Bokelskere.no

En eiendommelighet ved språket: Det veksles mellom presens og preteritum i hytt og vær - jeg greier ikke å finne noen god forklaring på det ...

Det lurte eg også på - litt merkelig sidan språket er så godt?
Første stykke er ferdiglest - får nesten dårlig samvit av å sitte med ein god kopp te ....

Er fascinert av hovudpersonen "jeg", som til tross for det mest kummerlige tilværet som tenkast kan, likevel greier å sjå lyspunkt, finne håp, motstå freistingar og ikkje minst - hans standhaftige mål om å halde på "verdigheten".

Håpet gløder igjen op i mig, endnu var intet tapt, tværtimot, jeg kunne vinne alt endnu, for den skyld.

Hurtig gjør jeg helt om, holder pakken skjult foran mig og iler nedover Kirkegaten flau og angst for at man skulle ha set mig fra vinduerne.

Det er merkelig at denne "jeg" som absolutt ikkje vil reknast mellom dei elendige i byen, er så åleine - utan venner - og, kan eg ane at han har tilknyting til eit miljø med ein viss status?? Synest også at hovudpersonen vert framstilt med humor og med kreativitet. Skildringa av faser og sinns-stemningar hos ein person som manglar det mest eksistensielle er "excellent", etter mi meining...