Bokelskere.no

Mange gode kommentarer under her, så det er vel ikke så mye å føye til. Hovedpersonen er usedvanlig labil og skifter hyppig sinnsstemning. F.eks sier han at han drev om uten bekymring for nogetsomhelst og vugget meg sorgfrit frem og tilbake blandt andre lykkelige mennesker; luften var tom og lys og mit sind uten en skygge. Men så møter han en bekjent som knapt hilser før han skynder seg forbi og tydeligvis ikke vil snakke med ham. Han begynner da straks å irritere seg over en halt mann som han like før hadde følt medlidenhet med. Han mener det er denne mannen som har ødelagt hans lyse stemning, og synes plutselig han ser ut som et stort humpende insekt. Overfor flere han møter skifter han fra gavmildhet og velvilje til ondskapsfullhet.

Midt oppi det tragiske, ler jeg godt av hans mange påfunn. Som f.eks. den elektriske salmebok og Happolati som du nevner lenger nede i tråden. (Nå vet vi hvor ideen til iPad kom ifra, eller...?) Og når han skriver om insektene som setter seg fast på papiret og forstyrrer ham og stritter imot når han prøver å blåse dem bort: De små bæster lægger sig bakut, gjør sig tunge og stritter imot så deres tynne ben bugner. De er slet ikke til å flytte av flækken. De finder sig noget å hake sig fast i, spænder hælene mot et komma eller en ujævnhet i papiret og står uryggelig stille sålænge til de selv finder for godt å gå sin vei. For et syn! Dette alene er nesten god nok grunn til å lese boka!

Ellers visste nok Hamsun mye om hvordan det å sulte virker inn på både kroppen og psyken. Han sultet jo selv både i Kristiania og da han satt i København og skrev Sult.

Det slår meg dessuten at denne personen er ensom; kanskje det er selvvalgt? Han refererer til "bekjente", men ikke til venner, kanskje med unntak av Hans Pauli, eieren av det famøse sengeteppet. Når han blir spurt hvor han kommer fra, vrir han seg unna med utenomsnakk. Har han foreldre? Lengter han hjem?

Det virker som om både fortid og framtid er uinteressant for ham, - muligens blir det slik når hele tilværelsen handler om å skaffe penger til mat. At handlingene hans foregår i nåtid, er jo som det må være, men at tankene hans også utelukkende dreier seg om nåtida, synes jeg er påfallende.

Du har rett i at han virker ensom, men jeg er slett ikke sikker på at det er selvvalgt. I en tidligere diskusjon om Sult tolket en bokelsker det som om sulten ikke bare gjelder mat, men også at hovedpersonen sulter etter kjærlighet, vennskap og fellesskap. Jeg tror han er inne på noe der.

Kanskje ikke selvvalgt, men i høy grad selvforskyldt. Han har i alle fall en underlig måte å nærme seg folk på. I tillegg er det tydelig at han føler seg hevet over en del av sine medmennesker. En lite elskelig person så langt, synes jeg.

Han virker ikke spesielt sympatisk foreløpig, nei.

Det var forresten en ting jeg lurte på mens jeg leste, og det var hva en barberbok er for noe. Han har en barberbok med seks billetter som han vil selge. Jeg har hørt om barberkoster, -skum, -krem, -høvler og -kniver, men denne boken med billettene er et mysterium. Kanskje du eller noen andre her vet hva det er for noe?

Jeg tenkte det måtte være et slags "klippekort" hos barberen. Husværet virket litt primitivt når det gjaldt bekvemmeligheter, og fyren ønsket altså å se "ordentlig" ut. Barbersalonger var det vel plenty av, og de ga kanskje rabatt for faste kunder? (Omtrent som bilvask i dag: Hver sjette vask er gratis ...)

Kan det være noe lignende gavekort eller verdikort? Det var vel ikke uvanlig å gå til en barberer på den tiden?

Det høres ut som en sannsynlig forklaring, ja. Takk!