Bokelskere.no

Tja. Boka er god, det er jeg med på, men enestående? Ikke slik jeg definerer det. At den tilfører særlig mye ny kunnskap om nazistatens sanne vesen, er jeg ikke enig i. Jeg satt stadig med følelsen av at dette hadde jeg lest før i en eller annen form. (Jeg fikk blant annet sterke assosiasjoner til Klaus Hagerups hørespill I denne verden er alt mulig).

Falladas styrke er at han samler et bredt persongalleri: Medløpere, opportunister, værhaner, maktmennesker, ofre, sadister og unnalurere. Og altså ekteparet Quangel, som etter fattig evne prøver å påvirke systemet, til å begynne med av helt private grunner.

Ekteparet og hverdagsmenneskene rundt dem er godt og nøkternt skildret, men etter min mening er skildringen av maktens representanter svak og bortimot uten nyanser.

Sluttkapittelet ble en nedtur for meg. Visst skal man være glad for at verden går videre og at folk har håp om bedre tider, men dette virket oppkonstruert og lite troverdig i mine øyne.

Ein skal hugsa på at boka vart skrive straks etter krigen - av ein forfattar som så å seia var augnevitne til det som skjedde. Slik sett ser eg på denne romanen som eit samtidsdokument med høg grad av historisk truverde. Det er også ein intensitet i skildringa som maktar å formidla noko av uhyggen i tida. Å samanlikna verket med seinare verk av forfattarar som har levd på (lang) avstand frå nazi-Tyskland, både i geografi og tid, slik du skriv, er vel nokså urimeleg?

Huffda - jeg skulle nok ikke ha nevnt Klaus Hagerup. Det var slett ikke min mening å sammenlikne, bare å nevne et eksempel for å illustre min følelse av "deja vu", spesielt når det gjaldt skildringen av uhyggen i tida.

Men andre tyske forfattere gjennomlevde jo også denne tida og har siden skrevet bøker med nazistaten som bakteppe. Ett eksempel er Siegfried Lenz, som etter min oppfatning har skrevet langt bedre romaner om denne perioden i ettertid. Det er naturligvis vanskelig å sammenlikne Fallada og Lenz, både når det gjelder skrivestil, persongalleri og dybde - men jeg synes altså ikke at Fallada når helt opp i romankvalitet, selv om boka hans absolutt har verdi som samtidsdokument.

Jeg er enig i at boka er interessant som "øyenvitneskildring", men det gjør den ikke nødvendigvis til en glimrende roman.