Ein skal hugsa på at boka vart skrive straks etter krigen - av ein forfattar som så å seia var augnevitne til det som skjedde. Slik sett ser eg på denne romanen som eit samtidsdokument med høg grad av historisk truverde. Det er også ein intensitet i skildringa som maktar å formidla noko av uhyggen i tida. Å samanlikna verket med seinare verk av forfattarar som har levd på (lang) avstand frå nazi-Tyskland, både i geografi og tid, slik du skriv, er vel nokså urimeleg?
Viser 1 svar.
Huffda - jeg skulle nok ikke ha nevnt Klaus Hagerup. Det var slett ikke min mening å sammenlikne, bare å nevne et eksempel for å illustre min følelse av "deja vu", spesielt når det gjaldt skildringen av uhyggen i tida.
Men andre tyske forfattere gjennomlevde jo også denne tida og har siden skrevet bøker med nazistaten som bakteppe. Ett eksempel er Siegfried Lenz, som etter min oppfatning har skrevet langt bedre romaner om denne perioden i ettertid. Det er naturligvis vanskelig å sammenlikne Fallada og Lenz, både når det gjelder skrivestil, persongalleri og dybde - men jeg synes altså ikke at Fallada når helt opp i romankvalitet, selv om boka hans absolutt har verdi som samtidsdokument.
Jeg er enig i at boka er interessant som "øyenvitneskildring", men det gjør den ikke nødvendigvis til en glimrende roman.