Velkommen med innlegg.
(Diskusjonstråd for 'Første Stykke' finnes her)
Viser 16 svar.
Da har jeg laget tre nye tråder for denne felleslesingen.
PS. Familiære og personlige utfordringer gjør at jeg dessverre ikke har tid eller energi til å delta i diskusjonene. Beklager.
Det er det som er så fint med diskusjoner på nettet, at man kan plukke dem fram og fortsette når det passer. Takk for at du startet trådene, og jeg håper du kommer tilbake når du har bedre anledning!
Det meste jeg har tenkt er allerede blitt nevnt så jeg føyer meg til de andre og gode innleggene i tråden. Som flere her nevner synes jeg og det er vanskelig å kommentere og få noe ordentlig tak på historien. Legger allikevel ut det jeg la spesielt merke til og tenkte, selv om det sikkert blir litt repetisjon.
Stykket handler på overfaten om sult, men som flere er inne på er jeg usikker på om det er sulten som fører til at han oppfører seg som han gjør. Stoltheten, redselen og hans begrensede sosiale sirkel har jo ingenting med sulten å gjøre og det er kanskje like mye det boken handler om.
Det er ingen tvil om at han har ett ustabilt følelsesliv, det skal ikke mye til før han faller i dyp fortvilelse, men like lite til før han er i skyene av forventninger. Han er tydelig påvirket av sulten, men det kan se ut som han er plaget av mer en det, selv om jeg spesielt likte denne setningen.
"Jeg var bleven drukken af Sult, min Hunger havde beruset mig."
Det har vært snakk om de "lidende kunstnere" og at man ikke er en ordentlig kustner om ting faller lett på plass. Kan det være noe med det han prøver å få fram? Hvordan en god kunstner skal leve og få inspirasjon og kanskje hvordan dette påvirker ikke bare kunstneren, men kunsten?
Tid for å starte på Tredje stykke, tro? Jeg synes denne boka er vanskelig å diskutere, trass i at du har gitt en god del tips. Responsen fra resten av bokelskerne er heller ikke overveldende. Jeg savner en skikkelig brannfakkel av et innlegg - men greier ikke å pønske ut noe sånt sjøl!
Har lest ferdig tredje stykket og postet et innlegg.
Enig at det er vanskelig å diskutere boken annet enn å gi kort referat av handlingen. Jeg liker boken veldig godt, men syntes ikke det er så mange "lag" i den.
Den har sin ytre handling som er sulten og den dypere handlingen er hvordan sulten og fattigdommen preger personen. Om det fysiske forfallet og hvordan det indre endrer seg.
Syntes det har vært gode innlegg om dette :)
Hvem er denne mannen som sulter så fælt, og hva har han drevet med før det begynte å gå nedover med han. På side 103 står det:
Jeg kjente stedet, jeg hadde været der ofte, kjøpt litt noter i gamle dager. Han har tydelig også vært glad i og eid bøker, men de er solgt til "onkel" og auksjonert bort.
På den tiden var det vel ikke så uvanlig at det kunne være dårlig stilt med øknomien til en del mennesker og at mange sultet.
Siden boka er skrevet i jeg-form har kanskje Hamsun selv følt på kroppen sult og fattigdom, og derfor brukt sine og andres erfaringer når han skrev boka.
Jeg-personen vil ikke røpe sitt egenlige navn til noen, til nå har han brukt navnene Vedel-Jarlsberg, Anders Tangen, von Tangen og statsråd Tangen.
Er det fordi han er skamfull over sin situasjon at han bløffer, det kan nok kanskje tyde på det.
I følge mi litteraturhistorie (Beyer) så opplevde Hamsun sjølv det å gå svolten: "Men han ble avvist av forlaget, sultet seg gjennom en vinter i Kristiania,..." - og å svelte seg gjennom ein vinter i hovudstaden opplevde han ikkje berre ein , men to gonger, den siste i 1886.
Eg opplever at han er skamfull, og at han nesten for einkvar pris vil halde på verdigheita.
Bare så dere vet det: Aksel Hennie leser Sult veldig bra! :-)
I rein solidaritet skrudde eg ikkje opp varmen i dag, sjølv om eg synest det er litt kjølig inne...
"Annet stykke" gav meg umiddelbart assosiasjonar til "Piken med fyrstikkene" - einsemda, svolten og kulden gir hallusinasjonar. Han vekslar mellom å ville finne løysingar på sin nedrige og tragiske situasjon, motløyse, gråt og sinne:
-Jeg var blitt drukken av sult, min hunger hadde beruset mig
-Jeg lo, lo og banket mig i knæet, lo som en rasende mand. Og ikke en lyd kom mig fra strupen, min latter var tyst og hektisk, hadde en gråts inderlighet....
Og trass i det, eit snev av verdighet har han intakt, han nedverdigar seg ikkje til å fortelje om sin tragiske tilstand slik at han kan få ein livbergande matkupong:
-Med løftet hode, med millionær holdning og hænderne hæftet i mit frakkefald skrider jeg ut av rådstuen.
Så ille er situasjonen hans at endåtil Gud får svi: -Jeg skal si dig ett, min kjære herre Gud: Du er en noksagt! Og jeg nikker rasende med sammenbitte tænder op mot skyerne: Du er fan ta mig en noksagt!
Samtidig som eg lar meg fange inn i ei svært truverdig og realistisk skildring av den pinsla det er å vere fattig og svolten, så sit eg heile tida å lurer på kven han eigentleg er...og ein ting til: kjem han til å treffe si Ylajali?
Så fine tanker du har gjort deg om dette, Hilda. Klargjørende og samtidig inspirerende. Jeg har stoppet opp i lesingen og funderer over de mange gode innleggene.
I siste avsnitt setter du finger på noe jeg oppfatter som sentralt - hvem er han egentlig, denne jeg-personen. Sliter med å få tak i han.
Det andre stykket viser oss en svak og forvirret hovedperson. Han fantaserer og er konstant sulten. Han er så sulten at han finner treflis å tygge på for å stagge sulen han føler.
Humørsvingningene er store hos han. Han får raseriutbrudd det ene øyeblikket for så å bli lykkelig like fort over det minste.
I det hele tatt er det mye sinnstemninger og følelser her og det er jo slik man definerer en nyromantisk forfatter som Hamsun er.
Lider litt sammen med hovedpersonen nå. Han har solgt det han har og det brukte lånte sengeteppet og de slitte knappene fra frakken som er hans eneste eiendeler vil ingen kjøpe.
Jeg har tenkt en del på jeg-personens skiftende sinnstemninger - i hvilken grad henger de sammen med hans personlighet, og i hvilken grad er de en følge av hans desperate sult? Jeg oppfatter at sulten, i hvert fall i perioder, driver han farlig nær grensen for galskap/sinnssykdom.
Det er vel nokså sikkert at mangel på næring utarmer hjernen på lik linje med resten av kroppen, med forvirring og konsentrasjonssvikt som resultat. Men jo mer jeg leser, desto mer tenker jeg at han under gunstigere forhold også må være en temmelig ustabil person. (Hvis dette bare er en roman som beskriver hvordan sult kan forandre et menneske, burde vi vel ha fått noen hint om hva slags mann denne stakkaren egentlig er?)
Jeg har tenkt litt på det du skrev om selvforskyldt ensomhet for hovedpersonen, så denne gangen tok jeg brillene på som skulle lete litt etter det ;-)
Det er kanskje ting som tyder på det, og at det ikke bare er sulten som gjør dette med ham. Vi har jo sett flere ganger at han umotivert provoserer, f.eks. når han går bort til politimannen og påstår gjentatte ganger at klokken er ti når den er to. Som et trassig barn slår han seg vrang for å få oppmerksomhet(?). Men så får han tårer i øynene og vet ikke hvordan han skal takle det når han blir møtt med vennlighet. Det er som om han ønsker motstand og kamp.
Flere ganger når han kunne ha fått hjelp, gjør stoltheten hans at han avslår eller dekker over at han trenger penger. Han straffer også seg selv: Jeg begyndte å løpe for å straffe mig selv, drev mig fremover ved indætte tilrop og skrek taust og rasende til meg selv når jeg vilde stanse. Herunder var jeg kommet høit op i Pilestrædet. Da jeg endelig stod stille, næsten gråteferdig av sinne over ikke å kunne løpe længer, dirret jeg over hele mitt legeme og jeg slængte mig ned på en trappe. Nei stop! Sa jeg. Og for rigtig å plage meg selv reiste jeg mig atter op og tvang mig til å bli stående, og jeg lo av mig selv og gottet mig over min egen forkommenhet. Endelig etter flere minutters forløp gav jeg mig ved et nik tillatelse til å sætte mig; endog da valgte jeg den ubekvemmeste plass på trappen.
Selv om det er helt klart at han lider, så lurer jeg på om det hos ham også (bevisst eller ubevisst) er et ønske om å lide. Driver han nærmest og flørter med galskapen?
Etter å ha lest annet stykke, skumleste jeg et kapittel om Sult i Tore Hamsuns biografi om sin far. Der siterer han et brev som Hamsun skrev til Erik Skram (Amalie Skrams mann). Der står det bl.a.: De forstaar, jeg vil virkelig ikke forsøge at gøre mig interessant. Jeg vilde bare faa Lov til ar fortælle Dem dette i al Stillhed; jeg er saa beklæmt, jeg græder. Der er ikke et Menneske, som gennemgaar så vanvittige Sindsstemninger, som jeg. Jeg har smuglet nogle af dem ind i "Sult", men nu tror alle, at de gale Streger, "Andreas Tangen" begaar der, kommer af hans Hunger. Men det er ikke sandt. Desværre!
I helga tror jeg at jeg skal bevilge meg litt lyst og lett lesestoff, så "Sult" får en liten pause et par dager...
Vi frastøtes vel ofte av mennesker som virker opprørte, eksalterte, selvopptatte og uforutsigbare. Slike personer får nok ikke flust med venner. Det er forresten påfallende at denne personen tydeligvis har oppholdt seg i byen ei tid og må ha en del bekjente, men han møter dem bare i forbifarten, og han fører aldri noen hverdagslige samtaler med dem, iallfall ikke noe han bryr seg om å referere. Og de to han prøver å besøke, er ikke hjemme, så hva han har usnakket med dem - bortsett fra penger, får vi ikke vite.
Interessante opplysninger som kaster ytterligere lys over den sære jeg-personen. Takk for at du formidler dette, Bjørg!
Sist sett
