligere tider, med vekt på at man måtte være snill og god. Det er vel enda lenger siden jeg leste den, men jeg husker faktisk en del, - jeg tror den må ha gjort et dypt inntrykk!
Alt til sin tid og i sin sammenheng. Når det er sagt er jeg evig takknemlig over at noen røska litt i gamle strukturer på 70-tallet og ganske opptatt av at vi ikke skal sovne igjen;) Mange irriterende kvinneskikkelser i litteraturen. Dickens sin Little Dorit for eksempel. Jeg klarer ikke la være å like henne, men samtidig må det være måte på selvoppofrelse og å gjøre det beste ut av det...
Veldig enig, - og det kan definitivt noen ganger bli for mye av det gode! Men du vet, "allways look on the bright side of life" kan gjøre motgangen lettere.
Hmm... vet ikke om noen litterær skikkelse har gjort meg til en bedre person nødvendigvis. Men et par personer som jeg kanskje identifiserer meg litt med er hhv. Harry Dresden, trollmann og Samuel Vimes, commander Ankh-Morpork City Watch. Begge er sta og går inn for å gjøre det som er rett, fremfor det som kanskje er mest politisk å gjøre. Dette får dem jo opp i ymse kinkikge situasjoner selvsagt, noe jeg personlig gjør mitt beste for å styre unna :)
Oj.. Dette var helt ukjent for meg...
Harry Dresden er fra Jim Butchers bøker om ham, generelt referert til som The Dresden Files; Intro til Dresden Files
Sam Vimes er fra Discworldbøkene av Terry Pratchett :)
Selv om jeg er en ihuga Jane Austen fan, og liker figuren Elisabeth Bennet veldig godt. Hun har bein i nesa, er fornøyelig sta og får jekket ned den kjekke, rike og fordomsfulle Mr Darcy..men ingen er i nærheten av Mormor i Mormor og de åtte ungene. Hun er kanskje småfjern, men så veldig avslappende, snill og å så god:-) Jeg håper jeg blir som henne en dag.
Å, ja.. Mormor er herlig! Mye å hente fra den dama!
Austen har jeg et noe fjernt forhold til.
Hvis du har anledning og er i humør en dag, så kan jeg anbefale Austens Stolthet og fordom på det varmeste. Jeg har lest den mange ganger og koser meg hver gang, men min venninne gav opp etter kort tid. Det var ikke noe for henne. Men prøv gjerne om du har anledning en dag:-)
Jeg tror nok jeg kommer il å velge andre bøker, desverre...
Men takk for tipset, det treffer kanskje andre.
Mummimamma;)
Her har jeg sikkert gått glipp av noe... Har bare hørt om "dama"..
Hei
Jeg liker Ken Follet og Sergeanne Golon som skrev bøkene om Angelique. Fikk de siste av min bestefar da jeg var ung, og jeg er født i 1946. Jeg har lånt vekk noen og du vet kanskje det å låne bort og det å få igjen ikke er det samme. Er nå begyndt å lese på den første boken "Angelique". Vil gjerne kjøpe de jeg mangler men da i den samme gamle utgaven.
Det som jeg tror har gjordt meg til et bedre menneske er bøkene og diktsamlingene til Bente Bratlund.
Låne bort bøker?? Jeg har vondt i magen hver gang....!!
Angelique-serien leste jeg for nermere 30 år siden - mens mannen min var veldig opptatt av fotball-VM!!! Bøkene (12-16 stk??) gikk unna i en fei! Dama var tøff, jeg husker det, men hun satte seg ikke hodet mitt, for å si det sånn.
Simon Darre (Kristin Lavransdatter), Eddard Stark (Game of thrones.
Mitt absolutte forbilde er Kjerringa mot strømmen, helt siden jeg hørte eventyret da jeg var liten har jeg likt trassige og egenrådige damer.
Voksne helter synes jeg det er værre å finne, men jeg falt veldig for Arn Magnusson i Arn-trilogien av Jan Guillou. En klok, tøff og passe myk mann, at han er ridder skader selvfølgelig ikke heller.
Pippi Langstrømpe, Peter Pan Og Idgie fra Grønne stekte tomater. Jeg har alltid vært dem og kommer alltid til å være dem <3
Pippi er jo jo berre herlig, ja. Takk for påminnelsen.
De andre to er noe fjerne for meg.
Jeg tror jeg ville vært som Dina i Dinas boka av Wassmo, sterk, lideskapelig, heftig, grusom, rå, men også sårbar og liten. En kvinne farget av tiden og naturen hun levde i.
Atticus er unik!
I ungdommen var det nok først Hjotefoti bøkene til E. S. Ellis. Ikke bare hadde han suveren fysikk, men han var også en av få vennligsinnede indianere (som ble vurdert som udelt positivt den gangen).
Senere ble det Audun på Rust, far til Ulf i Knut Hauges "Sagaen om Ulfsætta". Han var liksom selve urnordmannen.
I dag, som 50-åring, har jeg vel ingen direkte forbilder, men liker karakterer med sterke kognitive evner, enten de heter Holmes, Poirot eller noe mer moderne. Karakterenes følelsesliv engasjerer ikke like mye.
Ellers støtter jeg deg i sansen for Jean Valjean.
Oj.... Jeg leste Sagaen om Ulfsætta for utrulig mange år siden. Jeg har nok glemt det meste, jeg husker faktisk ikke Audun på Rust.
Men den har nok gjort inntrykk, for jeg har mange ganger tatt meg i å tenke på denne serien.
Det var jo et mektig epos - hvis det er riktig betegnelse..?
Husker du ikke Audun på Rust? Jeg blir like inderlig forelsket i ham hver gang jeg leser den boka....
Da bør jeg vel prøve serien på nyttt??? Høres spennende ut.
De første fire bøkene liker jeg best...deretter blir det veldig innadvendt, særlig ei av bøkene. Det er åtte i alt.
Som navnet Ulfsætta sier, handler det om slekta etter Ulf. Men Audun var far til Ulf igjen, og altså den egentlige stamfaren. Vi er da tilbake til ca 1700. Jeg husker at jeg var bestemt på at hvis jeg noen gang fikk en sønn, skulle han hete Audun. Jeg har nå to sønner, men mammaen delte dessverre ikke min sans for det flotte navnet.
Vurderte også Audun, om det hadde blitt en sønn...men hadde vel antagelig ikke tort å ta det navnet i dag.
Hvvorfor ikke?
Fordi det er så sjeldent, og såpass feminint i mine ører - jeg kommer ikke på andre mannsnavn som slutter på -un?
Nei, det er litt snodig sånn. Jeg liker det, - til tross for at eksen min heter det;-D
Det var jo litt oppklarende...
Må kanskje lese serien på nytt, jeg husker den fengslet.
Stemmer det at det var 8 bøker i serien?
Ja det er riktig at det er 8 titler:
Kross og kvitsymre (1965)
Dei løynde kjeldene (1967)
Ulfssønene (1969)
Tidevatn (1971)
Spelemann Siljufløyt (1973)
Einsame ulvar (1975)
Juvet (1978)
Enno ein vår (1980)
Sagaen kom også samlet i en 4 binds versjon i 1981. Som alltid med slike slektskrøniker (i alle fall er det min erfaring) er det de første bøkene som sitter best i minnet.
Sist sett
